Magnus Roen. Landbrukstidende s246, 1939
Magnus Roen
Den norske ulla har kanskje ikke stått så høyt i kurs som den fortjener. Bedre kan man vel heller ikke vente det, så lenge importen av den oppskrytte utenlandske vare er vår livstbetingelse, og prisen på verdensmarkedet trykker aktelsen for vår egen vare nedover.
Men hvis vi en vakker dag stod der henvist til å stole bare på vår egen fattige ull, og bomulla ble borte, tror jeg nok den ble mere enn bra, og da blir spørsmålet bare dette, om vi har nok av den. Hvis importen sviktet kan vi sjøl skaffe oss tøyer til en noenlunde god og skikkelig beklædning både for de soldater som skal ut i felten for å forsvare fedrelandet og likeså for den øvrige befolkning. Våre gamle soldater måtte ofte gå i felten utilstrekkelig utrustet med klær - de frøs og led sikkert meget mere enn vi i vårt vellvære kan tenke oss.
Kanskje lignet de mere landstrykere enn regulære troppesoldater. Hvorfor? Jo på grunn av vannmakt og fremmed vannstyre.
Nå har vi vært sjølrådige i mer enn ett hundre år, og vi har hatt muligheter for å hevde oss sjølve.
Og mulighetene har vi iallfall enda for øyeblikket, bare vi utnytter dem. Det ville bli større skam og ulykke om vi nå skulle komme i lignende uverdige vanskeligheter, da vi ikke har fremmed vanstyre å skylde på. Før har vi kanskje tenkt for lite på framtia og på å sikre oss, reserver å falle tilbake på, vi har levet bare i nuet, eller fra "-hånden til munnen".
Nå begynner en ny ånd å gjøre seg gjeldende over hele verden - være sjølberget, hvis verdens samvirkelaget skulle begynne å ramle sammen. Hvordan er det med, oss? Ville det ikke være klokt å lagre litt ull og ellers øke ullproduksjonen så sterkt råd er? Men det er ikke nok med bare lagringen av råvarene. Vi må også kunne utnytte dem, foredle dem på beste måte. Den praktiske forsøksvirksomhet i alle dens faser må gå hånd i hånd med lagringen,.
Det er bra nok å ha tilstrekkelige lagre av lin, ull osv. Men vi må også vite hvordan disse stoffer på beste måtte kan forenes for å gi de forskjelligste slags tøyer av en god og behagelig kvalitet. Har vår industri en sådan forhåndserfaring på dette område, og har vi folk som stadig eksperimenterer og prøver seg fram for å finne nye muligheter og nye tilvirkningsmåter?
Først og framst må vi jo ha lagrene av råstoffer. Så må vi vite å behandle dem og utnytte råstoffene på en slik måte at resultatet kan bli det som det skal være - en redningsplanke som ikke knekker eller svikter i farens stund.
Har vi så denne "planken" i orden?