Hedrede jorddyrkere
Redaksjon, Landbrukstidende nr 32, 1927. S 258-262
Selskapet «Ny Jord» har tildelt sitt diplom til en rekke dyktige jordbrukere og nybrottsmenn. I selskapets tidsskrift har endel av disse fortalt om sin virksomhet.
I Sør-Trøndelag er selskapets diplom tildelt Karl Fredrik Holmboe Johnson, Stølen, Rennebu. Han forteller:
Jeg er sønn av advokat Sam Johnson og avdøde hustru Elisa, født Holmboe, og er født på Tynset i Østerdalen i 1891, hvor far dengang var sakfører. Herfra skriver sig visstnok min lyst for bondeyrket, for så langt tilbake, som jeg kan huske, har jeg alltid uttalt, at jeg vilde bli bonde. Ved århundreskiftet flyttet så far til gården Nordre Sinsen i Østre Aker og her begynte jeg så å delta så smått i arbeidet på gården. Herved økedes interessert ennu mere, så da vi flyttet herfra og til Oslo efter 2 1/2 års forløp, var mitt forsett urokkelig. Og siden kunde ikke mine kameraters eller andres mere eller mindre høylydt uttalte forakt for min bestemmelse et øieblikk bringe mig til å tvile på mitt valg av livsyrke. Jeg vil dog tilføie at jeg til motvekt mot denne forakt hadde min fars og mors uavkortede billigelse av og interesse for mine fremtidsplaner.
Efter å være konfirmert i 1907 gikk jeg så ved utgangen av skoleåret ut av 1ste gymnasieklasse og reiste til Tynset til bonde, nuværende stortingsmann Kristen Alborg, for å praktisere. Her var jeg i 2-4- år som dreng, og jeg skylder ham stor takk for denne tid. For ved siden av at jeg fikk lære i praksis alle arbeider fra det rene jordbruksarbeide til alle forskjellige håndverksarbeider, som kan forefalle på en gård, så fikk jeg også her lære det som er likeså viktig for en nyrydningsmann, at man aldri skal gi tapt overfor vanskelighetene. De er til for å overvinnes. Høsten 1909 blev jeg så optatt som elev av vinterlandbruksskolen, hvor jeg under skolebéstyrer Sendstad og de øvrige læreres kyndige veiledning fikk min teoretiske utdaimelse i et to-vinterskursus. Somrene imellem var jeg på gården Krogstad i Skogn, Nord-Trøndelag.
Men hele tiden holdt min lyst til å få noget å arbeide med for egen regning sig usvekket, og da lar, der i de år ferdedes meget i traktene omkring Opdal i Sør-Trøndelag, hadde sett nogen gamle gårder i Rennebu, der lå ca. 5 km. fra nærmeste nabo og nu blev drevet som seter eller avlsgårder, og hørt at nogen av disse skulde være tilsalgs, varskudde han mig, og sammen foretok vi så en befaring av disse, som resulterte i at Jeg kjøpte et par av disse bruk, av hvilke ett er gården Stølen hvor jeg nu bor. Disse gårder var på grunn av en opblomstrende grubedrift i nabobygden lagt øde og - hadde vært brukt som avlsgårder nu i ca. 150 år.
Jordvidden jeg kjøpte var stor, ca. 700 mål, men hvorvidt de småflekkene, som her og der har vært vendt, hadde sett plog, er vel meget tvilsomt, og husene var som man kan tenke sig, skakke og skjeve og delvis nedsunkne i jorden.
I lien hvor gården ligger, har der tidligere ligget 7-8 gårder, der litt efter litt er lagt øde, den siste kun nogen få år før jeg kom flyttende hit. Da jeg så ikke fullt 20 år gammel i april 1911 blev dimitert fra vinterlandbruksskolen, kjøpte jeg et par små hester og noget noget redskap og kjørte så en av de første dager av mai avsted med dette fra Støren jernbanestasjon opover dalen, hvor nu Dovrebanen går, til Ulsberg, hvor jeg så tok av fra hovedveien til mitt fremtidige virkefelt.
Eksemplet smittet, ikke mere enn 14 dager efter flyttet så en mann fra Sundset i Rennebu, Knut Sletbakk, fra sitt lille bruk fremme i bygden ut på sin avlsgård Slette, nabogård til Stølen, og han har også siden bodd der.
Her i Stølen tok jeg så til først med en foreløbig istandsettelse av husene og så dyrkning. Dog før jeg kunde få nogen plan i dyrkningen måtte her en utskiftning til, og denne blev først ferdig i 1914.
I sommermånedene har jeg så arbeidet det jeg har evnet og rukket med nydyrkning, men det har jo ikke gått så fort, da jeg hele tiden har arbeidet uten kapital og derfor ofte, især i de første år, gjorde bytteai~beide med andre. Ofte måtte jeg også avbryte nydyrkningsarbeidet for å ta fatt på noget, som hurtigere kunde bringe kontanter i pungen. Her hadde jeg en god hjelp i at Dovrebanen var under bygning. Hele vinteren i de første år og delvis også når det røinet på om sommerene, tok jeg på mig akkordkjøring ved jernbaneanlegget. Senere kom en periode med livlig skogsdrift, der skaffet mig endel inntekter om vinteren dels ved kjøring for andre og dels ved fremdrift av bjerkeved fra egen skog.
Ved således å «kjøre inn» kapital om vinteren og drive nydyrkning om sommeren har jeg holdt det gående. De første somrer hadde jeg også god hjelp i mine to brødre, der begge nu er læger, idet de under studiet inntil de begynte å avtjene sin verneplikt, hver sommerferie deltok i arbeidet her. Mangen en sten har disse to tatt ut av jorden her og mangt et høilass har de slått av og bragt ihus.
Et avbrekk i mitt arbeide hadde jeg i 1916 -17, da jeg då, efter å ha fått utsettelse med min militærtjeneste i flere år, avtjente denne ved 9 1/2 måneds sammenhengende garnisonstjeneste på Agdenes. Jeg måtte da realisere min besetning sette hestene bort på for og legge gården øde da det på ingen måte var regningssvarende for mig å leie både mannlig og -kvinnelig hjelp på gården.
Som jeg tidligere har nevnt var husene dårlige og da jeg hadde gjort, fra mig militærtjenesten, kunde jeg ikke længer la det gå slik, og tog derfor sommeren 1918 fatt på det første hus, en liten stuebygning, der stod og støttet sig på det virkelige stuehus. Denne rev jeg ned, flyttet og hugg på så jeg fikk et bra litet ildhus, som blev benyttet til beboelseshus, da vi 2 år efter rev ned, flyttet og hugg på den virkelige stuebygning. Siden gikk det slag i slag med flytning eller nybygging av et hus hver sommer, stue, vognbod og tilsist i 1923 en stor tidsmessig uthusbygning med rum til 15 storfe, 3 hester, rummelig saue- og grisehus og et stortrummelig skjul. Under fjøset en rummelig gjødselkjelder. Året efter anla jeg så en 370 m. lang vannledning, idet vi tidligere hadde båret vannet fra, en bekk i nærheten eller måtte kjøre det fra en lengere bortliggende kilde.
I 1918, samme år som jeg tok til med opbygningen av husene, blev jeg gift med Ane Brattset fra Rennebu, og hun har siden tatt sin del av arbeidet og trofast delt alle vanskeligheter og bekymringer med mig, men sammen har vi også frydet oss over hvert steg vi har vunnet oss fremover. Især hadde hun mange vanskeligheter å kjempe med i de årene vi strevet med husene, idet hennes arbeide som husmor og budei mange ganger blev yderst tungt på grunn av at vi måtte ha arbeidsfolk og.de mange provisoriske ordninger som følger med når man skal flytte hus. Ved siden av dette byggebeide har vi så prøvet å holde vårt forsett om 2 til 3 mål nyland pr. år, så vi har nu ialt dyrket op 40 mål.
Mens jeg så i 1911-12 fødde 3 kjyr og 2 små hester på ca. 20 sommerlass såkalt fraufor og resten markafor, føder vi nu godt 5-6 kjyr, 2 store hester og 10 sauer, vesentlig på for avlet på den dyrkede mark.
Ved siden av dette arbeide på gården har vi to fastboende sammen med eierne av omliggende setrer, oparbeidet veien hertil slik at man ganske snart kan komme frem til gården med bil, et forhold som kan få umåtelig betydning for opdyrkningen av de 3-4 tusen mål dyrkningsjord, som ligger i lien her omkring. Med hensyn til husene så står der en hel del arbeide igjen, såsom endel innredningsarbelder, paneling, maling m. m., men dette er arbeider som kan tas efter hvert som man får tid og råd til det. Heller ikke kan de arbeider som er ut ført i disse årene, regnes for den rene netto. Jeg har for å få op husene måttet øke den gjeld som jeg på.drog mig ved gårdkjøpet, men heldigvis ikke på langt nær så meget som verdien av de forbedringer som er utført, og jeg har fremdeles samme sikre tro som da jeg tok fatt her, at det skal lykkes oss å rydde oss en gård; der helt kan føde sin mann, selv om denne gård ligger i ytterranden av en fjellbygd og høit over havet.