Asher Hobson. Landbrukstidende s 229, 1930
Asher Hobson
Vi gjengir efter "Forretninsgliv" en oversikt over problemer i det internasjonale landbruk. Artikkelen er hentet fra "World Trade" og skrevet av mr. Asher Hobson. Det er mange ting som er av interesse.
En oversikt gir det inntrykk at jordbruket verden over har meget til felles. De er alle under depresjonens trykk. Generalisering kan være farlig. Ikke desto mindre våger forfatteren å påstå at intet land hvor landbruket drives på en permanent basis, hvor landets resurser blir behandlet med henblikk på å bevare de uforminsket, kan landbruket stort sett gi tilstrekkelig fortjeneste til å betale arbeidsomkostningene, vanlig lønn til eieren og de medlemmer av familien som er beskjeftiget, tillike med renter av den kapital som er nedlagt. De fleste andre næringsgrener krever og opnår tilstrekkelige inntekter til å betale lønninger, honorar til lederne samt dividender iallfall til vanlig rentesats av den nedlagte kapital. Og i tillegg til disse og andre omkostninger i driften regner man også på å ha noe igjen i form av nettofortjeneste. Ting som fortjeneste utover arbeidets omkostninger er blitt betraktet som nødvendige i de fleste forretningsforetagender. De er sjelden å finne i jordbrukets bøker.
Ved den økonomiske verdenskonferanse i 1927 blev situasjonen betegnet som "depresjon". Tre år senere karakteriserte en komité av- landbrukseksperter, nedsatt av Nasjonenes Forbund i januar 1930, den økonomiske situasjon i landbruket som "kritisk". Og hvad man nu enn vil kalle stillingen, så påkaller den iallfall opmerksomhet fra økonomer og statsmenn ikke bare i ett eller noen få land, men i så godt som alle. Det er forfatterens opgave å påpeke de nuværende vanskeligheter, som er felles for et stort antall land, og gjengi noen få av de midler som er forsøkt for å bedre forholdene.
Fra alle kanter klages over at prisindeksen for landbruksvarer siden krigen er lavere enn for de andre artikler. For å tydeliggjøre forholdet kan man ta som eksempel en landbruker i De forenede stater som i 1913 førte en vognladning av sine produkter til markedet, Han kunde for det han fikk for sine varer fylle denne vogn full av de forskjellige nødvendighetsartikler for sig og sitt jordbruk tilbake igjen. 1 1921 vilde hans vogn bare ha vært 3/4 full på hjemveien. 0g utviklingen senere har ikke gjort den bedre lastet. I februar 1930 stod landbruksproduktenes indeks i De forenede stater i 131 og prisindeksen for de nødvendighetsartikler som farmeren kjøpte, stod i 155. Begge indekser beregnet på basis av gjennemsnittet for de siste 5 år før krigen. Nu må jordbrukeren således betale gjennemsnittlig 15 % mere for de ting han kjøper enn han mottar for de ting han selger, sammenlignet med førkrigsprisene. Denne situasjon er ikke noe særeget for et land alene. Den internasjonale landbrukskommisjon har på basis av undersøkelser i 20 land påvist at prisene uttrykt i gull har øket i følgende forhold fra 1913 og 1914 til 1925 og 1926: Prisene på landbruksprodukter har steget 28,1 %, utgiften ved driften av landbruket har steget med 42,7 % og prisene på de artikler jordbrukerne kjøper har steget med 77,9 %. En senere rapport blev forelagt den Internasjonale Landbrukskongress i Bukarest i 1929 og den bekrefter fortsettelsen av forholdet foran. Prisene på landbruksprodukter er idag i et stort antall av land utilstrekkelig til å dekke produksjonsomkostningene og stigningen i prisene på jordbrukernes konsumsjonsartikler.
Denne disparitet i prisene for de ting farmerne selger og de ting de kjøper, er forårsaket ved mange forhold. Den ikke minst viktige av disse årsaker er de økende kvantitative overskudd som landbruket viser. Dette begrep overskudd, kan defineres forskjellig. Fremragende landbruksøkonomer har i Amerika definert overskuddet således: "Et overskudd er en beholdning utover det kvantum som kan selges til tilstrekkelig høi pris til at jordbrukerne med lønnsomhet kan produsere det kvantum." Det er imidlertid vanskelig å finne et helt tilfredsstillende uttrykk for overskudd. Man må da også betrakte de omstendigheter hvorunder det er opstått.
Et forhold som alltid har beredt jordbruket vanskeligheter er at den samlede verdi av en stor høst ofte er verd mindre enn den samlede verdi av en liten høst. Videre kan man påvise at et kvantum utover en viss størrelse ikke bare ikke er verd noe, men betyr økede utgifter, direkte tap. Vi kan som eksempel ta en høst på 12 millioner baller bomull i U.S.A. som gav et utbytte av 1600 mill. dollars, mens en høst på 16 mill. baller utbragte 1250 mill. dollars. En høst på 33 % større kvanta gav produsentene 22 % mindre i vederlag. I 1924 var potethøsten i De forenede stater 20 % over det normale. Landbrukernes pris var 64 cent pr. bushel. I 1925 var høsten bare 3/4 så stor, mens prisen var 200 % høiere. Foreteelser som disse leder opmerksomheten hen på de vidtrekkende virkninger av underskudd og overskudd i høstutbyttet. Hvilken innflytelse overskuddet øver er tydelig nok vist ved hveten i De forenede stater og Kanada, kaffe i Brasil, sukker i Kuba, kobber i Amerika, silke i Japan, ull i Australia og ost i Sveits. Der er enighet om at de ugunstige priser er årsaken til landbrukskrisen. Det er like så sikkert at de store utbytter er årsaken til de lave priser.
Bemerkelsesverdig nok er vanskelighetene ved et overskudd ikke begrenset til eksportlandene alene. Virkningene av en rikelig høst føles også i de land som normalt ikke produserer tilstrekkelig til å dekke sitt eget behov. Landbruket i England, Tyskland, Frankrike og Italia forlanger statshjelp og beskyttelse, like så høirøstet som jordbrukerne i Kanada, De forenede stater og Australia. Enkelte land, særlig Italia, Portugal og Sveits har gått meget langt for å stimulere en øket innenlandsk produksjon. Men samtidig har disse land funnet det nødvendig å beskytte det hjemlige landbruk mot utenlandsk konkurranse. Mens eksportlandene leter efter større og mere lønnsomme avløp, søker jordbrukerne i importlandene å verge sig mot den pristrykkende utenlandske import. Saken er at begge grupper kjemper mot utilfredsstillende priser verden over.
De mest anvendte statsforanstaltninger til hjelp for landbruket er monopoler, tvungen bruk av hjemmedyrkede produkter, opmuntring til eksport og i enkelte tilfelle tvungen eksport, prisstabilisering og høi beskyttelsestoll for import. Uten å gå i detalj gir forfatteren nedenfor en oversikt over enkelte av de midler som er bragt i anvendelse. Sveits, Norge og Finnland gir eksempler på monopoler som statshjelp til landbruket. Den sveitsiske konfederasjon fastsetter hvert år de priser som skal betales for hjemmedyrket hvete. Denne pris ligger over prisgrensen for fremmed hvete av samme kvalitet. Dette arrangement sammen med tvungen formaling av fremmed hvete med en viss prosent av sveisisk hvete og beskyttelsestoll på hvete og mel, gir en effektiv priskontroll. I Norge og Finnland reguleres innførselen ved et av staten oprettet kornmonopol. Importen er begrenset til det strengt nødvendige. Denne kontroll med innførselen er igjen en prisregulerende faktor.
Russland har som rimelig kan være, innført de mest utpregede monopoler, forsåvidt handelen angår. Men mere interessant er Sovjets forsøk på å innføre kollektivisme i jordbruket. Kampen om jordbruket er her konsentrert om regjeringens krav om at landbruket skal ledes på kollektiv basis. Nu har Sovjet aldri hatt hell med sig i sine forsøk på å gjøre bonden til socialist. Bonden var gjennemført kommunist da det gjaldt deling av land som han for størsteparten ikke eide, men han nektet å medvirke til en lignende praksis når det senere gjaldt produktene, som han med rette mente var hans, og han blev gjennemført kapitalist da det kom til delingen av hans eiendom. Regjeringens del av kornet blev aldri sendt og utilstrekkeligheten av tilførslene av fødemidler var et faktum. Av disse grunner blev det kommunistiske program for landbrukets vedkommende undergitt betydelige forandringer. Privathandel blev tillatt. Men nu forsøker de nye ledere å gjennemføre hvad Lenin betraktet som umulig, eller i ethvert fall ulønnsomt. De nuværende ledere inntar det standpunkt at den socialistiske stat, hvis den skal eksistere, ikke kan rumme innen sine grenser den selveiende jordbruker. Industrialisasjonen, mekaniseringen, elektrifiseringen er et nasjonalt motto, som også bøndene skal slutte sig til. 5 års planer i Russland betyr at bøndene må bli et hjul i det store verk som dirigeres fra centralledelsen. Dette er kvintessensen av kollektivismen anvendt på jordbruket. Men gjennemførelsen av programmet krever endringer i 120 millioner bønders tilværelse, og en endring som ikke kan ventes møtt med glede av de som direkte berøres av den. Berettigelsen, som den er fremholdt av Sovjet, ligger i at en familie kan produsere like så meget under den kollektive ledelse som 25 familier kan prestere under det tidligere individuelle forhold. Autoritetene har ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvad der vil bli av de øvrige 24 familier som på denne måte vil være overflødig; Det kan være at resultatet ikke krever noen forklaring i det hele tatt.
Av andre land som har gjennemført foranstaltninger for å ophjelpe det innenlandske jordbruk, kan vi nevne følgende:
I Tyskland har iår den ene resolusjon avløst den annen, alle med den hensikt å gjennemføre øket forbruk av de innenlandske produkter og stimulere eksporten. Man har monopol for mais. Man har eller har hatt statsunderstøttet eksport av rug gjennem de såkalte "Einfuhr-Schein" der visstnok er ophevet fra 5. juli d. å. Man har rugloven som tvinger bakerne til å fremstille et rugbrød sammensatt av 95 pst. rug og 5 pst. hvete. I forbindelse hermed er fastsatt meget høie tollsatser for innførsel av landbruksprodukter.
I Spania må møllere som bruker fremmed hvete blande denne med ikke mindre enn 75 pst. av hjemmedyrket hvete. I Frankrike er møllerne forpliktet til å eksportere et kvanta av hjemlandets mel eller hvete svarende til det som importeres. Man har videre pålagt a male ikke under 97 pst. av hjemmedyrket hvete, med noen få undtagelser for spesiellbrødsorter. Importtollen for hvete er øket fra 35 til 50 franc pr. quintal. I Italia er tollen øket i det siste år fra 11 til 14 gulllire pr. quintal for hvete, fra 16.75 til 20.30 for hvetemel, og fra 7.50 til 14 for mais.
Uheldigvis tjener de foranstaltninger som treffes for å bedre forholdene i et land til å forverre stillingen i andre. Som påvist arbeider både Frankrike og Tyskland på å oparbeide en eksport som svarer til de importerte kvanta av samme produkt. Hvorledes disse forsøk opfattes i for eksempel England gir følgende utdrag av en parlamentstale inntrykk av:
"Våre jordbrukere har en meget vanskelig tid og er i de siste måneder blitt gjenstand for hvad vi må betrakte som unfair konkurranse i hvete og havre fra Tyskland og nu mel fra Frankrike. Tyskland kjøper et betydelig kvantum hvete fra Kanada,og De Forenede tater på grunn av denne hvetes hårde kvalitet. Av blanding mellem denne hvete og den bløtere innenlandske produseres en brødtype som europeerne foretrekker. Da Tyskland har gjennemført beskyttelsessystemet må all hvete som innføres betale en betydelig importtoll, og forhandlerne har tillatelse til å eksportere til andre land de samme kvanta som de importerer. Den tyske forbruker betaler importtollen i form av høiere brød- og melpriser. På den annen side får den tyske produsent til hjelp til sin eksport også en del av importtollen. Da dette beløp utgjør omkring 15 shilling pr. quarter vil det si at de selger sin hvete og havre betydelig billigere enn de kan produsere den selv, og dette forhold har forrykket tilstanden for vårt hjemlige marked og bragt prisene ned til et sådant minimum at det er helt ulønnsomt for de britiske jordbrukere." Jordbrukerne i England krever nu en garantert minstepris for å hindre den ruinerende konkurranse fra den statsunderstøttede eksport fra andre land.
I De Forenede Stater har man forsøkt å stive privene gjennem Farm Board som disponerer 1/2 milliard dollars til opkjøp av hvete eller belåning av den. Federal Farm Board har vesentlig søkt å realisere "Orderly marketing" gjennem kooperative selskaper. Der er også åpnet en aksjon for innskrenkninger av arealet for herigjennem å hindre den stadige ophopning av overskudd. I sine bestrebelser for å begrense arealet har Farm Board neppe hatt sukcess med sig og, det er vanskelig å påpeke hvorledes overskuddsproblemet kan bli løst uten begrensning i tilførselen av landbruksprodukter.
Når en undersøkelse av landbrukskrisen leder til det resultat at det er de lavere priser som har skylden og disse igjen er frembragt ved de svære overskudd i produksjonen, melder det spørsmål sig om nasjonale innenlandske foranstaltninger alene er tilstrekkelige. Nasjonal understøttelse av landbruket har alltid tendens til å øke produksjonen. Men øket produksjon på toppen av et forråd som allerede trykker prisene ned, er lite lovende utsikter.
I en tid da der finnes sultende folk i verden kan det opfattes som materialistisk å anbefale minsket produksjon. Man må imidlertid merke sig at hungersnød i vår tid ikke skyldes mangler på fødemidler i verden, men skyldes et feilaktig system i distribusjonen av dem. Man kan bare ta som eksempel Kina hvor visse distrikter fortsatt vil lide av mangel på fødemidler mens andre distrikter har overflod, på grunn av de elendige transportmidler og handelsforhold. Det er et beklagelig men ofte konstatert, faktum at overflod og hungersnød kan forekomme innen ett og samme lands grenser. Russland har i tidligere år mange ganger eksportert korn fra et distrikt samtidig som der var hungersnød i et annet. Konstateringen av nød i enkelte deler av verden er intet bevis på at der ikke eksisterer ovrproduksjon av jordbruksprodukter, når overproduksjon betyr en produksjon som går ut over den lønnsomme basis for produsentene.
Forfatteren opsummerer sine betraktninger derhen, at hvis jordbruket skal drives under sunde forhold, må bestrebelsene gå ut på å innrette produksjonen efter efterspørselen således at utbyttet muliggjør en økonomisk drift, og garanterer produsentene en viss levestandard. Og dette er et internasjonalt problem.
I den forrige artikel (Sauesia: slått sammen til en artikkel) blev omtalt de land som gjennem monopoler søker å ophjelpe landbruket, også Finnland og Schweiz. Vi har fått oplyst at importen av korn og mel i Finnland foregår på ren privat basis uten statsinngrep i form av monopol. Også for Schweiz vedkommende er det feilaktig å anvende begrepet monopol, idet kornmonopolet i Schweiz blev avskaffet i 1929.