0. Th. Engdal. Landbrukstidende s 123, 1934
På anmodning skriver bestyrer Engdal herom:
På hele den norske kyst er lite sne om vinteren. Vinteren 1933/34 har det vært mindre sne og mere varme enn på mange år. Beitelyngen har stått grønn og frodig til mars, og grasstrendene holdt sig mangesteds grønne til over nyttår. Hvordan disse mengder plantenæring utnyttes til vinterbruk, og hvordan de ytterligere kunde vært utnyttet, utnyttet rasjonelt, er lite undersøkt.
Fra praksis vet vi at de fleste tar ku, hest og sau hjem fra utmarksbeitene om høsten, og lar dem siden snaugnage den dyrkede og udyrkede innmark. Her går t. eks. sauene hele vinteren og ødelegger all kunsteng, hvis den ikke er særskilt innhegnet, og gjør skade også på all annen eng. Man får så det tykke moselag til beskyttelse og har dette å takke at en del røtter samt krypende engvekster og ugresser (t. eks. krypsoleie) berger liv og kan gi en minimal høiavling.
De store utmarksvidder av lyngheier, skogmark, grasmyrer og grasstrender utnyttes derimot lite som vinterbeiter. Fraregnet Rogaland er der neppe forsøk som gir veiledning om hvordan disse store vidder kan eller skal utnyttes på beste måte for å spare vinterfòr eller øke kreaturtallet. Det vi vet er at altfor mange misbruker sin dyrkede mark til utegang om vinteren, så både denne og utegangerne (utegangersau) sultefores, flere steds i så stor utstrekning at det går på livet løs, eller at sommeren ikke greier å gjenoprette skaden.
Med "utegangere" forstår man sau som går ute hele vinteren. Både storfe og hest vinterforer man inne. Ja somme er livende redd å la hesten komme ut for å gnage lyng selv i godvær vinters dag. Den kan ete rim og bli klein, påstår de. Det ser nærmest ut til at disse dyr kommer altfor lite ut de gode vinterdager, mens utegangersauene plages altfor meget ute i allslags vær og uvær. Den tilvante praksis er for de fleste helt avgjørende. Annet kan man ikke vente. Ingen tør bryte med det tilvante, og forsøksresultater fra kystbygdene å holde sig til har man omtrent ikke nordenfor Rogaland.
Saueavlsgårdene her har nu i 25 år praktisert ikke å ha en eneste sau beitende på innmark fra høst til vår. Isteden har lamsauene gått på lyng og myrgrasbeiter i utmarken hver dag om vinteren, når været ikke har vært for ufyse eller snemengdene for store. De fleste vintrer har også gimrene fulgt med. Den almindelige utegang natt og dag sluttet man snart med. Sauenes levendevekt minket for fort senhøstes, selv om de fikk noe høi ute. Dessuten gikk meget høi til spilde ved denne driftsmåte.
Derimot lærte man sauene til å komme hjem hver kveld og ligge natten i et koldt fjøs eller et skur. De fikk da høi eller annet for som tilskudd inne og blev slippet til utmarken hver morgen. Denne praksis har vist sig så lettvint og hensiktsmessig at man fremdeles holder på den, og så får man ca. 11/2 lass verdifull talle av hver sau for vinteren.
Man har omtrent hvert år daglig veiet alt medgått for til de forskjellige grupper. Det gjaldt nemlig om å finne den billigste foringsmåte og den beste utnyttelse av vinterbeitet, uten at sauene letnet for meget. Derfor er også hver sau veiet, som regel hver 30 dag eller en gang hver måned. Mange vil utvilsomt ryste på hodet over all denne omstendelighet med veining av får og dyr, noe en almindelig praktiker ikke kan innlate sig på. Skal man derimot skaffe noenlunde pålitelig veiledning for andre, må man bruke vekt og tall. Til eget bruk på gården har man lært hvor meget av de enkelte eller blandede forslag man skal gi utegangerne for å holde dem i en bestemt levendevekt til hver tid av vinteren, og man har lært hvor meget en sau må øke i vekt eller tåler å letne før lammingen uten skade for sau og lam. Man har også fått pålitelige tall for hvor meget en flokk eller en enkelt lamsau greier å fortære av høi efter lammingen, eller hvor meget eller lite tilskudd av kraftf6r eller saftfor (rotvekster, potet, surfor) en enkeltlam- eller tvillinglamsau bør få for å melke godt.
Man har på denne måte opnådd ikke å miste sau på vinterbeitene de siste år, og lammetapet om våren har vært minimalt. Til sammenligning kan anføres at private som har drevet vinterutegangen for vidt, har hatt optil og over 60 pct. tap av sauer og lam. Det synes således å være store muligheter for å undgå disse ruinerende tap pa saueholdet i kystbygdene, om forholdet blir forsøksmessig klarlagt, så folk lærer hvorledes de store tap kan undgåes. Det blir i hvert fall mulig for dem som vil lære.
Dette gjelder ikke saueholdet alene. Som før nevnt har man inntrykk av at sauene plages for meget med utegang eller uhensiktsmessig utegang om vinteren, og at ungfe og hest er for meget innestengt om vinteren.
Sauegården har derfor de siste 8 år også drevet med vinterutegang for storfe (ungfe) i lag med sauene på utmarksbeite, lyngbeite). De første år veiet man dyrene for å finne hvor lenge utover senhøsten de kunde gå ute natt og dag uten å letne eller uten å letne for meget. I 3 vintrer har det vært utegang til februar-mars og iår hele vinteren. Forskjellig slags tilskuddsfor er prøvet og veiet. Prøvetiden er ennu for kort og tallene for få til å si noe bestemt; men så meget synes sikkert, at man ved en hensiktsmessig utegang uten skade kan spare omkring halv vinterforing til ungfe både av ku og okse. Ja det ser endog ut for at kviger og okser ved hensiktsinessig tilvenning tåler vinterutegangen og nyttiggjør den bedre enn sauene.
Man har også sluppet hestene på utmarksbeite om vinteren, og de har likt det utmerket. Noen ulemper har man ikke sett. De har vist sig som ivrige gnagere av smålyng og myrgras (star og siv). De har med stor begjærlighet endog snaugnaget de grønne stive bladrosetter av bustesiv (Juneus squarosus). At kystbygdenes vinterbeiter kan bli en verdifull faktor for billig opdrett av unghest, synes ikke utelukket, og at dette i mange måter er å foretrekke for forkrøbling av unghest ved for meget innesperring om vinteren synes utvilsomt.
Så kommer av sig selv spørsmålet om måten å skape og vedlikeholde de beste vinterbeiter.
Herom har man også noen erfaring.
Statens saueavlsgård, Edøy
0. Th. Engdal