O Th. Engdal. Landbrukstidende nr. 33-34. Sidene 233-237, 1942

Litt om ull- og sauavl i Norge.

 

Av O. Th. Engdal. Statens sauealsgard, Edøy

Våre beste- og oldeforeldre fortalte at de kunne minnes den gammelnorske sauen uten ører ("nuvsau"). Enno har vi i, landet igjen noen rester av gammelnorsk sau med små spisse ører og kort hale eller spel ("spelsau"). De gamle fortalte også at de beste sauer ikke ga mer enn 2 bismerpund kjøtt (12 kg) om høsten. No vil man ha sauer som gir 5 bismerpund slaktevekt.

Vinterforingen i gamle dager var slik at sauene bare så vidt greide å komme seg over dørstokken i fjøset om våren. Dette var tegn på forsvarlig vinterforing. Men mange greide ikke dørstokken ved egen hjelp. De gamle mente at de magreste sauer fra våren ble de ivrigste til å nytte sommerbeitene og således fetest til høsten. Sauen skulle derfor sveltfores om vinteren, så man kunne vinterfø det størst mulige antall og få størst mulig kjøttproduksjon på fjellbeitene. Derved ble også vårklippingen særs lettvint. Ullen var så underernært at ulltrådene avsnørtes i hårsekkene, så man kunne rive hele ullfellen av dem, "rue" sauen som det kaltes i stedet for å klippe. Dette var således naturlig hårfelling som for ville og halvville dyr og ikke dyrplageri som mange har ment. Ved slik systematisk underernæring gjennom århundrer, kanskje årtusener, var det naturlig at sauene var små og uten unødvendig ytre utstyr som store ører og lang rompe (hale).

Det gikk derfor med lite vinterfor til slike små sauer, og foret var mest bare utslåtthøy og lauv og dessuten beit og skav (avteljet bork), mest av rogn og osp. Man samlet på disse måter meget sauefor, og det var derfor et langt større sauetall i landet enn senere, høyest omkring 1840-årene med 1,09 sau pr. innbygger. 1 1865 var det 1,0, men senere sank sauetallet raskt, så vi hadde ikke mer enn 1/2 sau pr. innbygger i 1917. Senere fikk vi telling pr. 20. juni i steden for etter nedslaktingen om høsten og ved nyttår. Derved ble lammene om våren medregnet, så sauetallet i statistikken synte høyere tall. - 1918 var det således 1,402,300 sauer og lam i landet. Dette ble enda bare 0,546 pr. innbygger. I 1939 var tallet steget til 1,745,731 eller til rundt 0,6 sauliv pr. innbygger.

Ullen på de gammelnorske sauer var 2 slag: innerst en kort og meget fin underull, nesten fin som merinos, et ypperlig isolasjons mot kulde, og ytterst et lag med sers lang og grov ull. Denne hang som et beskyttende dekke nedover underullen, som derved var vanntett beskyttet mot snø og væte. Ytterullen kaltes "tåg" og underullen "tel". Årslengden på "tåg" kunne bli 20-30 cm., og dette var seigt og sterkt til grovere sliteklær, sjøtrøyer, sjøvoter, raggsokker m.v., mens telet bruktes til all slags finere veving og strikking. Det var ikke lettvint å få de to hårlag sortert fra hverandre, og dette ble en av årsakene til at de gamle sauslag forsvant. Man la hele ullfellen utover med oversiden opp og trakk de lange og grove hårene ut med fingrene. Man fikk dog vanskelig alle de lange hårene fraskilt de fine. Enno har man ikke maskiner som kan greie finsortering av slik ull. Derfor la fabrikkene an på å motarbeide denne ullform og har hittil ikke villet kjøpe slik ull.

Den spanske merinosull var idealmaterialet for ullvarefabrikkene. Dette,sauslag hadde verdens fineste ull over hele kroppen og uten grov overull. Allerede i middelalderen var det i alle land om å gjøre å få tak i slike sauer. Men det var under dødsstraff forbudt å utføre avlsdyr av merinos fra Spania. Likevel fikk andre land tak i en og annen merinovær til kryssing, og ved diplomatiske forhandlinger eller smugling kunne enkelte få tak i noen sauer. I England gjorde man de største anstrengelser, og samtidig søkte man ved avlsutvalg blant landets sauer å bedre ullkvaliteten på de innenlandske. Her oppsto derfor de fleste nye saueraser med nye ullformer og kvaliteter.

Også hos oss fikk vi et merinoslignende sauslag, som vi har noe igjen av den dag i dag. Dette er den såkalte tautersau i Trøndelag. Man har ment at munkene på Tautra kloster allerede i middelaldeden fikk innført merinosblanding. Man har også ment at den meget sauelnteresserte prost Thode i Leksviken senere har innført finullet sauslag. Han fikk nemlig i sin tid fra Det Kgl. Danske Landbruksselskap dettes store sølvmedalje for stort sauhold av "engelske får". Ar 1805 var tauterslaget så bekjent at Sverige kjøpte herfra 70 stamdyr til et sjæferi i Jemtland.

Innførselen av fremmede sauslag hit til landet tok størst fart i 1860-70-årene under statsagronom Lindequist. Av engelske slag innførtes særlig cheviot, leicester og "New Leicester" samt Oxforddown. Sortfjessau, southdown, cotswold og shropshires, er også innført. 1865 innførtes således fra England 270 dyr. De engelske avlsdyr ble spredt over nesten hele landet, og såvel staten som private foretok import. Etter 1870 minket importen av, men tok seg igjen noe opp fra 1890.

Tross importen gikk sauetallet ned, mest i 90-årene på grunn av meieridrift og "separatorfeber", utvandring og nedlegging av utslåtter. Men no fikk innførselen en ny form. Staten opprettet det første stamsjæferi (saueavlsgård). Denne ble lagt til Hodne i Ryfylke og har siden spredt avlsdyr nesten utelukkende av skotsk cheviot. 1902 ble en lignende saueavlsgård opprettet for NordNorge for cheviot- og sutherlands-slag og i 1908 fikk Møre og Trøndelag sin på Edøy, også for cheviot- og sutherlands-slag fra Skottland. Stamværer av disse slag er senere flere ganger innkjøpt derfra.

Tross importen gikk sauetallet ned, mest i 90-årene på grunn av meieridrift og "separatorfeber", utvandring og nedlegging av utslåtter. Men no fikk innførselen en ny form. Staten opprettet det første stamsjæferi (saueavlsgård). Denne ble lagt til Hodne i Ryfylke og har siden spredt avlsdyr nesten utelukkende av skotsk cheviot. 1902 ble en lignende saueavlsgård opprettet for NordNorge for cheviot- og sutherlands-slag og i 1908 fikk Møre og Trøndelag sin på Edøy, også for cheviot- og sutherlands-slag fra Skottland. Stamværer av disse slag er senere flere ganger innkjøpt derfra.

Av de importerte sauslag finnes enno noen igjen som rene raser. Den opprinnelige ullform med "tåg" og "tel" er forsvunnet på nesten alle sauer i landet, og vi har fått sauer uten overull. Det er i Dalaver, steden blitt en blanding av finere og grovere ull i ullpelsen, men fordelt på bestemte deler av kroppen. Sorteringen av ullen er derved gjort lettere både for forbrukere og fabrikker. Men intet av denne ullen er så fin som telet på de gammelnorske sauene. Mest typisk er fordelingen av ullkvalitetene tå cheviotsauen og dens blandinger, og slike er det også mest av i landet. Disse sauer har den fineste ull på halsen, bogene og brystets sider. Langs rygglinjen finnes som regel en smalere eller bredere strimmel litt simplere ull, som oftest er forurenset av korte, hvite stive hår, som ikke lar seg farge som ullhår, såkalte dekkhår, "dauhår", "smetthår". Under buken og bringen er også ullen oppblandet med sådanne, til dels også fremme på nakken, strupepartiet og øverst på forbenene. Sådan ull anvendes no bl. a. til melerte ullvarer. Grovere og simplere ullhår begynner i svangene og bakover krysset. Denne ull blir grovere og grovere bakover og ender nederst på lårene og halen ofte som det groveste ragg. Under klippingen kan man således lett skille hver sort for seg. I alminnelighet blander folk all ullen sammen til stor ulempe for fabrikkene, som enten får en altfor kostbar ettersortering eller må lage all ullen til standardvarer av grovere og simplere kvalitet. Dette virker nedsettende på prisen for norsk ull. Det fortelles om en norsk ullvarefabrikk som under forrige verdenskrig sorterte norsk ull i 13 kvaliteter, på den måte at likeså mange kvinner var plasert rundt ullhaugen og sendte klype for klype rundt, til sorten kom til henne som skulle samle på denne kvalitet. På det viset greide fabrikken å skaffe finere tøy og garn enn konkurrentene, men sorteringen kostet flesk.

Hvor sauene går ute om vinteren og således klippes bare en gang for året, om våren, kan ullen klippes i hel fold som buntes sammen for hver sau. Fabrikkene legger så hele folden utover og kan no med noen hånddrag hurtig sortere den i flere kvaliteter. Innefores sauene om vinteren, må de klippes to ganger, og da henger ikke ullen sammen i hel fold under klippingen. I det siste har vi fått offisielle regler for standardsortering med maksimale kvalitetspriser på norsk ull.

Etter all innkryssing og blandingsavl er det blitt mange blandingssauer i landet. Men vi har også flere rene raser eller slag:

1. Gammelnorsk sau (spelsau), som staten holder på 2 avlikstasjoner. Dessuten har flere oppdrettere på Sør- og Vestlandet slik sau. Fylkesagronom Arne Bu, Hordaland, skal ha den største besetning.

2. Tautersauen. Denne holder dessverre på å forsvinne. Statens stamme på Edøy ble flyttet til Grande gård i Namdalen, men skal senere være nedlagt. Enno finnes noen besetninger i Trøndelag. Major Jensen i Mosvik hadde i lang tid en større besetning av tautersauu.

3. Cheviot. Dette har hittil vært den mest utbredte rase i landet, i hvert fall på Vestlandet. Mange private og Statens saueavlsgårder har hatt likeså fin cheviot som mange steder i Skottland.

4. Southerlands. Dette skotske slag er spredt, mest fra saueavlsgården i Nordland (Gjærøy og Tjøtta) samt fra Edøy. Renrasede dyr kan man enno få fra Tjøtta og trolig fra private i Nordland.

5. 0xforddown. Denne finnes som ren rase noen steder i Trøndelag og på Østlandet. Den mest kjente oxfordstamme har Norges Landbrukshøgskole, Ås.

6. Sortfjæs er det få besetninger av som rent slag, visstnok bare enkelte steder på Vestlandet.

7. Shorpshires. Denne engelske rase er forsøkt bl.a. ved Statens Småbrukslærarskole, Sem.

8. Karakul. Siden 1919 har denne pelssau vært forsøkt flere steder til kryssing med andre slag for avl av pelslamskinn, såvel ved Statens saueavlsgårder som hos flere private og hos statskonsulent Sæland, Gvarv, som har utarbeidet stambok.

9. Shetlandssau. Denne gamle rase på Shetlandsøyene er særpreget derved at den har finull "tel" uten grov overull "tåg". Noen dyr er innført til Trøndelag av tannlæge Herlofson, Trondheim.

10. Finnlandssau ("tekstilsau"). Denne gamle finske landrase har det på samme måte som Shetlandsauen, med finull uten grov overull. Den er i det siste innført til noen steder, deriblant til Sønnmøre av grosserer Øie, Ålesund. De to sistnevnte raser var tenkt til kryssing for å skaffe finere ullkvaliteter ved halvblodsog blandingsavl, men ullmengden er betydelig mindre enn på de mer grovullede sauslag.

11. Dalasau. I de siste år har vi fåt to nye norske sauslag ved avlsutvalg mellom blandingssau: dalaog rygjasau. Dalasauen har leicesterblod og er stor, rolig og snarvoksende, med meget, men oftest noe grov ull. Det finnes også dyr med lang og fin ull. Ullkvalitetene er fordelt på kroppen omtrent som hos cheviot. Denne rase er allerede eller snart i flertall på alle statsutstillinger. Rasen har i flere år hatt sin egen stambok.

12. Rygjasau. Dette sauslag er framelsket i Rogaland av blandinger og ligner dalasauen, men har litt finere ull og er brunaktig i hode og på føtter. Rasen har sin egen stambok.

Det er enno minst et par sauetyper i landet. Det er den nordnorske såkalte "sjøvottsau" og den trønderske "gråsau", den første med grov ull og sistnevnte med oftest finere ull.

Landet er således ganske godt forsynt med raser eller slag, men de fleste og det meste er for grovullet til fremstilling av finere ullvarer. Det kan tenkes flere foredlingsmåter for bedring av ullkvaliteten: kryssing med finsk "tekstilsau" vil være mest hurtigvirkende, men gi mindre ull, enn man er vant med. Oppfrisking av tautersauen med engelsk Ryeland-slag vil forbedre denne rase på flere måter, også ullkvaliteten uten å minske mengden. Strengere avlsutvalg innen landets sauebestand vil senere, men sikkert kunne forbedre ullkvaliteten, uten at ullmengden og sauenes størrelse behøver å bli mindre.

0. T. Engdal.