Eiliv Skogstad Aamo. Landbrukstidende side 18, 1942
Herredsagronom Eiliv Skogstad Aamo, Ringebu, skriver i Norsk Landbruk
Sukkerbeten - denne nye "kriseveksten" om man kalle den slik - var svært i skuddet i år. Den var å finne praktisk talt i hver manns hage. Sjøl her i Ringebu - som vel på mange måter må karakteriseres som ei fjellbygd, ble det plantet ut mellom 40-50 tusen planter.
Denne for mange dyrkere helt nye veksten som i vår ble møtt med nokså stor skepsis, slo overalt meget godt til. Den var lett å plante, og tilslaget var langt bortimot 100 pst. Det var ytterst få planter som gikk ut. Utover sommeren vokste de godt, og ved høsting på en del prøveturer i høst, var det avlingstall på 3000-4000 kg pr. dekar. Enkeltvis veide betene opptil 2 kg. Avlingskultur i benk og utplanting blir det nok ikke rar avlingen her oppe. En må derfor absolutt tilrå denne metode ikke bare av avlingsmessige grunner, men også for å spare på frøet. Metoden krever nok noe mer arbeid og røttene blir mer greinet - verre å ta opp og verre å gjøre reine. Men som helhet må en si at fordelene avgjort er større enn ulempene.
Om verdien av disse røttene i husholdningen er det delte meninger. Noen har brukt røttene hele -kokt dem sammen med rips, tyttebær e. l. og på den måten fått et meget brukbart syltetøy. Andre derimot synes at beter brukt på denne måte er nærmest mislykket. Det er jo enkelte mennesker som er svært vare overfor denne betesmaken eller nepesmaken om man vil. Og en liten bismak av beter (nærmest rødbeter) har det jo lett for å bli.
Som erstatning for kaffe derimot er det alminnelig oppfatning her at betene er andre surrogater helt overlegne. De gir en mørk, fyldig farge på kaffen, og smaken minner svært mye om ekte kaffe. Men betene bør brennes forsiktig bare svakt lysebrune. Bruk rent vatten hver gang på kjelen, og bruk helst knuppene hele - ikke finmalte.
Sirup laget av beter er en ypperlig vare det kan det ikke diskuteres om. Og det er i første rekke spørsmål om arbeid for å få laget den. Her oppe fikk vi laget sirupen på en måte i litt større målestokk, som vi fant var meget arbeidsbesparende. Og sjøl om vel dette i første rekke har interesse for spinnesiden - tenkte jeg at slik som situasjonen er i dag, kunne det også være av interesse å få det omtalt i et jordbrukstidsskrift.
Landmannslaget her i Fåvang har i sommer kjøpt inn en VEÅ lågtrykkskjel. Denne kjelen har i høst ambulert mellom gårdene og vært brukt til koking av poteter, så lenge dette var tillatt. På gården Løsnes (Paul Harildstad) har de i sommer hatt en 200 kvm med sukkerbeter, og i høst da kokeren var på gården ble det kokt en 600 kg beter. Resultatet var omlag 100 kg sirup. Framgangsmåten var i korthet følgende:
Betene ble først grundig vasket og skrubbet, samtidig som røttene og bladfestet ble godt avpusset, med kniv. Dette advarer Bergljot Quiller (Husstellaboratoriet) imot i sin veiledning for fremstilling av sirup, da man ved kokingen ville miste mye saft. Men på den måten vi kokte, spiller ikke det noen rolle, fordi saften under kokingen ble tatt vare på.
Etterat betene var vasket, ble de hatt opp i tønnene og dampkokt. Det ble kokt 4 tønner (omlag 250 kg) om gangen. Det viste seg at betene trengte nokså lang kok - minst 3 timer - for å bli godt gjennomkokte. En tid etterat dampen er satt på vil det begynne å renne ut kondensvann gjennom et lite hull nederst på tønnene. Til å begynne med var dette alminnelig rent vann, men snart begynte det å bli søtt og litt seigt. Det var saft fra betene som blandet seg med kondensvannet. Og fra den tid samlet vi opp dette kondensvannet. Det ble dampet inn for seg sjøl, og gav omlag 40 kg sirup. Denne sirupen var noe mørkere enn den som ble presset ut av betene, men den var meget brukbar til bakesirup o.l.
Når betene var godt gjennomkokte, ble de skrellet, stampet i stykker og presset. Vi hadde her fått laget en spesiell presse nærmest samme type som en syltepresse, men noe større. Den tok omlag 25 kg om gangen. Det er av viktighet at pressen er nokså kraftig, og at det er en solid rist i botn, slik at presssaften har godt avløp. Til neste år kommer vi for øvrig til å få laget en større presse her som skal følge kokeren - en som kan ta en hel tønne om gangen.
Denne press-saften var meget lys og fin, og ved inndamping ble det en lys og svært velsmakende sirup, som kan brukes praktisk talt til alt som man ellers brukte den vanlige raffinerte lyse handelssirup til.
Inndampingen ble her utført i ei ystepanne (bryggepanne) og den gikk temmelig raskt. Det er av viktighet at en har litt store kar til dette bruk, ellers vil inndampingen ta uforholdsmessig lang tid. Kunne en få dampe inn i ei ystepanneved et meieri, ville det sjølsagt forenkle arbeidet på gårdene enda mer.
Hva sirup framstilt på denne måte vil koste, er det vanskelig å si noe sikkert om. Men det er sikkert at den blir betydelig billigere enn den som nå er i handelen. Regnet med vanlig dagsbetaling for arbeidsfolka, leie av koker, fyring m. m. kom framstilling av sirupen her på 50 øre kiloen. Dyrkingen av betene er lite å regne på en gård - det går for det samme å ta dem med på rotvekstskiftet. Og en ting til ved vurderingen av dette spørsmål - sirup er jo rasjonert vare, og en del "heimeavlet" sirup vil sikkert drøye godt på den tilmålte sukkerrasjon.