Martin Olsen Døsen. Landbrukstidende nr. 18. Sidene 137-138, 1941
I femårs-beretningen 1935-1940 fra Akershus Landbruksskole forteller landbruksskolebestyrer Martin Olsen Døsen med egne ord om:
Foringa
Av den samlede forbrukte avl på 194.000 f.e. pr. år har fjøset omsatt 121.000. Dessuten har bølingen høsta 67.000 f.e. på beite. I alt er det gått gjennom kumulen 188.000 f.e. Kuvomma er en drug låve å høste i. Varer som går inn der når itte alltid topppris. Men mer avling kommer inn i omsetningen på det viset. Og oppgjøret til slutt bestemmes herav. Av den grunn er det i flere år arbeidet planmessig mot det mål å få mer og mer av det som gror på bakken hime inn på disken. Denne gradvise forandring har ført til at flere mjølsekker er bytta om i himjord. Vi kan itte peke på store tall som resultat. Men likevel. Det er et steg fram, inn i jord. Mjølsekken har minka år for år, fra 423 kg. pr. ku i 1936 til 186 kg. i siste år. Nedgangen er særlig satt inn i kjøpemjøl. I det første år i perioden ble det brukt 26.119 f.e. kjøpt, i siste år 7734 f.e. Mjølk, fett og utnytting av foret er i alle år jevn. I siste år er det litt nedgang. Det skyldes vanskelige forhold i april og mai. Den daglige mjølkerute ble tatt, Årnesbrua sprengt og Rånåsfoss stengt. Alle åpninger ut stoppa forsvarlig til. Under disse forhold var det itte annet å gjøre enn å sette magamålet ned. Fjøsmesteren ble satt som rasjoneringsdirektør i sitt rike. Han utdelte klippekort til bølingen på vomfyll. Det hjalp. Kørne kvitterte med lite i bytta, og det fikk grisa. De levde da ei lita stund i herlighet og glede, drakk mjølk, pissa, sov og drømte om gode tider.
Omsider ble forstoppelsen løst, veier og broer farbare og foring og omsetning frigitt. Men først på beite slutta sut og klager.
Regnskapet
Regnskapet er gjort opp på det viset at alle kontante utgifter til kjøpemjøl, arbeide, dyrlæge, strø, frakt o.s.v. først er trekt fra kontante inntekter. Det som da er att, er satt inn som betaling for alt himavla for.
Oppgjort slik kan fjøset måles år for år som omsetningsledd. Regnskapet viser at en gradvis omlegging til lite kjøpemjøl og mye himjord som regel øver en heldig virkning på helheten. Det blir mer att til jorda. I 1936 fikk den fra fjøset 25.590 kr., i 1937 28.310 kr., i 1938 31.979 kr., i 1939 34.143 kr. og i 1940 32.885 kr. Slik skal det være. En bedring i produksjonen som naturlig hører jorda til skal itte bunnfelles i kjøpemjøl, men gå direkte inn i Jordriket og legges opp der. Alle er enig om det - i snakk. Men det går smått og trådt i gjerning. Nå tvinges forandringen inn uforberedt. En slik omvendelse er itte alltid heldig. En forandring må forberedes. De mange ledd i bedriften må stemmes inn mot målet. Først med sammenheng i helheten blir det sammenheng i målet. Og målet er mye jord i fjøset. Det må bli levende tro. For det står i Skriften at den som har tro som har tro som et sennepskorn kan flytte bjerge. Av slik vare skal det derfor itte mye til før det monner i mjølsekken. Men kjeften alene er itte nok. Den er itte noe lugomt transportredskap. Gjerning må også til. For mjølsekken er torg å flytte på. Den bør derfor helst ligge langt fra fjøset. Gamlekara var lure i slik sparsomhet. De la låven langt fra fjøset og gjorde døra inn i høigolvet låg og smal. Det nytta itte å bruke kjeften på ei gammeldags budeie med stort dyrehjerte. Mannen sjøl turde nok heller itte tenke på noe slikt. Da fikk han høre reinhekla sanning. Budeier med fasong i er itte å spøke med. I ei passe stor høi korg derimot er det kontroll, itte spor av sløseri når korga må legges på hyggen i alt slags vær og føre. Det samme system må inn i mjølrommet. For det kan itte nektes at mjølsekken i fjøsdøra er en fristelse. Den står der og nynner uten ord:
mjøl i krubba, er liv i gubba,
mjøl i krubba, er liv i gubba.
Gubba lyer og lyer. Det samme gjer budeia og bølingen. Og Adam og Eva synder på ny, iter av kunnskapens tre til de blir nøkne. Da er det intet annet råd enn det som ble gitt for lenge, lenge sia: -it jord. Dit er vi kommet nå. Nye hus bør innrettes etter det. De må gjøres mindre og billigere. For minst en tredjedel av båsene er opplagsrom for kjøpemjøl. Det vil si at 1 rekke i et moderne tre rekkers fjøs rives ut og hele menigheten samles omkring ett langbord. Det er praktisk. Oksen bør stå øverst med ansvaret og sparke med tunge labber i båsen og baule ut av og til for å holde respekten oppe. Hele bordet vil da lye i andakt og trygghet. For det råder patrialkalske forhold i fjøset. Bare husfaren har noe å si. Det er enkel og grei ordning. Mjølrommet må byttes ut med silokom og kålrotrom, lagt like inn til forbresken. For det er tonge saker som må tappes rett ut på langbordet. Alt som avles hime og som høver i fjøset skal lagres så nær kumulen som mulig. Det som kjøpes derimot kan ligge langt unda og bæres inn på kruggen i ei høikorg. På det vis kan det lettvinte bli tungvint og det tungvinte bli lettvint. Og det må til.
For som regel går det slik at latheten overvinner alle betenkeligheter til slutt. De som tegner og bygger bør derfor legge hue i bløtt i ordning og innredning av lettvinte himavla fjøs. For hjelp er det vanskelig om og himforet er tungt. En lettelse i det daglige strev betyr derfor et steg framover. Budeia vil komme til å tralle og fjøsmannen blistre. Og uten å ha dem med vil det neppe lykkes å få et vellykket omslag inn. Kvinnfolka snakker ofte om lettvinte kjøkkener. De vil ha håndtak å sveive på og kraner å tappe av alle stann. Budeia og fjøsmannen bør også ha utstyr så de kan tappe daglig brød inn på langbordet, åpne hekken og si:
Vær så god.
Her er vellaga bord
i himavla jord
til mjølk og til kjøtt
til vekst og til møkk.
Å sier du om et slikt omløp, Ole?
Ja, det er akkurat som det var på Sundby i mi tid. Eli stelte fjøset da. Hun var nett med foret. Instruksen var at mulen måtte stelles etter matsekken. Og den var liten. Men Eli fikk den alltid til å rekke. Hun stod ved disken og passa nøie på. Ingen fikk et strå for mye. Mjøl var det itte tale om. Når det knep som verst skifta Eli på sig skinntrøia under mjølkinga. Den fikk kjøyrne slikke på. Og det hjalp. De stod stille. Bare én gang i sitt lange budeieliv var Eli flott. Det var julkvelden 1907. Da lurte hun sig ut på jordet og tok to mugne havreband som lå att ute. Disse ble delt ut til bølingen, 17 kyr. "Er dekk fornøgde nå?" sa Eli. Og det var de, tidde bom stille i enighet. Men omsider ble Eli gammel og skinntrøia slitt. Og jeg måtte gå i fjøset, sier Ole. Men det gikk itte bra. Mannfolknevan er større enn budeiehanda. Vi ble forlause lenge før tia. Eli måtte på ny flytte inn i stellet. Da likte hun sig itte. "Ole har skjemt bort dyra, sprengt ut magan. Ingen ting sitter fast lenger," sa hu. Det er nå lang tid sia dette hendte. Mange fler enn Ole har i mellomtia sprengt vomma ut i mjøl. En ny og forbedret utgave av skinntrøia bør derfor gis ut på norsk forlag.
Regnskapet på Hvam viser at sum inntekter på fjøset er holdt oppe - tross det at mjølsekken har minka betydelig - fra 26.885 kg. i 1935 til 7800 kg. i 1940.