Landbrukssekretær Ingvald Grande. Landbrukstidende nr. 21. Sidene 161-163, 1942

Beitebruket i stadig framgang i Sør-Trøndelag

 

Landbrukssekretær Ingvald Grande

Øket interesse for så vel kulturbeiter som seterbeiter sier landbrukssekretær GRANDE

Det tør vel være sjelden at en i et fylke finner så vidt forskjellige jordbruksforhold som nettopp i Sør-Trøndelag. Ja, en kan vel si at alle jordbruksformer er representert. Kystjordbruket og dets problemer i Fosendistriktet, det typiske slettejordbruk på Ørlandet, det brede flatbygdsjordbruk i leirjorddistriktene omkring den gamle hovedstad og så dal- og fjellbygdsformene bl.a. i de store dalfører Orkdalen og Gauldalen. Det kan ha sin interesse å se litt nærmere på beiteforholdene i et slikt fylke, og vi vender oss til landbrukssekretær Grande, som vi vet kjenner sitt fylke ut og inn, også hva beitene angår.

- Hvordan er de naturlige beitene i fylket?
I de ytre strøk er det gjennomgående svært dårlige beiter, sier herr Grande. De naturlige beitene her er for en stor del myr og lyngrabber, som gir et helt utilfredsstillende beite for alle husdyr.

I de mer sentrale bygder er de naturlige beitene atskillig bedre, men også her er de for snaue for mjølkefeet. I de øvre bygder har de forholdsvis mye fjell- og seterbeiter, som jo er de beste av de naturlige beiter. Men da disse beiter ofte ligger langt unna, og ikke med fordel kan nyttes av storfeet blir det også her stort behov for bedre beiter, kulturbeiter, nærmere gården.

- Hvor mye kulturbeiter har Sør-Trøndelag?
Etter jordbrukstellingen av 1939 hadde Sør-Trøndelag ca. 21.000 dekar kulturbeite, med omkring halvdelen av dette laget til på tidligere udyrket jord. Størst utbredelse har kulturbeitene i de mer sentrale bygder, og oppover i dalene Meldalen og Orkdalen. Vi må nok utvide det nevnte areal mange ganger før vi kan siat vi har nok kulturbeiter i fylket.

- Og interessen for beitedyrking i fylket?
Interessen har vært sterkt stigende de siste årene. Stort sett er nå interessen god overalt. Det har skortet noe på interessen i de strøk hvor fjellbeitene spiller størst rolle, men også der begynner interessenå øke. Om en har aldri så gode fjell- eller seterbeiter, trenger en likevel kulturbeiter, særlig for å skaffe et tidlig vårbeite.

-Hva mener De om statens støtte til beitedyrking?
Statens støtte her har virket svært godt, og vil sikkert fortsatt gjøre det. Kanskje har den størst betydning at dyrkerne på den måten får rettledning om hvordan dyrkingsarbeidet skal utføres og beitene skal stelles. Dette er jo overmåte viktige ting.

- Hvordan stiller det seg med å skaffe høvelig jord til nye beiter i fylket?
Ja, enkelte steder kan det vel knipe med jord til nye beiter, men stort sett fins det jord nok. Vi har veldige vidder som kan passe for beitedyrking, og ikke minst i de ytre strøk, hvor beitenøden er størst. I de mer sentrale bygder er det knappere, da jorda her er forholdsvis godt nyttet på forhånd.

Hvordan er stillingen for de små bruk med hensyn til beitejord?
Ja, en hel del av de små bruk har for lite beitejord, eller mangler slik jord i det hele tatt. Det vil nok ikke alltid være så lett å skaffe disse bruk nok beiter. Mange ganger er det sikkert ingen annen utvei enn å få i stand fellesbeiter. Dette går nok også godt når de som skal bruke dem har lært kunsten å samarbeide, og når det ellers hersker gode innbyrdes forhold. Men det mest ideelle er jo at hver mann får sitt beite.

- Fins det mye fellesskap i beitesforhold ?
Ja, det fins en hel del felles beitemark, og denne legger på sine steder en viss demper på beitedyrkingen. Mange er henvist til utmarka for å skaffe jord til beite, men hvor utmarka ligger i fellesskap, må det først utskiftning til.

-Det var derfor å ønske at det ville bli gjort fortgang med utskiftningen i slike fellesskap, eller en ordning slik at det ble høve til å lage beiter på slik jord for dem av lotteierne som ønsket det.

Her må det nok en del lovendringer til, og de forslag til endringer i en rekke lover som beitekomiteen (av 1935) foreslår for å lette adgangen til å lage beiter hvor fellesskap og rettigheter stenger, anser jeg for å være helt nødvendige, og det var ønskelig om de snarest ble satt ut i livet.

- Hva mener De om beitedyrkingen nå i krisen?
Slik som spesielt gjødselsituasjonen stiller seg kan en ikke vente å få gjort så mye i retning av å få nyebeiter opp i noen avkasting. Men en kan likevel gjøre mye. En kan f. eks. fullføre ryddingsarbeidet, og en kan gjøre grunnarbeid som f. eks. grøfting unna. En kan og gjøre det nødvendige overflatearbeid og en kan kalke. Der med er det meste arbeidet gjort, og det faller lett å gjøre resten når tilgangen på driftsmidler blir bedre.

Men tanke på situasjonen nå er det særlig viktig å kunne stelle og bruke de ferdige beiter på beste måte. Det kan gjøres mye her både med hensyn til gjødsling, beiting og renhold.

- Betingelsene for beitedyrking må vel sies å være gode i fylket?
Ja, det må en nok si. Trøndelag har jo ord på seg for å være et godt høydistrikt, hvilket skulle tyde på at det må være gode betingelser for grasvekst også på beiter.

- Hvilken stilling har seterbruket i fylket?
Det var lenge en tilbakegang i seterbruket, men i de senere år har det vært fremgang og øket interesse, særlig i forbindelse med de tilskott som er gitt til seterveier. Og jeg for min del må si at jeg tror på en viss renessanse i seterbruket, i forbindelse med samdrift på setrene, bygging av veier fram så det kan kjøres med bil og kanskje i forbindelse med dyrking på setervollene. Jeg synes det er naturlig å fortsette med å rasjonalisere og modernisere seterbruket, på steder hvor forholdene ligger tilrette for det. I dette fylke er seterbruket vesentlig begrenset til de øvre bygder.

- Har det vært arbeidd noe med samdriftetiltak i fjellet?
Ja, i fjor sommer ble det foretatt en del befaringer av fjellstrekninger som en mente ville være skikket for samdrifter. Fylkesagronomene Næsgaard, Tverdal, Hofstad og Histøl undersøkte saken hver i sitt distrikt med sikte på å få samdrifter i gang. Foreløpig har vi håp om å få i gang et tiltak med sau i Minnillsdalen på grensen mot Rennebu og Opdal. For Fosendistriktet har fylkesagronom Histøl pekt på et passende område for samdrift, men noen mulighet for slike tiltak synes foreløpig stengt, på grunn av reinbeiterettigheter som hviler på dette området. Det er også pekt på andre områder.

- Arbeider beiteutvalget med andre spørsmål for tiden?
Ja, vi tenkte nå i sommer å få holdt et instruksjonskurs for planleggere av beitefelt, i samarbeid med beitekonsulenten. Det er tanken å få holde et slikt kurs på Skjetlein landbruksskole i begynnelsen av juni måned, og vi håper at det lar seg ordne slik det er planlagt.

- Og Deres ønsker for beitebruket i fylket?
At hvert bruk må få tilstrekkelig med kulturbeite innen en rimelig tid. At vi har store muligheter her syner både forsøk og praktisk erfaring. Jeg vil i denne forbindelse referere noe som fra praktisk hold en gang ble sagt om kulturbeitene, og som jeg synes forteller nokså meget om det vanlige omdømme om dem. En gårdbruker i en av bygdene her hadde laget seg kulturbeiter, drev dem også godt og var vel fornøyet. Og kona til gårdbrukeren var ikke mindre begeistret, for ved en viss anledning sa hun at "det var det likast han Ola har gjort." Jeg tror at mange andre som har laget seg beiter også kan bekrefte, at det er noe av det likeste de har tatt i ferd med, slutter herr Grande.