BR. Landbrukstidende nr. 2. Sidene 10-16, 1941. Denne artikkelen har en oppfølger: "Saueavlen i Soknedal II. En prat med O. Bjørnli". Desverre mangler jeg det nummeret (3) som inneholder den artikkelen
En prat med soknedalinger om sauavl
Når man skal fortelle noe om sauen fra landbrukets praksis så er det nokså naturlig at man drar til Soknedalen for å få høre noe nærmere om det.
Det var forresten en soknedaling som sa oss at nå har vi skrevet om mange interessante ting og forhold, men han syntes at det også var på tide at det ble tatt med noe om sauen også. Heri kan vi være fullt enig, selv om Landbrukstidende tidligere også har hatt mye sauprat og diskusjoner. En annen sak er det å få vite hvordan den enkelte bonde driver sitt yrke og hvordan sauen er blitt hans kjælebarn og husdyr av avgjørende økonomisk betydning for gårdsdriften. Likedan hvordan sauavlen kan vokse seg fram og særprege en bygd slik som Soknedal og gjøre den til de framste i en for vårt land så livsviktig produksjon som saueholdet er idag. Vi må også merke oss at dette arbeide har gått jevnt fram fra år til år og beror ikke på noe tilfeldig eller bygget på en stemning eller agitasjon, men står fast og i nøye sammenheng med jordbrukets framgang.
Det nytter ikke å gå rundt til alle sauoppdrettere i Soknedal. Vi er nødt for å innskrenke oss til noen få av de mange driftige oppdrettere og få høre litt fra dem om arbeidet.
1. Endre Haugen
Den første vi tar fatt på er Endre Haugen som er velkjent nok som saueoppdretter, utstiller og dommer.
Høyt og fritt ligger gården, opp mot den store almenning. Denne almenning - et alles og ingen manns land -, er tumleplass for en stor del av bygdens fe- og saubestand i sommermånedene. Vi ber Haugen fortelle litt om gården og driften i sin helhet.
Min gård er skilt fra almenningen ved et gjerde. En dag i juni bestemmer vi oss på å jage sauene utenom dette gjerde så har de vidda for seg. Så kan det hende en dag i oktober vi hører den kjente bjella og sauebreking og utenom det samme gjerde står storparten av sauene, sin vane tro, venter de å få slippe på håa.
Min gård er en parsell av gården Haugen. Den ble kjøpt av min bestefar i 1840 årene. Den var i svunne dager underbruk under gården Nyhus, hvorfra min bestefars slekt stammer. Gårdens dyrkede areal er nå på ca. 100 mål, for en stor del nybrukt og av en tarvelig jordbonitet som krever rikelig og allsidig gjødsling. Kunstgjødsel er ikke tilstrekkelig, jorden må tilføres mineralemner ved naturlig gjødsel, og for å øke den er det lagt an på å skaffe strømidler i størst mulig utstrekning. Gårdens drift har derfor vært basert på størst mulig husdyrhold, derfor er også utslåttene vært nyttet mest mulig. Dette for - godt innhøstet - er et fortrinlig sauefor samtidig som det også øker den naturlige gjødsel. Korn og rotvekster gir usikre avlinger og vi er derfor henvist til ensidig foravl.
At jeg kom til å befatte meg med saueavl skyldes flere tilfeldige årsaker som grep inn i hverandre. Alt i ung alder, hadde jeg interesse for sau. Ofte bebreidet jeg mine foreldre at de holdt for få sauer. Den gang hadde vi atskillig mer markahøy enn i senere tid, hvilket jo var alminnelig overalt i bygda.
Driftsmåten dengang var jo som også senere, å holde flest mulig kyr, og denne driftsmåte er jo også lett forklarlig. Fjellbygdenes viktigste salgsprodukt smøret har jo aldri vært så forholdsvis godt betalt som dengang omkring århundreskiftet. Eksempelvis kan nevnes: kommunebudsjettet og dermed skattene er fra den tid steget med fra 600-800 prosent, arbeidslønningene i jordbruket med 100-200 pst., mens smørprisen har vært regulert med en stigning på 50 pst.
Så kom loven om forbud mot å slippe springvær i felles hamn. Gamle ordfører 0. Østhus, ung av sinn, initiativrik og fremsynt som han var, hadde gjort seg til talsmann for denne lov. Men bygdefolket viste seg trege og motvillige til å respektere denne lov som ville revolusjonere vårt sauehold.
Som nær nabo og gjennom et stadig og intimt samkvem med gamle Østhus kom jeg ved samtaler og diskusjoner i ganske ung alder under innflytelse av denne manns lysende intelligens. Da jeg så for nesten 20 år siden ble formann for det faglige bondelag her, var det Østhus som gjorde meg oppmerksom på at det var en verdig oppgave for det faglige bondelag å skaffe respekt for verloven og bringe orden i vårt sauehold. Jeg fulgte anmodningen og tok fatt. Det ble en lang og bitter strid.
I denne krisetid bad jeg så statskonsulenten om å komme hit opp for å holde noen foredrag. Han kom og holdt et par foredrag. Umiddelbart deretter skrev så ordfører 0. Bjørnli en artikkel i Nidaros med en appell til sine sambygdinger om å innstille den organiserte motstand og innordne seg loven. Dette resulterte så i at våre motstandere kapitulerte, den nye reform med vårlamming ble gjennomført. Nå er vi alle "Sælandianere" i samarbeid på felles front.
Samtidig med at vi tok opp arbeidet med å skaffe respekt for værloven, tok vi også fatt på arbeidet med å gjenreise vår sauebestand som nå hadde degenerert gjennom flere års slekts- og innavl.
Det ble til å begynne med innkjøpt avlsværer av sjeviot, enkelte anskaffet seg sau av denne rase. Men denne rase viste seg ikke å bli populær her. Vi fikk så ganske tilfeldigvis noen dyr av det nye Vossaslaget hvis offisielle navn var blitt dalasau. Disse dyr synte det seg ha egenskaper som gjorde dem populære her, de var jevnt over større og grovere enn vanlig sjeviot, de viste et spakere og roligere lynne og fremfor alt de lot ikke noe tilbake i mathekken. Jeg kjøpte det første hodyr av dalaslaget av premierte foreldre høsten 1928. Men noe større innkjøp ble det ikke før i 1931.
På anbefaling av statskonsulenten hadde jeg da fått et stipendium av Landbruksselskapet for å reise til statsutstillingen på Voss for å underkaste rasen et nøyere studium på dens hjemsted. Denne anledning benyttet mange seg av til innkjøp av avlsdyr.
Sæland satte meg da i forbindelse med Lars Songve, som viste seg å være en fremrakende sauemann. Han var meg behjelpelig med innkjøpet hvormed vi var travelt opptatt med under hele utstillingen. Vi kjøpte en full vognslast og jeg fikk fornøyelsen av å reise fra Voss med en flerhet av utstillingens beste dyr, deriblant spissen av gimrene.
Risbitværen "Darmann" 479 ble kjøpt dengang, denne fikk meget å si for saueavlen i Soknedal og ellers i hele Trøndelag, og mange flere av denne flokk har dannet grunnlaget for bygdens sauebestand. Som et eksempel på hvor gode disse dyr var kan nevnes at det er falt kvite sløyfer i 4 ættledd i rett nedstigende linje. I de følgende år gikk det slag i slag med innkjøp av høyt premierte dyr, og vi opptrådte heldigvis på Vossamarkedet på en tid da konkurransen ikke var særlig brysom.
Personlig fikk jeg, syntes det meg, et svært lite utbytte av denne reise, opptatt som jeg var med å kjøpe. Til å studere utstillingen i sin helhet ble det ingen tid til. Jeg ble riktignok godt informert om ættene og rasen og hvor de beste stammer var å finne, og dette kom naturligvis godt med ved senere innkjøp.
Men Landbruksselskapet kan trøste seg med at det vanskelig kan utrette så meget til sauavlens fremme i en bygd og ellers i fylket som med dette stipendium til reisen, som vel ellers ikke villet blitt noe av, og dermed heller ikke det store innkjøp av disse avlsdyr som ble en viktig del av grunnstammen av dalaslaget her i Soknedal og i Trøndelag forøvrig.
Fikk jeg ikke den forønskede tid til å studere dalasauen i 1931, tok jeg mitt mon igjen i 1936. Jeg reiste da atter dit dengang med stipendium både fra Landbruksselskapet og fra Selskapet for Norges Vel. I over en uke vandret jeg da omkring i de vidstrakte bygder og grender fra Granvin i Hardanger i syd til Stolheim og Gudvangen i nord. Tallrike besøk hos oppdretterne på Vossestrand, langs med Uppheimsvannets bakker og i Myrkdalens avkroker og selvfølgelig på gårdene rundt Vossevangen. Lars Songen var med meg på flere av disse turer. Slutten på denne interessante og lærerike turen ble et 2 dagers samvær med Lars Songen og Jesper Ravndal i dommerringen. Denne gang gikk jeg helt inn for utstillingen, fulgte enhver gradering med oppmerksomhet.
Jeg fikk her anledning til å diskutere flere av de fremviste dyrs kvalifikasjoner med drevne dommere som de to. Jesper K. Ravndal er foruten å være dommer ved flere utstillinger både på sør- og vestlandet også en av landets største saueeiere, og har således de beste betingelser for hvervet som dommer. På denne utstilling møtte der 592 nr. herav 142 sauer med lam og 228 gimbrer.
- Hvordan drives så sauavlen her i Soknedal ?
Sauedriften er jevnt økende i Soknedal. Dette faller sammen med at det nå er gått over til vårlamming overalt i bygda. På dette vis kan man jo vinterfø flere avlssøyer, dessuten er jo sauflokken øket på bekostning av besetning på fjøset. Smørproduksjonen har vist seg mindre regningssvarende grunnet den store kraftforkonto som denne krever. Høstbeite til sauene har vært håen, som her jevnt over ikke blir nyttiggjort på annen måte.
Vinterforingen hos meg har bestått av en tredjedel utslåtthøy, dette er - godt innberget - et fortrinlig for til sauene, en tredjedel har bestått av det fineste voldhøy, det aller fineste har helst vært spart til lammingstiden. Den siste tredjedel har vært halmhakk med tilskudd av kraftfor, dette har som regel bestått av en blanding av sildmel og ruggris eller det simpleste byggrøp, tildels også havre, alt ettersom det har vært forhånden.
Noen erfaring om gravær på beitene sammen med søyene har vi selvfølgelig ikke her nå; men det er nå vårt mål å søke om dispensasjon fra loven og så slippe de årsgamle værlam sammen med sauene tilfjells, men våre beiter grenser jo sammen med flere bygder, og det er jo ennå bare Soknedal og Budal og muligens Singsås som det kan bli tale om får en sådan dispensasjon.
Lammingstiden må innrettes etter de stedegne forhold, lammene bør helst ikke være mere enn 2 eller aller høyst 3 uker gamle før de kommer på de grønne ekrer sammen med sine mødre. Lammingstiden og en heldig lamming er det sauedriftens lønnsomhet står og faller på.
- Hva bør en da passe på?
Da bør en passe på både ett og alt. Det beste råd jeg kan gi alle saueeiere er: kjøp Sælands "Nye sauebok".
- Ullproduksjonen?
Når jeg skal si noen ord om ull og ullkvalitet, vil jeg fortsatt tale om den rase vi arbeider med her, dalasauen. Som rasen er, individuell uensartet er også ullkvaliteten variabel, og er også ofte av de ting som kan avstedkomme dissens mellom dommerne ved utstillinger, om i hvor stor utstrekning en skal ta hensyn til ullkvaliteten i forhold til dyrets andre egenskaper. Dommerne har forøvrig ved alle utstillinger gått oppdretternes og utstillernes ærender, ikke tekstilindustriens.
Mellom dommere og oppdrettere på den ene side og tekstilindustriens folk på den annen har det aldri vært noe samarbeid, de har begge arbeidet temmelig uberørt av hverandre. Den eneste som av og til kan ha latt sin kritikk høre, er den kjente husflids- og bondelagskvinne Signe Bruenech fra Voss.
Ulla på dalaslaget varierer fra den lange strie ruvende ullpelsen, sporene etter Leichesterslaget, til den tette fine ullpelsen. Den kan ligge som en kake inne ved kroppen, men dyr med så fin en ull fremstiller seg ofte med så dårlig ullsetning, at det av den grunn blir satt utenfor ved bedømmelsen.
Jeg har aldri lagt meg etter den lange ruvende ull. Den mellomliggende kvalitet som kan kalles godt brukbar har jeg eksempel på å ha fått av en 11/2 års gammel gimbre 4 kg. ull. Forøvrig er det min mening at dalasauen aldri vil bli den rase som vil tilfredsstille tekstilindustriens krav til fin ull.
Å vaske sauene har vært alminnelig her i lange tider, vel har det nok ikke vært for å vaske dyrene; men det har vært med det formål å vaske ulla, - et tradisjonelt bilde inn i vårens faste arbeid fra den tid all ull ble opparbeidet på gårdene. Jeg har nå i flere år systematisk også vasket sauene om høsten for veit og lus, med en blanding av grønnsåpe og sæpokresol.
- Saufjøset og dets innredning?
Saufjøset og innredning i samme må gjøres så lettvint som mulig. I Sælands "Nye sauebok" er det beskrivelse på sauehus og innredning, dette har jeg selv søkt å etterligne best mulig.
Jevnt over er her i Trøndelag store og rommelige hus både for sau og andre dyr. Voss og serlig Vossastrand var nok dårligere stillet i så måte. Sauene holdes her gående på tallen om vinteren, og dette tror jeg er det beste, især i det tilfelle at det fores med utslåtthøy. Her faller det så meget rask og avfall av at tallen holdes tørr hele vinteren.
Som vanlig er tilfelle i fjellbygdene er vi her i Soknedal heller ikke noe vesentlig utsatt for sykdommer i saufjøset, men helt trygge hør ingen være. Av de sykdommer som hyppigst kan opptre er:
Mavesyke på lam
"Denne sykja må en være redd som elden", sier Sæland. Lamba blir syke annen eller tredje levedagen, og "dauden er viss innan ein dag eller to". "Sykja krev på tusentall av lam for året", sier Sæland videre. Lamba får sykdommen i seg ved bakterier, enten gjennom maven eller ved de første forsøk på å finne morspatten. Å avverge denne sykdom er den enkleste sak av verden.
- Hva er så Deres mening om den økonomiske side ved sauholdet?
Det økonomiske utbytte av sauavlen er avhengig av hellet og dyktigheten os hver oppdretter, enten det nå baseres på kjøttproduksjon eller på oppdrett av livdyr, serlig den siste måte å drive sauavl på krever meget av sin mann. Ikke bare dyktighet, men også interesse for arbeidet. En oppdretter med dyktighet og interesse for sitt virke må heller ikke være redd for uttellinger av mynt, først ved oppbygningen og senere ved vedlikehold av en førsterangs avlsstamme, ved tilførsel av nytt blod. Dette gjelder spesielt gode avlsværer. En oppdretter som intet ofrer i den lei kan likeså godt først som sist slutte som oppdretter av livdyr og salg av livdyr.
- Kravene til avlsdyr?
Avlsdyrene og valget av disse er det fundamentale i saueholdet og i saueavlens lønnsomhet. Kravene til avlsdyrene kan aldri bli for strenge. Ved valget av avlsdyr, serlig ved kjøp tar mange det temmelig lettvint. Det har vanligvis vært holdt samme pris på dyr med en og samme premiegrad. Men mellom sauefolk gjelder: "Stor arv det er for mannen av godtfolk vera født". Ingen må blindt lite på premiegraden.
Statskonsulenten skriver i sin før nevnte bok: "Kjøparane treng soleis at væra varsame. Men endå meir varsame og vakne må dei væra som vert sette til domarar på sauesjå". Men det er mange ting ved et alvsdyr, mange lyte som ikke er lett å se, ja som kan vere helt skjult. Ja selv om en dommer vet at det er forekommet en eller annen feil innen en stamme, må han allikevel dømme dyret, slik som det presenterer seg utstillingsdagen. Bare en feil som aldeles ikke er sjelden, skal jeg nevne: Ikke alle dyr passer lamba sine like godt, eller iallfall vil de gjerne ta til seg bare det ene av tvillinglamma. Dette vil gjerne være arvelig, og det er gjerne sådanne lam som blir borte om høsten.
"Ætti må ikkje gløymast" sier Sæland videre, dugande sauefolk kjenner tidt ættene ut og inn. Dette fikk jeg iallfall lære første gang jeg var på Voss. På hotellets matsal diskutertes de forskjellige ætters fordele og mangler vidt og bredt av utstillerne og publikum allerede etter første utstillingsdag.
Både på syd- og vestlandet gir oppdretterne oftere sine voksne avlssauer anledning til å møte med sitt avkom i ringen for der å reklamere for sin verdi som avlsdyr.
Ved statsutstillingene her i Trøndelag møter her ofte en variant, som kan ha så meget tilfelles med dalasauen, at det ofte kan være vanskelig, selv for en fagmann å av gjøre dens raserenhet. Dette skyldes delvis ubekjentskap med dalasauens opprinnelse og vel også er enkelte fristet av de gode priser på livdyr; men jeg tør si at gleden ved et fortsatt oppdrett av denne variable blandingstype vil så allikevel ikke bli av noen lang varighet.
Statskonsulenten har beskrevet typen av den trivelige og ideelle dalasau i sin ovenfor nevnte bok. Jeg skal derfor ikke her gjøre noe forsøk på å famle meg fram til ord for å beskrive noe som så vanskelig lar seg beskrive, vi må huske på at helhetsinntrykket kan virke avgjørende på den saumann, som har idealitet for øye.
- Hvilke utviklingsmuligheter har sauavlen ?
Det som i vesentlig grad har gjort Soknedal til den ledende i Trøndelag som oppdrettere av dalasau, det er de mange saueavlslag med flere fremragende værer. Alltid vil det være så at de fleste høyest premierte dyr vil være å finne innen noen ganske få stammer eller linjer av rasen med en outsidder i blant. En må beundre statskonsulentens fenomenale evne til å finne igjen de bestemte linjer. Eksempelvis kan nevnes at ved utstillingen her i Soknedal siste høst av de 8 gimbrer som fikk 1. pr. var de 7 falne etter 2. av "Stabben" sønner "Fyksin" 871 "Njard" 981.
Dalavær i ringen
Her i Soknedal er der uberegnelige muligheter for et øket sauehold. Ved en bedre balanse mellom produkt og arbeidspriser kunne mulighetene utnyttes til å skaffe tilstrekkelig vinterfor. Her er sommerbeiter nok til et nesten ubegrenset antall.
Min egen avlsstamme er oppbygd ved innkjøp fra de beste og premierikeste stammer innen rasen. Av de 8 1. pr. sauer jeg nå har er de av 5 ubeslektede stammer. Ialt har jeg av 7 forskjellige familier innen rasen. Alle innkjøp er foretatt etter prinsippet: kun det beste er godt nok. Dyr som ikke tilfredsstiller mine fordringer til et avlsdyr, blir utrangert. Denne strenge utsortering er en nødvendighet for den som vil befatte seg med spesialoppdrett. Middelmådigheten vil da bli få og sjelden.
Avlen må følges med den strengeste oppmerksomhet, det gjelder å være interessert med i ett og alt. Planmessig kombinasjon har uendelig meget å si for et heldig resultat, og vi har meget å velge mellom. Her ligger hemmeligheten ved Soknedals styrke som saueavlsbygd, og avlssentra for dalaslaget.