O. Th Engdahl. Landbrukstidende s11-12, 1936
O. Th Engdahl, bestyrer Statens saueavlsgård, Edøy
Kravet om store sauer, det hører man nu overalt hvor sauholdet skal økes eller forbedres. Som om det ikke var andre ting å ta i betraktning, kanskje enda viktigere enn størrelsen. Når alt kommer til alt, så kanskje størrelsen er av minst betydning, i hvert fall hvor det gjelder å oparbeide en besetning av de mest lønnsomme lamsauer.
Vi vet at vedlikeholdsforet til en sau på 100 kg. levendevekt (l.v.) er dobbelt så stort som til en på 50 kg. 1.v. Dette vil i praksis si at vi kan vinterfø 100 lamsauer av 50 kg 1.v. med samme formengde som til bare 50 lamsauer av 100 kg. 1.v.
Mon tro man har grundig overveie alle konsekvenser av dette forhod, før man bestemmer sig for store sauer.
Gav en sau på 100 kg. 1.v. dobbelt så stor avdrott som en på 50 kg., var saken forholdsvis grei. Da var store og små sauer like gode. Men dette vet vi lite om. Det er tvilsomt at lammene av de første blir dobbelt så tunge til høsten. Man får i hvert fall ikke dobbelt så meget ull av sau og lam. Forholdet er at den ullbevokste overflate slett ikke blir dobbelt så stor. Dessuten pleier ullen å være tynnere på store enn på små sauer og lam, så ullmengden blir lite større om sauen trenger den dobbelte mengde vinterfor. Så vil man si at den mindre sau vil ha større varme og stofftap gjennem huden. Hertil er å svare at de små har forholdsvis lengere tarmkanal og større fordøie- og resorpsjonsevne som opveier forskjellen. Det blir således ingen vinning på den kanten heller for di store sauene.
En fordel har de store. Det er nemlig mindre bry med å stelle 50 enn 100 sau. Men dette kan mer enn opveies, om sauene er for store og tunge til å utnytte beitene mest og best mulig. En stor sau er seinere og tyngre av sig til å komme frem til de gode beiter i ulende og høit fjell. Den har også lettere for å falle utfor og slå sig ihjel. Det er dobbelt skade å miste en på 100 enn en på 50 kg. 1.v. Disse forhold bør nøie overveies hvor sauene skal utnytte brattlendte fjellbeiter. Somme store sauslag egner sig slett ikke til dette, men vil helst gi sig til i låglende og skogmark, hvor det alltid er kleint sauebeite, eller de vil gi sig til nede ved utmarksgjerdene og lære sig å klyve gard for å komme sig inn på dyrket mark. I såfall kan saueholdet bli næsten umuliggjort.
Men ennu er vi ikke ved den avgjørende faktor for den mest lønnsomme størrelse. Sett at vi kunde få like store lam av små som av store lamsauer. Det er nettop dette vi kan, om forskjellen i størrelse ikke er altfor stor mellem sau og ver. Bruker vi racerene verer av et stort slag til små lamsauer, så får vi lam med samme vekstenergi som veren. Dette vil skje om veren er homozygot for sin races veksthurtighet, og dette bør den være om den er av rent slag.
Av samme mengde vinterfor kan vi altså fø 100 lamsauer å 50 kg., men bare 50 å 100 kg. 1.v. Begge forutsetter vi kommer med 150 pct. lam eller 11/2 pr. sau, og at den gjennemsnittlige slaktevekt for lammene om høsten er 14 kg.
Av de store sauer får vi da 75 lam, men av de små 150. De små vil således gi 2100 kg. lamkjøtt, men de store bare 1050 kg.; eller bare halvparten så meget for samme mengde vinterfor.
Nu blir det en annen dans til fordel for de små lamsauer! Men dette vil folk ikke tro er mulig. Nei helt så godt vil det neppe gå i praksis; men i det store og hele skal det gå omtrent slik, dersom den store veren er homozygot for sin races vekstkraft.
Eldre folk kjenner litt til dette fra praksis, den tid man begynte å innføre større slag og krysse de små norske sauer med store verer av sjeviot o.a. fremmede slag. De erindrer at man da fikk like store lam, ja somme påstår større enn man nu får, efterat lamsauene er blitt av like stort slag som verene.
De praktiske skotter og engelskmenn har lenge visst å utnytte denne store fordel ved en rasjonell halvblodsavl (half-breed), mens vi forskjertset disse fordeler. Og hvordan gjorde vi det? - Jo, vi slaktet ikke alle de store halvblodslam. Nei, vi skulde absolutt sette på de store lammene, og så blev lamsauene så store og så meget kostbarere å vinterfø at vi måtte minke sauetallet for å få sauhøyet til å strekke til. Men dette passer skotten og engelskmannen sig vel for. Han parrer de små og trivelige lamsauene sine av sjeviot-, sortfjes- eller a.-småslag med verer av storslag som oxforddown eller border Leicester og slakter alle halvblodslammene om høsten eller feter dem videre utover vinteren til slakt. Ikke et eneste half-breed-lam blir påsatt til livdyr, således at det kan forringe småslaget av renracet lamsau. En del som 3/4-blod brukes også til slakt.
Vi har altså hittil gjort motsatt: satt på flest mulig av de store blandingslammene. Først ødela vi fordelene ved de små, trivelige, fruktbare og høitmelkende gammelnorske sauer ved å blande dem vekk med større slag, og nu er vi i full sving med å gjøre det samme med andre slag og blandinger. Eller vi jager efter stadig større verer for også å øke størrelsen innen de racerene slag.
Såvidt jeg har forstått hr. statskonsulent Sæland, så arbeider han som øverste leder for å redde restene av den gammelnorske sau, og for at denne og sjeviotsauen kan bli de fornemste racerene og ikke for store sauslag. Dernæst arbeider han for at dalasauen kan bli fremtidens renracede storsauslag i landet. Dessuten har vi av storsauslag sutherlands-, oxforddown- og rygjasau. Vi trenger nemlig både de store og de små slag; men de må i avlsdyravlen holdes rene for blandinger sig imellem, så de mest mulig kan bli homozygote i sin nedarving av de verdifulle egenskaper. Nu gjelder det at praktikerne også vil lære å innse dette og leve efter det, så vi ikke atter kommer ut i en ødeleggende ørkenvandring på jakt efter størrelse ved en vill blandingsavl eller ved bruk av for store handyr i renavelen. Dette siste gjelder særlig for sjeviot og gammelnorsk sau, kanskje også for tauter.
Hvordan skal man så innrette sig i praksis? Ja, det kommer an på om sauavlen skal baseres på kjøtt- og ullproduksjon eller bare på salg av avlsdyr, eller endelig begge deler.
De aller fleste må naturligvis søke å opnå størst mulig produksjon av kjøtt og ull på beitene med minst mulig forforbruk om vinteren. Det er kun ved en rasjonell halvblodsavl at dette kan opnåes. Dette er mulig nu, siden vi innenlands har eller holder på å få rikelig tilgang av racerene avlsdyr både av store og små sauslag. Lamsauene må da ikke være større enn at de passer for de stedlige beiter, heller i minste laget, av et velbygd, trivelig og lettfødd slag. Så bruker man ver av samme lettfødde slaget annet- eller tredjehvert år og setter på til livsauer så mange av de beste lam at man greier sig uten påsetting to eller tre år. Disse år bruker man ver av et eller annet storslag, så man får store halvblodslam av de små sauene. Men disse lam må altså slaktes ned alle sammen, ikke et eneste brukes til avlsdyr.
Har man så mange lamsauer at man hvert år trenger to verer, kan man holde en ver av hvert slag. Veren av storslaget brukes først og fremst til de styggeste sauene for avl av store slaktlam, og veren av samme slaget som sauene brukes til de velbyggede og beste som holdes til avl av livdyr. På denne måte får man også snart utrangert de simple og minst verdifulle dyr.
Denne avlemåte er ikke vanskeligere enn at de fleste opdrettere greier å ha såpass kontroll med sin sauebesetning. Dette er også umaken verd, da det gjelder store fordeler. Ved denne bruksmåte kommer man også mer direkte inn på betydningen av kvalitetskravene, og disse er mange, såvel til ull som til kroppsform, type og til de bestemte bygningsdeler som gir de verdifulleste og best betalte produkter (stekepartiene), til feteevnen, fethetsgraden og fettfordelingen på kroppens forskjellige indre og ytre kroppsdeler, men herom muligens en annen gang.