Peter P. Haave. Landbrukstidende nr. 27 . Sidene 208-209, 1941

Lauv og lauberging

 

Peter P. Haave

Av vandrelærer i jord- og husdyrbruk i Sør-Trøndelag, Peter P. Haave.

Å berge lauv til krøtterfor har vært brukt i de nordiske land fra meget gammel tid. Således er det i gravfunn som går tilbake til romersk jernalder (0-400 e. Kr.) funnet høsteredskap for lauv, lauvkniv (Hjadstrup, Fyn). Også i Norge - og Sverige opptrer lauvkniven allerede i den eldre jernalder. Det er betegnende at dette redskap er knyttet til kvinnegraver.

Oppover gjennom hele vår historie finner vi eksempler for hvilken rolle dette formiddel har spilt. Lauvtaking ved sia av slått i utmarka var faktisk det viktigste ledd, i en sterk, intensiv drift i en tid hvor de tekniske produksjonsmidler, kraftfor og kunstgjødsel, enda var ukjente begreper.

Ettersom arbeidshjelpen er blitt mindre på bygdene, er det gått tilbake med lauvtakingen. Bare enkelte dal- og fjellbygder har holdt fast ved skikken, og der kan en enda finne mange som sanker så mye at det virkelig monner.

Da det nå igjen, etter en forknapp vinter, er høyaktuelt å forberede oss bedre til neste, vil det være nyttig for oss andre å se hvilket verdifullt formiddel vi her står overfor, og jeg hitsetter noen tall fra Hejes lommealmanakk:

Som en ser har lauv tildels mer fordøyelig næring enn middels høy. Spesielt er det rike eggekviteinnhold iøynefallende.

Under forrige krig foretok professor Isaachsen ved Landbrukshøgskolen en del foringsforsøk, hvor lauvets forverdi til mjølkekuer ble undersøkt. Det viste seg at 3 kg. lauv kunne erstatte 3-3,5 kg. høy i rasjonen. Best av de prøvde lauvsorter var ospelauv, men også andre sto fullt på høyde med middels høy.

Høstetidens innflytelse på næringsverdien ble undersøkt for olderlauvets vedkommende. Det ble høstet til fire forskjellige tider: 10. juni, 10 juli, 10. august og 13. september. Ved første høstetid viste det seg at lauvet hadde størst næringsverdi, særlig var innholdet av fordøyelig eggekvite størst da (jfr. tab.). Ved senere høstetider var det liten eller ingen forskjell. Det er således bragt på det rene at får en ikke anledning til å høste riktig tidlig, har det mindre betydning, om lauvhøstingen trekker ut. En kan ta det som det passer millom onnene.

Lauv han vanligvis vært, brukt til sauefor, men som det fremgår, er det vel anvendelig også til kyr og andre husdyr. Ett lauvkjerv til hvert storfe og hver hest og et halvt til sau og geit skulle være en passe dagsrasjon. Det vil ved sia av å auke dyras trivsel, også skaffe mye næring. På grunn av sitt store innhold av garvesyre, virker det noe stoppende. Det passer derfor godt sammen med rotvekster og silofor.

Med hensyn til bergingen er det flere måter å høste på:

1. Rakelauv. Hvor terrenget er laglig ,og når været er godt, kan en om høsten bare rake lauvet sammen. Rakelauv av bjørk liker ikke husdyra, mens older, alm og ask etes med god appetitt.

2. Rispelauv. Her blir lauvet rispa eller plukka av stilken. Metoden faller kostbar, men ellers gir den et utmerket for. Lauvet må etterpå tørkes på bakken eller under tak.

3. Kjervelauv er den mest vanlige måte. En hugger av fine kvister med lauvet på og binder dem sammen i kjerver. Størrelsen av et lauvkjerv er ca. 3/4-1 m lengde, og med tverrmål ved bandet 20-30 cm. Til bendel seige kvister (bjørk, selje). Et slikt kjerv inneholder 2/3-1 kg tørt, kvistfritt lauv.

En er ikke ved kjerving så bundet av været som ved andre bergingsmåter. Det er best å arbeide i godvær, men ellers var det vanlig i mange bygder å nytte tia til lauving mens en venta på høytørk.

Kjervene må tørkes og det kan skje på mange måter. En kan reise dem opp til stubber eller henge dem i trær hvor det passer. Å sette dem i rauk, ja til og med å sneise dem, har vært brukt. Hvor kjervingen skjer i forbindelse med hugst, finner en lett høvelig tørkeplass.

I godt vær er lauvet tørt nok for innkjøring etter en ukes tørk. Bjørkelauv er lettest a tørke, olderlauv vanskelig.

Lauvkjerver krever stor plass, slik at for de fleste vil det være mest hensiktsmessig å sette dem i stakk. En lauvstakk settes passende opp med ca. 200 kjerv. På et tørt sted og med isolasjon fra underlag, grener og kvist legges kjervene slik at rotenden peker utover og nedover fra stakkens midte. Da vil regnvatn hindres fra å trenge inn. Stakken gis form som en vanlig høystakk. For å holde den sammen på toppen, stikkes ned ute i kantene en 4-5 stakkspyd med kluft. Dett er best å arbeide i overskyet vær, da mister en minst lauv.

Lauvskog har de fleste adgang til, og særlig på steder hvor det pågår vedhugst. Ellers kan nevnes at langs åkerkanter henger mange steder lauvskogen innpå og skygger. På snauhugstflater i barskog og langs telefon- og kraftledninger der. Mange har kanskje et kulturbeite med forvokset tennung. Den tar vi snarest. Ved anlegg av kulturbeiter skal skogen vekk. Utslåttene trenger en opprydding. Rydding i utslåtter betyr ikke snauhugging, som mange steder vil bevirke at lyng og ener og mindreverdige planter rykker inn på slik ugjødslet mark, men nærmest en bledning. Visse trær hugges opp med roten, andre beskjæres bare. Etter 4-5 år kommer en tilbake med ny kvisting. Jo, lauv er det nok, men hugg ikke løs i skogen hvor det faller seg. Vis kultur.

Heller ikke kan en si at lauv blir noe særlig dyrt for. Aukrust (Landbruksdep. småskr. Nr. 6-1918) forutsetter at en mann rimelig greier å ta 100 kjerv pr. dag og at hver kjerv inneholder 1 kg rent lauv. Ved å regne med en daglønn av kr. 12,00 vil da 1 kg høy i form av lauv koste 12 øre. Hertil kommer berging og heimkjøring ca. 2 øre, i alt ca. 14 øre. Når en erindrer siste vinters maksimalpriser på høy, har en god betaling for arbeidet i lauvskogen. Det er bare arbeidsutgiftene, redskapene er enkle. Med en kvistøks og tollekniv kommer en langt, men ellers ei, en god lauvkniv å fortrekke.

Det er avvekslende og interessant arbeid å ta lauv. "Arbetet i lauvskogen var det angenåmaste under sommaren", skriver en finsk forfatter (Sirelius). La oss endelig avse tid til det.