Om året 1925, som nu har gått i grav, innleder landbruksdirektøren i et intervju:
"1925 blev et godt år for jordbruket forsåvidt avlingen angår. Riktignok ga de to viktigste kornarter, bygg og havre, underskudd - havren endog 10 prosent under middelsåret, men innhøstningen av kornet foregikk under gunstige omstendigheter så det blev av god kvalitet. Av høi, poteter, neper og kålrot fikk man over middelårets avkastning, og kvaliteten blev også for disse veksters vedkommende meget god - høiets må betegnes som utmerket.
Det økonomiske utbytte for jordbrukeren står dog ikke i forhold til den gode høst, idet prisene er falt sterkt i årets løp - for endel produkter 50 prosent og mere siden ifjor - uten at en nedgang i tilsvarende grad har gjort sig gjeldende for utgiftenes vedkommende.
Kunstgjødselprisene steg fra våren 1924 til våren 1925. Kraftforprisene derimot har falt nokså sterkt i årets løp - jeg antar man kan si omtrent 30 prosent for de viktigste sorter.
Arbeidslønningene har også sunket noe. Rentebyrden har vært litt lettere på grunn av den lavere diskonto, mens skattene ganske sikkert har holdt sig på høiden i alle bygder.
Jordbruket er imidlertid i ganske god fremgang. Der er antagelig dyrket omkring 50,000 dekar ny jord i årets løp, hvilket representerer en arbeidsmengde av henimot et par millioner dagsverk, og det er (for første gang siden 1918) stigning i kornarealene og i samlet areal åpen åker. Arealet av kunsteng stiger dog fremdeles noe sterkere enn den åpne åker.
Husdyrholdet går ganske bra fremover. Der er stigning for alle slag undtagen hestene, som er gått ned 1.1 prosent fra foregående år. (Der er dog allikevel 12.4 pst. flere hester enn i 1907). Antallet beregnede kjør er gått frem med 2.1 pst. olg fjærfeet med 5.2 pst.
Det er et lyspunkt i den økonomiske elendighet, at jordbruket holder sig så godt oppe, men man må være opmerksom på, at vanskelighetene ikke endda har nådd høidepunktet for denne bedrift. Jordbruket kommer ganske visst til å måtte bære en meget vesentlig del av byrdene med å bringe landets pengevesen i orden - det blir sikkert utsatt for den sterkeste påkjending. Driftsutgiftene kommer vel noenlunde til å følge produktprisenes fall, men skatter og renter blir stående og sluke en altfor stor del av bondens arbeide i mange år fremover.
Man får håpe, at jordbruket nu er sterkt nok til å tåle krisen, og at folk forstår at det er nødvendig for landets skyld at bonden greier stillingen".
Sålangt landbruksdirektøren. Hvad, spesielt Trøndelagen angår, så deler denne landsdel skjebne med de andre i retning av små priser på mange av produktene.
Høiet, som er en viktig eksportartikkel for mange Trøndelagsbygder, har iår falt ned til et lavmål som vi ikke har hatt de siste 20 år. Og dette betyr overmåte meget for de gårdbrukere som har hatt den vesentligste inntekt av gårdsbruket gjennem høisalg. Og spesielt omkring Trondhjem, hvor mange kreaturløse jordbruk utelukkende er basert på høiproduksjon, er dette forhold meget følelig.
Men det inneholder en god lærdom. Den nemlig, at slik spesialisering i jordbruket i det store og hele er uheldig og kan under sterkt nedadgående tider bli. katastrofale for eierne. Det beste og sikreste for gårdbrukerne er og blir et "blandet" bruk: Dyrkning av de forskjellige vekster i forbindelse med et godt og jevnt husdyrhold. I slette tider kan man da i alle tilfeller ha noe å kunne selge med fordel.