Rasestrid i Trøndelag - Hentet fra Landbrukstidende nr 3-1938 sidene 17-19
C. B. Alfsen, Trondheim
Hr. statskonsulent Sæland
Ja, De har gjettet riktig med hensyn til forfatter i Landbrukstidende nr. 51 - 1937, men synes De ikke vi er kommet litt for langt bort fra det som er årsak til denne skriftveksling: Rene linjer eller planløs kryssing i saueavlen?
For å komme på sporet igjen skal jeg henvise til side 364 for 1937.
«Dalasauen vert stundom noko skruklin og hengslute og gjev då ikkje fine kroppar. Attåt slik sau høver det med ein tett, velbygd sjeviotver. Blanding? Ja, eg rår til det f or den vanlege mannen som ikkje møter på sausjå og ikkje sel alsdyr. Han kjem lengst med blanding millom sjeviot og dalasau*). Når sauen vert små og for skjerr, brukar han dalaver og når han vert for diger og slåpute, brukar han sjeviot ver.»
«Mykje reint v r ø v l», sa De. Ja jeg er enig i det, og jeg skjønner ikke hvad De tenker den «vanlege mannen» som driver sauavl for kjøttproduksjon skal opnå ved en sådan blanding. De henviser til Ny sauebok. Ja, det er mange interessante billeder, men noe positivt for å bygge op den forfalne saueavl i Norge kan jeg ikke finne. Det måtte i tilfelle være siste setning på side 31, hvor De beskriver dalasauen: «Han vil verta storsauen i landet.»
Nei, det er ikke bare å blande, flerr statskonsulent. Skal vi ved blanding opnå en forbedring i slakteavlen, må vi kjenne de spesielle egenskaper hos de raser vi arbeider med, og siden jeg ikke finner tilfredsstillende svar på dette spørsmål i denne saueboka Deres, får vi søke andre kilder.
I England har man således delt de forskjellige raser i 2 hovedgrupper. Gruppe I er de lite foredlede raser som ikke gir m o d n e slakteskrotter i en alder av 9 mdr. Gruppe II er de høit foredlede raser som kan gi modne slaktekropper på 4-5 mdr. med en vekt av 13 kg. og under, som f. eks. Southdown. Krysses så dyr fra gruppe I og II innbyrdes, kan man regulere markedstilførselen efter behovet, men man må ved paringen bestemme hvad tid lammene skal markedsføres. Så utvelger man dyr som med det beite man disponerer kan gi markedsfør vare.
Blandt de dyr som er mindre foredlede og ikke gir markedsmodne lam ved 9 mdrs. alderen kommer Welsh, Blackfaced og Cheviot som de 3 senest utviklede og minst foredlede, og vi kan vel regne med at den gamle norske sauen gir enda senere modning.
Leicesterrasene hører riktignok med til de raser som er mere foredlede og gir i renavl lam som er slaktemodne ved 9 mdr. eller litt før. Tar vi så og krysser en gammelnorsksau med Leicester, vil vi efter Mendel nærmest få parvis utslag i forhold til foreldrene. Blander man nu dette avkom videre med norsksauen, vil selvfølgelig dennes egenskaper bli dominerende. Når man så ved utvalg bare søker det som blir stort får man en bastardtype med leicestersauens store benbygning og norsksauens sene modning.
Her har vi altså den type som dalasauen bygger på, og det må være «b o r n i s a u a v l» og arvelighetslære som tenker å forbedre denne type for slaktemarkedet med videre innkryssing av sjeviot eller andre sent modne raser.
I klasse med dalasauen kommer rygjasauen og sutherland såvel som de forskjellige blandInger mellem oxforddown og sjeviot eller norsksau.
Vi kan således ikke vente å forbedre slaktekvaliteten ved innbyrdes kryssing av noen av de ovenfor nevnte bastardtyper og enda mindre kan vi vente å skape bedre slaktedyr ved fortsatt kryssing av dalasau i sjeviot. Det eneste sikre resultat er større hode, lengere bein og endelig lang og slapp rygg som gjør at lendpartiet som er det viktigste og verdifulleste på sauen også blir ødelagt.
I Ny sauebok side 31 er dalasauen beskrevet som «noko høgføtte og tunnere i låri» med «den slake ryggen». Ulli hev til desse jamtyver vore noko grovare og daudhår i ullfelden meir vanleg». Men «Han vil verta storsauen i landet» og «stort skal storum. fylgja». Derfor har denne raggete beingrinda i følge med statskonsulenten «på dei 10-15 åri han hev vore til, greid å vinna seg minst 100 gonger so stor plass, i landsens saueavl» osv. - og landsens kvinner får lære sig å strikke strømper m. m. av ragg, men. det kan kanskje bli vanskeligere å lære lekkermunnene i byene å nøie sig med buljong kokt på store hoder og lange bein i stedet for lammestek.
Ja, ja De synes retningen er riktig, og jeg synes farten er upåklagelig, for statistikken viser at den totale sauebestand i landet har gått ned med ca. 10.000 stk. for 1937.
Det ser ut (som blandingsideen er gått Dem til hodet så De blander begrepene også når De skriver at jeg gir dalasauen skylden for at gamlesauen er blitt så blandet med sjeviot at hele bastardavlen holder på å dø ut i kystdistriktene. Jeg mener imidlertid at saueavlsledelsen og da i siste instans statskonsulenten får bære skylden for dette forhold. Er det riktig tenkt ?
Jeg er selvfølgelig klar over at med den sauebestand vi rår over kan vi ikke forbedre markedskvaliteten av lammekjøtt uten å innføre dyr fra utlandet, men jeg kan tenke mig at en eller annen kunde ha interesse av å se hvad Dr. John Hammond, School of Agriculture, Cambridge anbefaler som den lettvinteste måten der hvor man vil kombinere opdrett av ullsau med produksjon av slaktelam,
«Det kan sies at raser som er holdt for ullproduksjon også kan bli brukt for å avle lammeskrotter til slakt uten at ullen hverken kvantitativt eller kvalitativt lider ved det. Det kan gjøres på den måten at man parrer alle utsorterte og 2nen grads sauer (som er holdt i separate flokker) med vær av den kortleggede og tidlig modne rase som Southdown og andre tidlig voksne downraser, alt efter den størrelse på skrottene man tenker å selge. Man må her selge alt avkom som l a m.»
Jeg skulde gå ut fra at den «vanlege mannen som ikkje møter på sauesjåe og ikkje sel alsdyr» og bare har inntekt av ull og kjøtt å flyte på, kunde ha interesse av å få beholde ullsauen som ren rase og enda få forbedret kjøttkvaliteten og samtidig kjøpelysten hos det store publikum, da det som bekjent er kvaliteten som bestemmer efterspørselen - efterspørselen bestemmer prisen og endelig prisen pr. kg. lammekjøtt som bestemmer lønnsomheten for opdretteren. Og nu tror jeg vi er kommet til kjernen. Det er den dårlige kvalitet på slaktelam som er årsak til at sauetallet er gått ned med ca. 10.000 mens grisebestanden er øket med ca. 22.000 i 1937.
Vi kan vel ikke vente at statskonsulenten har tid til å interessere sig for denne side av sauavlen siden han er så optatt med sine iherdige avlivningsforsøk på oxfordsauen. Ja, bare driv på De for enten nu eller aldri.
Jeg synes imidlertid disse forsøk må bli Dem litt «kostesame» når De må gi all selvaktelse på båten og blir så liten at De æreskjeller alle som har en annen mening endog det er offentlige menn med praktisk erfaring i spørsmålet, og jeg tror fruktene vil bli «knurvelege, knurvelege».
De spør hvor jeg har det fra at De arbeider imot oxfordsauen, men jeg kan foreløbig ikke blottstille flere for Deres eselspark, og vil bare minne om de henvendelser jeg gjorde på vegne av Det Qvamske legat. Vi bad Dem både muntlig og skriftlig hjelpe oss med å innføre friskt blod fra England, men De sa nei, året efter reiste De til England, men kjøpte De sauer for oss. - Når De kom hjem skriver De i Landbrukstidende side 236 1936: «Jau um Herlofson eller strindigane hadde havt ein kunnig mann til å passa på på ein eller annan slaktemarknad der burte so kunde dei fenge seg fine oxforddown til slaktepris.» Er dette hjelp, må De undskylde at vi ikke har takket.
Høsten 1936 var det utstilling på Øya og Det Qvamske legat anmodet alle som hadde fått utdelt lam efter den av Dem innkjøpte vær fra Sverige om å møte. Jeg er sikker på at alle som var tilstede vil huske Deres posisjon når De sa disse salvelsesfulle ord: «Har du s e t t nå så stygt.» Jeg var forresten helt enig med Dem, for det hele var jo en samling bastarder som ikke hadde annet til felles med oxforddownen enn den mørke farven på hode og beina. Men allikevel godkjente De samme dag 5 lam av samme stamme til avlsdyr, ennskjønt kvaliteten om mulig var enda dårligere. At De nu har forandret kurs og ikke vil «drege fram og nara innpå folk det skramlet» er vi takknemlig for. Det gir oss mere håp for den nye stammen, og jeg håper strindingene har fått nok av dette bastardskramlet og holder stammen ren, og organiserer sig om et målbevisst avlsarbeide. Da kan man også rolig avvente kommende angrep og overgrep.
Nord-Trøndelag. Jo, jeg vet da hvor det ligger, for tilfellet gjorde at jeg er født der og har bodd der det meste av min tid. Jeg vet at det er et av de beste sauedistrikter i landet og jeg kjenner mange av de beste opdretterne. Jeg har sett mange pene saueflokker av sjeviot og oxforddown med, både på utstillinger og ellers. Det er da flinke f olk, så jeg skjønner ikke «denne hendinga i eit strok der dei såvidt hev byrja med dalasau alt har greid å ødelegge den. Rasen har jo greid seg så godt i 60 år trass i sterk motbør frå det offentlegge». -Og i de siste 15 år har mesteparten av Deres arbeide gått ut på å stogga folk, so det ikkje gjeng raskare fram enn rett er når berre gode dyr av gode ættar skal nyttast i avlen.» «Men korleis er fruktene?» spør De. «Knurvelege, knurvelege» synes jeg.
Jeg har forresten hørt at flere opdrettere i Nord-Trøndelag vil gå over til oxforddownen igjen fordi denne rase har hatt «motbør ifra det offentlige» i 80 år. Det ser i hvertfall ut som strindingene skal få nok efterspørsel på avlsdyr, og da vil pengene «rulla» inn og den innførte stamme leve inntil den offentlige motbør går av med pensjon og vi får en statskonsulent som er til for sauavlen og dens lønnsomhet.