Olav Ulvesli, Rasmus Nordbø og S. Sørvoll, Landbrukstidende nr 47-48, 1945. S 190-193
Olav Ulvesli, Rasmus Nordbø og S. Sørvoll
I melding fra Landbrukshøgskolens foringsforsøk har Ola Ulvesli og Rasmus Nordbø samt medvirkende S. Sørvoll offentliggjort noen undersøkelser over den vanlige "Ådelyng"s -sammensetning og forverdi og gjengir vi her et utdrag:
Fingerling utførte respirasjonsforsøk for å bestemme forverdien, og han fant at 100 kg. tørrstoff inneholdt 16 stivelsesenheter. Dette svarer til ca. 23 f.e. I Danmark ble det utført et forsøk med røsslyng som erstatning for halm til melkekyr og ungfe. Både kyr og ungfe åt lyngen med god appetitt. Med melkekyr ble det utført 3 forsøk, og hver ku fikk 4-5 kg. lyng pr. dag. I alle 3 forsøk ga lynggruppen noe mer melk enn gruppen på halm, men det var ingen virkning på melkens fettinnhold.
var ens for begge grupper. Etter dette skulle lyngen ha noe større verdi i melkproduksjonen enn halmen. Ungfeforsøkene som ble utført med ett-års gamle kviger, synes å vise at 1 kg. lyng knapt kunne erstatte 1 kg. halm.
Etter de forskjellige forfattere kan en regne med følgende forverdi for røsslyng:
Det lyngmel som ble undersøkt av Presthegge hadde ingen forverdi.
En kan regne med at tørrstoffet i røsslyng har omtrent samme forenhetsverdi som tørrstoffet i hvetehalm, og de praktiske erfaringer synes å bekrefte dette.
I Hejes lommealmanakk oppgis at av rå lyng med omtrent 65 % tørrstoff, skulle det gå ca. 7 kg. til 1 f.e. Vi må regne med at forverdien beregnet etter fordøyelselsforsøkene gir noe for gunstig resultat for praksis, av den grunn at lyngen er rispet slik at er ikke får med noe særlig av stenglene. I det praktiske jordbruk hvor en må bruke hele lyngplantene som for, må en regne med at det går rundt 8 kg. rå lyng, med omkring 65 % tørrstoff, til en forenhet. På den annen side er det rimelig at sauer på vinterbeite vil ta bare de finere deler av lyngen, som da vil ha noe større verdi enn beregnet etter fordøyelsesforsøk med høstet lyng.
Ved brenning får en yngre planter med lavere trevleinnhold, som derfor sannsynligvis blir nyttet bedre.
Når en bruker lyng som for må en merke seg at den inneholder lite protein og fosfor, men den er en god karotin- og kopperkilde.
Ved våre sauavlsgårder har en brukt noe vinterbeite, først og fremst til sauene, men også en del til ungfe. Beitene har dels vært kulturbeiter og dels lyngbeiter ,og det er derfor ikke mulig å avgjøre hvor stor lyngens andel er i foret. Hvor stor nytte en kan få av vinterbeite, ser ut til å være sterkt avhengig av værforholdene. I surt vær med, mye regn og dels snø får en færre beitedager, og derved også mindre utbytte av vinterbeitinga. Videre må dyra få anledning til å komme i hus om natten eller i hvert fall i et leskur, hvor de kan få tilskuddsfor.
Engdal har i flere år ført kontroll med kviger og ungokser på vinterbeite, som har vært en blanding av lyngbeite og kulturbeite. Om natten har dyra kommet inn i et åpent fjøs hvor de fikk litt for (vesentlig rester som dyra på inneforing vraket). I riktig surt vær sto de inne hele døgnet. Kontrollen varte fra begynnelsen av november til slutten av april. I middel for alle år ble det 66 inneforings- og 110 beitedager. Tilskuddsforet utgjorde omtrent halvparten av vedlikeholdsforet. Vektøkningen var 150 g. pr. dyr og dag. Utbyttet av beitet var svært avhengig av været.
Dyr som hadde gått på vinterbeite klarte seg ute dag og natt fra slutten av april eller begynnelsen av mai, mens de som ble foret inne hele vinteren først kunne slippes ca. 1 måned senere. På sommerbeite la ungdyra på seg i middel ca. 660 g. pr. dag.
Engdal anfører at sauer kan ta rundt 0,2 f.e. pr. dyr og dag på vinterbeite.
Da dyra har gått på en blanding av kulturbeite og lyngbeite, er det ikke mulig å avgjøre hvor stor andel av foret som er opptatt fra lyngbeitet, men lyngen har utvilsomt her vært av betydning.
I visse kystdistrikter av vårt land går sauene ute enten hele eller det meste av året. Sauene må da selv finne den føda de trenger. I disse distrikter blir da foret enten -helt eller for en vesentlig del gras, lyng, litt tang og tare osv. Her må lyngen utvilsomt skaffe til veie en god del av årsforet.
Sammendrag
Det er samlet inn en del prøver av røsslyng Calluna vulgaris til kjemisk analyse. Prøvene som stammer fra to forskjellige steder på Vestlandet, er høstet til ulike tid på året. Prøvene er tatt fra toppen av plantene med opptil 4-5 mm. tykke stilker. De kjemiske analyser er dels utført på opprinnelig materiale, dels er prøvene delt i topper med opptil 2 mm. tykke stilker og grove stilker. Toppene og stilkene er så analysert hver for seg. Toppene inneholder mer protein, eterekstrakt og karotin og mindre trevler og lignin enn de grovere deler. Noen sikker sesongmessig variasjon i det kjemiske innhold kunne vi ikke finne.
Innholdet av trevler er lite, mens lignininnholdet er stort. Karotininnholdet er betydelig større enn i høy. Innholdet av mangan og kopper er også større i lyng enn i høy. Magnesium- og jerninnholdet er noelunde det samme i høy og lyng. Lyng inneholder ganske meget kalsium, men en del mindre enn høy. Natriuminnholdet er mindre i lyngen enn i høyet. Kalium- og fosforinnholdet er betydelig større i høy enn i lyng, og lyngen inneholder særlig lite fosfor.
Fordøyeligheten av lyngens næringsstof er avhengig av hvor meget stilker de har vært med i prøvene. Fordøyeligheten er omtrent som for hvetehalm.
Røsslyng er blitt høstet og brukt som for utover ettervinteren og våren, særlig hvis stråfor avlingen har vært liten.
Størst betydning har røsslyng som vinterbeite, særlig til sauer, men også til ungfe.
Da røsslyngen inneholder meget karotin, er den en god A-kilde. Med sitt store kopperinnhold kan den videre bidra til å motvirke slikkesyke som i visse kystdistrikter er plagsom hos storfe og sauer.
En regner 7-8 kg. røsslyng med ca. 56 % tørrstoff til 1 f.e.