Magnus Bredeli, Landbrukstidende nr 28, 1927. S 219-220
Der stod en gammel mann og grov grøfter i en myr. Skitten til over skuldrene stod han der i høstbløten og tvang sumper og trerøtter til lydighet under sin vilje. Mer enn ufyselig så arbeidet mangen gang ut; men han gav sig ikke, før grøftenettet var ferdig og lukket over hele myren. Der gikk rykter i bygden om den iherdige gamling. Hvad mon tenkte han på, han som var kårmann allerede, og ikke selv fikk nyte fruktene av sitt strev? Men selv syntes han at han daglig høstet utbytte av sitt arbeide. Det var et gammelt ønske, en livslang drøm, som ved seiren over den sumpige myr nu gikk i opfyllelse. Mens han selv satt med gården, hadde han ikke sett sig utvei til å få gjort det. Kampen for brødet til en stor familie hadde tvunget ham til å tjene andre arbeidsgivere, som var raskere med betalingen, enn blautmyra kunde være. Når nu anledningen var kommen, var arbeidet lønn og velsignelse i sig selv. Et nådd ideal bringer mannen lykke, selv om det først skjer på fallrepets dag. Kanskje ikke minst tilfreds blir den, som når maålet i den ellevte time.
Gjennem alle tider hadde denne - myren ligget der trossig og gold; men efter at kaldvatnet var tappet ut og plogjernet hadde vendt den seige torv, kunde den ikke lenger holde på sitt skjulte pund.
Velfortjent var den glede, som lyste fra gamlingens øine, da den første avling fra myren kunde kjøres i hus. Ikke to strå der det før vokste ett, men så mange lass var det, ut bindingsverket i den vesle låvebygningen var ved å sprenges. Der han selv måtte arbeide i dagevis for å skrape sammen et saufor, sitter nu sønnen på slåmaskinen og lar kniven hugge i tykk kløvereng. Og på sin plass i omløpe duver nu åkeren med tunge aks og brødkorn over den tidligere verdiløse strekning med starrgras og bukkeblad. Den femårs-gamle smågutten er med på slåtteteigen og stuper kråke i høisåtene, grimet i ansiktet fra blåbærtue og bringebærkjerr. Lite aner han verdien av bestefars verk; men engang vil han skjønne det, og forhåpentlig også ta vare på arven med den rette pietetsfølelse og ærefrykt, og sørge for at fedrenes verdige minnesmerke - den dyrkede j ord - blir vedlikeholdt og såvidt mulig stadig forbedret.
- Denne lille sannferdige historie er en blandt de tusen. Er det kanskje ikke på denne måte landet er blitt ryddet og gjort større for hver tid? Torve efter torve -er blitt snudd, nye mål lagt under kultur, nye hjem bygget. Rent gripende er det å reflektere en smule over alle de harde takene, kampen og slitet som ligger bak, men også den gamle, gode arbeidsglede over hver nybrutt rydning.
Hver dyrket lapp jord i landet er hellig fedrearv, hvis fjerde dimensjon måles i sønnlig frykt og kjærlighet til ættegården. Bygdenes jord er folkets største aktivum gjennem nutid og all fremtid - et fedrenes tempel'som ikke tæres av møll og rust, det eneste byggverk som ikke slites av tidens tann. Det er imidlertid ingen sovepute for doven mann. Skal kildene flyte, må omtanken være våken og innsatsen stadig fornyes; men da vil også himmelen signe arbeidet og mannen hver morgen være ny.
Ennu er her noen som pusler med å bryte ny jord i Norge. Det er et arbeide med både tradi sjon og fremtid over sig. Det fremmer personlighetens adel og kvalifiserer nasjonen til deltagelse i tidens skarpe veddeløp.
Riktignok har fremskrittet lyst over landet fra hine treplogens og bråtebrenningens dager - frem til vår tid, full av teknikk og moderne hjelpemidler. Men jorden som medium kan vi ikke undvære. Et sterkt jordbruk må være satsen og tilspranget - og banen, hvorpå løpet føres lykkelig til ende.
To strå der det før var ett, ti lass der det før vokste intet! Hver en som øver sig på den «idrettsgren», fortjener takk og stigende honnør. Men ve oss om noe av den dyrkede jord igjen legges øde! Det vil få sagablodet til å rope og bringe nemesis over oss.
Magnus Bredeli.