Petter J. Liland. Landbrukstidende s227, 1935
Av småbr. cand. Petter J. Liland, Tjøtta
Man hører ofte, tross innrømmelse av betydning og berettigelse, klage over at det koster meget å anlegge kulturbeiter. Der skal penger til både til grøftning, gjødsling, gjerding osv. Under mange forhold overvurderes dog disse anleggsutgifter. Der er nemlig et langt sprang fra å begynne å forbedre utmarksbeitene og til å anlegge og drive et rasjonelt kulturbeite. Omkostningene er jo avhengig av flere faktorer. De naturlige og driftsmessige tilhøve har meget å si for hvordan man skal gripe saken an. Men stort sett kan en si, for å gjenta hvad ofte er sagt før, at en forbedring av beitene som står mere i samsvar med de rasjonaliserte driftsformer forøvrig, er høist påkrevet.
Beitekultiveringen er et langsiktig arbeid, og det gjelder her som så ofte ellers i jordbruket, å begynne i det små, for så litt efter litt å høste røinsle og - fordeler. Da koster det ofte bare tiltak å fortsette.
Det viktigste driftsmiddel vi har når det gjelder beitekultivering er gjødsla. Vi kan si at alt står og faller med den. Har vi ikke gjødsel, står vi fast. Eldre former for beiteskjøtsel, såsom rydding, brenning osv., er ting vi tar med i mange høve, og de er ofte utmerkede, men de gir dog ikke varig beite uten at der gjødsles attåt.
Både natur- og kunstgjødsel er gode. Især bør naturgjødsla, eller kompost, være et viktig ledd i første års gjødsling. Som regel skal dog åkeren først og fremst ha naturgjødsla, dernæst kommer enga, -og så får beitet nøie sig med det som blir igjen, og det er ofte lik null. For kystbonden burde dog tangen og taren spille en større rolle til beiteskjøtsel enn nu er tilfelle.
Disse plantearter som vokser langs hele vår kyst har jo fra gammel tid av hatt berettiget krav på jorddyrkernes opmerksomhet på grunn av sitt store innhold av plantenæringsstoffer.
Tang- og tareartene hører til brunalgen, som optrer i en mengde arter innen talophyternes eller løvplantenes store gruppe. I motsetning til de høiere planter hvor vi tydelig kan skjelne mellem rot, stengel og blad, er der hos talophytene liten forskjell på disse tre morfologiske grunnorganer. Hele planten utgjør et såkalt løv. Derav navnet løvplanter. Er tang- og tareartenes artsrikdom forholdsvis liten, optrer de til gjengjeld i slike mengder og tildels i slik anselig størrelse, at de allikevel spiller en meget stor rolle som gjødselkilde.
Under høst- og vinterstormene rives tangen og taren løs og kastes på land, ofte i slike mengder at man på små områder kan få hundrevis av lass. Forholdet er vel kjent og behøver ikke nærmere omtale. En god tangfjære har fra gammel tid av vært ansett som en stor herlighet for en gård. Men selv om denne gjødselkilde som tangen og taren er har hatt stor betydning fra gammel tid av, har den ikke alltid vært varetatt og brukt på beste måten. Det samme er nok dessverre tilfelle i våre dager, tross opmerksomheten på deres store verdi ofte er fremholdt. Flere steder langs kysten ser en ofte tangbrua ligge i flomålet, for med fralandsvind å seile sin vei igjen.
Andre steder, hos de gode husholdere, tar de godt vare på tangen og vet å sette pris på dens gode egenskaper. Behandlingsmåten blir som regel at den leg ges i haug, enten ute eller den blir lagt i bunnen av gjødselkjelleren. Endel nytter den i frisk tilstand. Få lager kompost av den. Tangens betydning som gjødsel såvel i åker som på eng er jo fastslått både forsøksmessig og i praksis. Som regel er det engen og potetene som får nytte av den. På begge steder gjør den god nytte for sig. Forsøk har dog vist at for potetenes vedkommende senker den disses tørrstoffprosent adskillig.
Det er dog neppe noen steder tangen gjør slik nytte for sig som til kultivering av beite. Naturen selv gir oss et fingerpek i den retning, idet der langs strendene hvor forholdene ellers tillater det, blir et naturlig beite av høierestående gressarter, og hvor lyng og einer er banlyst. Dette er især tilfelle der sjøen får anledning å hive tangen opefter land. Til bruk på beite forsvinner endel av de ulemper man ellers har med tangen til andre grøder. Den kan kjøres direkte fra tangbrua og spredes på beitet i frisk tilstand. Dette vanskeliggjøres når en skal bruke den i åkeren, idet de seige tangstilker her vil være til adskillig ulempe. Pa engen vil frisk tang også skaffe adskillig bry under innhøstning av foret. Ved å kjøre den direkte fra tangbrua spares en mengde arbeid som ellers vilde gå med til kompostering og kjøring på ny.
Tangen kan nyttes alle steds der utmarken eller beitet grenser til sjøen, selv med liten eller ingen hestehjelp vil en her, såfremt forholdene ellers er tilstede, kunne skaffe sig adskillig beite. Der finnes ofte langs sjøen store, tørre lyngmoarealer hvor tangen på kort tid vil kunne skape gode beiter. En ulempe er ofte den felles havnegang, men arbeidet med tangmåking og kjøring høver meget godt til donearbeid. Dette så meget mer som det gjelder å berge hvad berges kan før det driver "til sjøs" igjen. Da det dessuten er i alles interesse, skulde det jo la sig gjøre å samle naboene en og annen gang til et krafttak i tangfjæra. Og det lønner sig. Ikke bare fordi at man ved beitekultivering med tang kan opnå å få et meget billig, varig og godt beite såfremt forholdene ellers er tilrettelagt, men også fordi tangen synes å ha en særlig evne fremfor noen annen gjødsel helt å omkalfatre plantebestanden der den blir brukt, idet den på meget kort tid forbereder jorden for et høiere planteliv - verdifullere beiteplanter - såvel som den også gjør beitegraset frodig, mykt og smakelig for dyrene.
Tangen synes i ennu høiere mon enn husdyrgjødsla å væra laglig beitegjødsling især de første år. Dette kan jo bl. a. bero på det forhold at de seige tangstilker råtner senere, m. a. o. at de avgir næringsstoffene gjennem et lengere tidsrum enn husdyrgjødsla. Da næringsstofftapet i husdyrgjødsla vesentlig går ut over kvelstoffet under ugunstige forhold, har tangen her den fordel at den i høiere grad enn naturgjødsla avgir sitt kvelstoff litt efter litt som følge av dens senere råtning. Dette forhold har betydning for mark hvis vegetasjon har liten evne til å nyttiggjøre sig kvelstoffet i første omgang. Dette forhold har og betydning ved plantedekkets skiftning fra dårlige til mere verdifullere planter. Beitene produserer mest fra våren, idet gressveksten er meget langsommere på eftersommeren. Iflg. beitekonsulent Ødelien vokser der på beite på fastmarksjord som gjødsles med salpeter tidlig om våren, men ikke senere, 50-65 pct. av gressmengden i mai og juni, 20-25 pct. i juli, 12-18 pct. i august og 3-4 pct. i september. Følgen av dette blir at beitene blir rikelige først og for knappe sist i beiteperioden, såfremt arealet står i forhold til belegget. Dette misforhold kan rettes på for en del, bl. a. med gjødslingen, f. eks. ved å gi flere ganger salpeter på beitet utover sommeren, men her skulde også tangen ha sin misjon å utføre, idet plantenæringen her avgis gjennem et lengere tidsrum og gressveksten på beitet blir stimulert ut gjennem beiteperioden.
Tangen høver godt på skrinn, muldfattig jord, idet den er meget mulddannende. Et tangdekke beskytter ømtålige planter fra å fryse op, likesom det også gir livd mot frosten for de unge plantespirer tidlig om våren.
Beitet er ikke så ømtålig for tørke som f. eks. eng. Allikevel kan det især på skrinn jord bli for tørt. Tang er et utmerket botemiddel mot tørke. Det holder godt på råmen, et forhold som har stor betydning idet råmen regulerer bakterielivet i jorda og dermed gjødselvirkningen.
Tang og tare virker så å si momentant drepende på einer og lyng. Allerede året efter påkjøringen av tang er eineren gulnet, såfremt den ikke er så høistammet at tangen ikke kommer i berøring med baret. Lyngets overjordiske deler er i løpet av et års tid helt forduftet, og da de fleste lyngarter sannsynligvis liten eller ingen evne har til å sette rotskudd, vil lynget ingen ulempe volde mere i årrekker fremover.
På lyngmark hvor der finnes et og annet gresstrå av rapp eller svingelarter, vil disse bre sig og innta plassen efterhvert som einer og lyng dør ut. Senere kommer hvitkløver o.a. beIgvekster. Særlig synes hvitkløveren å bli tett og frodig, og allerede annet høstningsår kan man på slik jord ta en betydelig gressavling.
På statens saueavlsgård på Tjøtta blev der på et våren 1933 anlagt forsøksfelt, sommeren 1933 og 1934 høstet følgende avlingsmengder duggfritt gress pr. da. (Her er det en tabell som ikke er tatt med i HTML versjonen, men ugjødslet= 126 kg., sjellsand+talle+kali+salpeter+super= 526 kg., skjellsand+tang= 960 Kg., kali+salpeter+super=426 kg, tang+super= 1264 kg.) Forsøket er anlagt på ubrent mark.
Som man ser er tangrutene helt overlegne i annet høsteår. Dette på tross av at 40 lass tang pr. da. er en forholdsvis liten gjødselmengde, så avlingen ved f. eks. den dobbelte tangmengde, som er det vanlige under de her gitte forhold, sannsynligvis vilde ha øket betydelig. Forsøket er anlagt på mark der nærmest må karakteriseres som lyngmark med meget einer og spredte gresstrå, mest markrapp (poa trivialis) og gulaks (antoxanthum odoraturn). På Tjøtta brukes alm. på ubrent lyngmo 60-90 lass tang pr. da., alt efter lyng- og einervegetasjonens størrelse. På mark hvor lynget er avsvidd, brukes 30-40 lass pr. da. Som tilskudd til tanggjødselen brukes 15-20 kg. superfosfat pr. da.
Et pengeoverslag i denne forbindelse har naturligvis høist begrenset gyldighet. Allikevel kan det ha interesse å se hvad det koster å kultivere 1 da. så å si uproduktiv lyngmo, med tang og tare under noenlunde rimelige forhold. Efterfølgende eksempel er fra Statens Saueavlsgård, Tjøtta, hvor der vinteren 1933 på ca. 15 da., ved en gjennemsnittlig tangmengde på 70 lass pr. da. medgikk i gjennemsnitt 17 timer pr. da. for hest og mann til påkjøring av tanget. Regner man i arbeidsutgifter pr. time for hest 25 øre og for mann 40 øre, vil tangkjøringen komme på kr. 11,05 pr. da Regner man videre at man bruker 20 kg. superfosfat pr. da. og regner den i 7 øre pr. kg. inkl. spredningsutgifter, vil det gjennemsnittlige pengeutlegg pr. da. i dette tilfelle bli kr. 12,45. Dette er et meget beskjedent beløp og utgiftene pr. fe. blir meget minimale, selv om en regner med bare en noenlunde avling noen år fremover. I de fleste tilfelle vil det dog koste mere å kultivere 1 da. mark med tang enn her antydet. Men tar man i betraktning at tangkjøringen faller på en tid da det ellers er lite å gjøre i jordbruket. og de resultater en kan opnå i mange tilfelle, er det et stort spørsmål om man i jordbruket kan opvise et avlingsresultat som konkurrerer med de avlinger man tar ved beitekultivering med tang og tare, for såvidt angår utgifter pr. forenhet.
Sauealsgårdsbestyrer Engdal på Statens Saualsgård på Edøy, som i lengere tid har drevet en utstrakt beitekultivering med tang og tare, uttaler i sauegårdens beretning for året 1927: "Efter sterk tang- og taregjødsling kommer med ett slag kraftig grasvekst, mest rapp og svingelarter, senere kvitkløver. Efter noen års forløp kan denne næsten bli for tett - - - en gammel rute hvor lyngen var gjødslet ihjel med store mengder tang og tare i 1914, uten senere gjødsling, gav ifjor (1926) 520, iår 1927 -13 år senere - endog 1500 kg. duggfritt gress pr. da." "Disse avlingsmengder lyder næsten utrolige når man vet at der har vært høstet hvert år uten gjødsel, siden 1914." Bestyrer Engdals beiteforsøk som er meget interessante og vel verd å studere, bekrefter fullt ut tangets store betydning og berettigelse som beitegjødsel.
Iflg. K. K. Heje inneholder fersk tang følgende vekstnæringssammensetning:
0,5 pct. kvelstoff, 0,6 pct. kali og 0,1 pct. fosforsyre. Tallene for fast og flytende husdyrgjødsel sammenblandet er henholdsvis 0,55 pct., 0,7 og 0,25 pct. Anser man husdyrgjødselen for en ideell gjødsel hvad sammensetning angår, ser man av ovenstående tall at sistnevnte inneholder over dobbelt så meget fosforsyre som tang. Dette er et misforhold vi retter på ved å gi et fosfattilskudd til tanggjødsling.
Tangen er også kalkfattig, og da det på de fleste jordarter er kalktrang tilstede, er der dobbelt grunn til å bruke kalk til tanggjødsling, om utbyttet skal bli det beste.
For å angi mengder kan en si at man bruker fra 3-6 hl. avfallskalk eller kalkstensmel pr. da. Har man skjellsand på gården, bør selvfølgelig den nyttes, og i mengder fra 8-20 hl. pr. da., alt efter kalktrangen i jorden. I det hele tatt bør en ved beitekultivering kjenne jordartens reaksjon, ellers kan det ofte bli mistak. Jordens reaksjon får en fastslått ved en reaksjonanalyse som utføres av de kjemiske kontrollstasjoner. Men i praksis kan vi for en del bestemme om jorden er sur eller ikke ved hjelp av vegetasjonen. Som regel kan en si at all lyngmark trenger kalk, dette er også tilfelle med mosemyrene. Gressmyr- og fastmarksjordartene derimot er oftest kalkrikere.
I forsøk som Selskapet for Norges Vel har drevet med tang har de funnet at 30 lass tang og tare pluss 500 kg. kalksteinsmel første året og 25 kg. superfosfat hvert år - alt pr. daa. - har gitt større avling de to første år - sammenlagt, enn allsidig kunstgjødsel og 500 kg. kalksteinsmel.
Tang og tare kan naturligvis også komme på tale som gjødsel ved dyrere beitekultivering og bør naturligvis ikke oversees i den intensive beitedrift, men slik som forholdene stort sett stiller sig for kystbonden, vil derved den enkle og billige kultivering man opnår med tang og tare være tatt et skritt -et betydelig skritt fremad mot et mere rasjonelt beitebruk.
De naturlige og driftsmessige faktorer såvel som gjødsel og arbeidspris er jo ikke ens for alle. Derfor må jo enhver avgjøre hvad som i et givet tilfelle er best for ham. Sikkert er det dog, at vi i tang og tare har en utmerket beitegjødsel som burde komme helt til sin rett i kyststrøkenes jordbruk.