0. T. Gillebo. Landbrukstidende s 236, 1932
I "Årbok for beitebruk" skriver 0. T. Gillebo følgende artikkel:
Høifjellet - dets fauna og flora, dets sjøer og natur - har for alle gjennem alle tider vært en påaktet herlighet, og for fjellbygdenes befolkning har det vært en vesentlig faktor i deres eksistens. Den gang vårt land først blev befolket har for fjellbygdenes vedkommende antagelig den første befolkning vært nomader, der slo sig ned i fjellet hvor de bodde i jordhytter og stenhus og ernærte sig ved fangst og fiske.
Det kan for vår tids mennesker synes å ha vært en primitiv og bekymringsfull tilværelse, men det er allikevel ikke så sikkert. Til fjellet trakk disse folk efter hvert nedover mot dalen, hvor en mere kultivert tilværelse begynte med opførelse av trehus, rydning av skog, bråtebrenning og dyrkning av kulturplanter på bråteplassene. Vi fikk den første bondestand - de såkalte hakkebønder hvorav der ennu den dag idag på mange steder finnes merker. Derfra skriver sig også det merkelige, men dog faktiske forhold at i fjellbygdene ligger den eldste bebyggelse (de eldste gårder) høiest, ofte helt opunder skogbrynet. Her blev de første kirker bygget og de første ferdselsveier anlagt, riktignok kun som gang- og rideveier.
Men fjellet vedblev fremdeles å være disse bønders forrådskammer. Her kunde de høsté uten å så - mose, finntug, starr, løv og på enkelte steder også et meget mere næringsrikt høi. Det var ganske anderledes lettvint å skaffe vinterfor til gårdens besetning på den måte enn ved å rydde ny jord nede i dalen. Særlig var nok både fiskevannene og dyregravene, hvorav hver gård hadde sine, meget verdifulle herligheter. Man har således eksempler på åt når en bonde delte sine eiendeler mellem sine barn, så foretrakk den eldste sønn dyregravene fremfor gården.
Efter hvert blev setrer anlagt, seterløkker innhegnet og seterhus bygget - som oftest av sten. Langs elvene og rundt sjøene blev slåtter ryddet, og hver gård hadde sine som de fredet og høstet. Setrene blev til en begynnelse lagt så nær bygden som mulig, idet melken som oftest blev båret eller kløvjet hjem, og budeien opholdt sig hjemme om dagen. Men de beste beiter lå lenger vekk og nye setrer blev bygget lenger inn. Derav det forhold at mange gårder har hatt både to og tre setrer. Og når seteren lå 1 a 2 mil fra bygden, var det en selvfølge at melkens foredling måtte finne sted på seteren. Melkemengden var vel ikke særlig stor i de dager. Utmagret kom dyrene til fjells og da det var en almindelig regel at så mange av familien som mulig flyttet med til seters om sommeren, blev det ikke særlig meget melk å foredle. Men på fjellet var beitet både rikelig og godt og kreaturene kom om høsten hjem i godt hold - vel underbygget for en ny vinter.
Fjellet har fra gammel tid sikkert vært skogbevokset, særlig i de lavere strøk og i de sydvendte lier. Der finnes ennu rester igjen av store gran- og furutrær helt op til 900 m. høide over havet, og fjellbjerken vokste adskillig høiere. Meget av denne skog gikk nok med til brenning av myrmalm, idet man overalt i fjellet finner rester av jernblester. Og da seterbruket kom i sving, krevet dette adskillig brensel. Rydningen av de mange slåtter gjorde også sitt. Skogen var derfor en tid sterkt redusert, særlig den som lå setrene nærmest. I et "ingenmannsland" som fjellet i grunnen var, kunde enhver skalte og valte som han vilde uten kontroll eller opsyn. Men efter hvert som skogen blev tynnet, slåtter ryddet og bjerk og vier var gjenstand for løv- og ris hugst, blev beitet bedre og bedre, og var i lange tider de fleste år overdådig rikt.
Fra 1870 årene kom fjellet for skogens vedkommende under kontroll og opsyn, idet fjellet i de fleste bygder iallfall i Gudbrandsdal blev erklært for statsalmenning. Dette var sikkert nødvendig og bør ikke klandres, ti det vilde sett ille ut om der rundt setrene ikke var blitt annet av skog igjen enn gråvier, kjerringris og brisk. Men i årenes løp vokste skogen snart igjen, og alle lier og de mere tørrlendte flater er nu tett bevokset med bjerk. Samtidig har utviklingen ført med sig at de gamle slåtter ikke lenger høstes, og rishugst av gråvieren er ophørt. Slåtter og elvedrag er derfor nu sterkt bevokset med vier der hindrer enhver gressvekst. Følgen av det hele er at beitet for hver tid er blitt dårligere, og er nu ikke til å kjenne igjen mot hvad det var tidligere.
Dyregravene er forlengst avløst av geværet som fangstmiddel, og bestanden av både storvilt og fugl er nu minimal. Sjøer og elver er ikke lenger så rike på fisk som tidligere, og som inntekt for bygdens befolkning har begge deler ophørt å være av noen betydning. Det er kun en sport. Tilbake av fjellets mange gamle herligheter står nu for jordbruket kun beitet og skogen. Men av disse to ting har beitet alltid vært det primære og skogen kun det sekundære. Slik er det også idag. Det bør våre myndigheter og forstfolk være opmerksomme på. Bjerkeskogen i fjellet kan aldri bli annet enn til brensel og som sådan kun til seterbrukets behov. Det vil derfor være av meget stor betydning å få undersøkt på hvilke måter det er mulig å få forbedret beitene i fjellet, og at det blir tatt op til drøftelse hvorledes dette arbeide i tilfelle bør ordnes. Ti også idag gjelder det at for fjellbygdene er fjellet - særlig beitet - en vesentlig faktor for deres eksistens, nu kanskje mer enn noensinne. Til anlegg av kulturbeite hjemme er det for de fleste liten eller ingen anledning, dertil er jordarealene for små. Og har man også fått de rike fjellbeiter mer eller mindre ødelagt, da har husdyrbruket som er den vesentligste inntektskilde for disse bygder, fått et ulivssår som aldri kan heles.
Kan det gjøres noe for å vedlikeholde og forbedre fjellbeitene? Jeg mener at det iallfall bør forsøkes selv om det kan være vanskeligheter. Meget vilde være vunnet om gråvieren langs sjøer og elvedrag blev ryddet vekk. Men den er verdiløs som brensel og ingen setereier - en eller flere - vil påta sig denne utgift når de vet at det beite som derved blir fremkalt, kan utøves av alle og enhver. Derfor blir det nok aldri gjort. Anderledes vilde det stille sig om det offentlige på en eller annen måte kunde opmuntre til slikt arbeide. Videre vilde det være av interesse å få undersøkt hvilken innflytelse det har på beitet om bjerkeskogen blir tynnet mer eller mindre sterkt. Dette må da iallfall til å begynne med utføres på mindre felter rent forsøksmessig-. På denne måte kunde man kanskje vinne erfaring for hvorledes de naturlige beiter i fjellet mest hensiktsmessig kan forbedres.
Innhegnet kulturbeite i fjellet vilde sikkert svare regning hvor skikkede arealer finnes i nærheten av seteren, og vedkommende setereier eller setereiere har råd til å ta den utgift. Det siste er oftest ikke tilfelle, og har hittil forbudt sig selv, fordi det har vært ulovlig å foreta ny innhegning i en almenning, iallfall til annet enn seterløkke og med alle naboers samtykke. Dette forhold må lovgivningen kunne rette på.
Som sagt er det påkrevet at disse forhold ofres opmerksomhet både av statsmaktene og av landbrukets autoriteter, og blir det gjort, turde et og annet bli rettet som nu er rangt. Ikke minst bør Selskapet for Norges Vel's beiteutvalg som er et seter- og beiteutvalg ofre forholdet sin opmerksomhet. Fjellbondens kår har alltid beveget sig mellem det bekymringsfulle og det nødtørftig bergelige. I våre dager er stillingen for svært mange fortvilet.
Sine herligheter i fjellet holder bonden like så kjær som sin gård i bygden, og etlivet bidrag - selv det minste - som kan være til hjelp for å øke den avkastning fjellet gir og for å få utnyttet den best mulig vil bli mottatt med takknemlighet som en opmuntring i den hårde kamp for tilværelsen.
Hvad jeg foran har anført gjelder i første rekke forholdet i min egen bygd, Øyer hvor jeg er best kjent. Men det gjelder også de tilgrensende bygder, hvor jeg kjenner forholdet.