Statskonsulent Morseth, Landbrukstidende nr 3, 1923. Sidene 25-26.
Det forekommer mig, at hr. statskonsulent Sæland er blit noksaa nervøs i anledning min artikkel om vaar kjøttproduksjon og vaar kjøttforsyning. Det vilde ellers ikke være non grunn til aa ta saa svert paa vei. Jeg har jo ikke satt mig som opgave aa utrydde sauen til fordel for vaare andre husdyr. Om jeg som konsulent ikke lengere har nogen direkte befatning med sauavlen, saa har jeg fremdeles min gamle mening om denne avl, naar den drives i de rette former. Jeg tror ogsaa, at jeg i mitt innlegg om kjøttproduksjonen har gitt sauavlen all mulig anerkjennelse, noget som staar i god sammenheneg med mitt tidligere arbeide for dette husdyr. Men jeg har advaret mot overdrivelser. Jeg er ikke av dem som mener, at sauavlen under vaare forholl er et universalmiddel for vaar kjøttforsyning og den eneste økonomisk forsvarlige avl vaare fjellbønder kan innlate sig paa. Aa tilraade fjellbønderne som en almengyldig regel aa slaa ned sine kjyr og uten videre betenkning gaa over til sauavl, det mener jeg kan være farlig, Men mitt kjennskap til sauavlen utover distrikterne her, tror jeg ikke opdretterne er moden til en slik pludselig forandring.
Jeg har tidligere fremholdt, at sauavlen saavel som enhver annen avl staar og faller med gode avlsdyr og flinke opdrettere, folk som forstaar sine ting jeg mener derfor, at større sauholl og ensidig sauavl maa faa lov til aa komme ad overbevisningens og erfaringens vei og ikke som en herlighet, man kun behøver aa strekke armene ut efter. Det kan ellers bli for mange skuffelser og mange sprang fra den ene yderlighet til en annen. Jeg har sett saa mye daarlig sau og daarlig sauavl i min tid, at jeg mener det er fullt forsvarlig aa advare mot aa gaa for fort frem. Om nu forholdene er bedret en del i de senere aar, saa ved vi at dette for store distrikters vedkommende er ganske nyt, saa begrepene om sauavlen og dens lønsomhet under de forskjellige forhold trenger og festnes en del, forinden man kan tilraade folk at gaa over til utelukkende aa holde sau.
Vi saa hvor lang tid det gikk innen man kunde faa oparbeidet saapas forstaaelse av sauavl, at handyrloven kunde gjennemføres og man vet hvorledes denne motarbeides og praktiseres ennu mange steder. Jeg mener derfor, at det ikke har non hast med aa slakte ned kua til fordel for sau. Det er plass for begge dele og speeielt er det god anledning til et utvidet sauhold og en mere fornuftig drevet sauavl enn hittil. Hr. Sæland mener, at jeg ved at holde paa en mere alsidig avl er kommet ind paa noget nytt, tilbake til det gamle "sjølvbergningsprinsippet", som nu ingen lengere holder paa. Jeg er bekjendt med at hr. Sæland i non aar har arbeidet for en ensidig sauavl, men efter min erfaring er det ennu svert faa som har slaatt ind paa ensidigheten, saa det gamle selvbergningsprinsipp kan vel forsaavidt neppe betraktes som nytt. Det tør ogsaa være en ganske almindelig mening, at dette passer best serlig for fjellbonderne. Det er heller intet i veien for, at den enkelte opdretter kan drive sauavl og feavl like godt samtidig. Jeg har endog truffet større opdrettere, som har været like flink i opdret av alle vore større husdyr og har faatt sin anerkjennelse herfor.
Har en mand forstaaelse av avl og opdret i almindelighet, saa er det. neppe non fare ved at la ham befatte sig med baade sau og ku, kanske ogsaa med svin og gjet. Verre blir det, naar den enkelte har smaa forutsætninger for at greie nogen av delene. Hr. Sæland siger, at jeg har sers smaa tanker um fjellbygdene." Jeg tror det er grund til at gaa ut fra, at mine tanker om fjellbygderne er like saa store som hr. Sælands, som mener at fjellbygderne kun kan befatte sig med sauen som eneste husdyr. Mine tanker gaar litt lengere. Jeg har ogsaa den tro til fjellbønderne, at de vil bidra sin del til at fremme vor forsømte sauavl paa samme tid som de selv faar avgjøre, hvilken avl de finder mest lønsom for sig. Er det saa, at sauavlen er det eneste lønsomme i fjellbygderne, saa vil erfaringen utfinne den ting og overgangen fra ku til sau komme av sig selv.
Hr. Sæland har ikke fundet en eneste ny tanke om kjøtspørsmaalet i min artikkel. Nei, det var heller ikke meningen. Jeg mener, at vi først og fremst maa lere os det gamle, lere os at forstaa de mest enkle forutsetninger for kjøttproduksjon, forinden vi begynner paa det nye. Det vil sjelden lykkes aa begynne fra toppen med non ting. Men er da det nye hr. Sæland arbeider for saa svert nytt? Har da ikke fjellbønderne og andre ogsaa tidligere hatt fullt kjennskap til, at der kan lages billig kjøtt paa vore, fjellbeiter? Og er ikke formidler som bar, lyng, gnag og halm kjennt fra gamle dage, som nødfor i vaarknipa, og fra sulteforingens tidsalder? Undres over om det ikke var en utstrakt anvendelse av disse formidler som i sin tid bevirkede, at den norske sau og vore øvrige husdyr blev saa smaa og forkrøblet ? Naar sauavlen avtok saa sterkt fra 60-aarene og utover, saa var det vel ikke fordi fjellbeiterne var daarligere da enn nu, men fordi avlen viste sig at være ulønsom p.g. av smaa kjøttpriser. Det er vel lite sansynlig, at vi herefter kommer op i saa lave priser, men det tør ogsaa være en noksaa nødvendig forutsetning selv for kjøttproduksjon ved sau, at kjøttprisen holdes innen visse grenser.
Det er selvfølgelig meget fortjenstfullt at føre bevis for, at de forannævnte formidler ret anvendt og sammen med en passende mengde kraftfor kan inngaa som leud i vinterforingen av sau, men det tør dog et andet spørsmaal om at videnskabelig forsøk under kontroll og en fri anvendelse ute hos de mange forskjellige opdrettere blir et og det samme. Det er ofte saa lett aa glemme det vigtigste - en passende mengde kraftfor - og da kan foringen saa lett utarte til almindelig gammeldags sulteforing. Og en slik foring kan vel ikke godt forenes med en øket kjøttproduksjon. Skal vi øke vor kjøttproduksjon vil det efter min mening være mest formaalstjenlig aa dyrke og kultivere mere jord for aa skaffe det for, som er mest naturlig baade for sauen og vore andre husdyr. For en ensidig sauavl vil vel det ogsaa passe bedst.
Naar sauavlen fremholdes som en saa oplagt forretning ved kun aa fremheve hvor meget og billig kjøt der kan lages på vore fjellbeiter, mente jeg, man hellerikke burde glemme vinteren, som er den lengste og golde periode for sauavlen. Hr. Sæland har i den anledning spurt mig, hvor man skal gjøre av kua om vinteren. Jeg mener det er unødvendig, jeg har ikke lagt noget skjul paa, at vinteren er likesaa lang for kua som for sauen. Men vaar feavl er heller ikke beregnet utelukkende paa kjøttproduksjon og det er intet iveien for, at kua selv i fjellbyggerne kan betale sit vinterfor ganske godt, naar kalvningstiden avpasses herefter. Det er opdrettet som falder for kostbart, men det samme gjelder ogsaa for sauen, som må fores to vintre før den faar sit første lam. Og selv om man slaar sig paa ensidig kjøttproduksjon med sau, kan man ikke undgaa å drive en del opdret for at holde sin besetning vedlike. Forholdet blir forsaavidt ganske det samme.
Jeg er ikke saa ganske klar over, hvad hr. Sæland mener med, at flatbygderne med sine meierier har seila melkeproduksjonen i fjellbygderne i grus. Saavidt jeg kan skjønne, fortsetter ogsaa fjellbygderne sin melkeproduksjon og efter de foreliggende kontrollregnskaper aa dømme synes denne aa øke i samme forhold som slettebygdernes. Det er nok saa, at meieriene har hatt vanskelig for at holde sig i fjellbygderne, men det har sine andre aarsaker og vistnok vesentlig den, at driften maa avbrytes om sommeren paa grund av seterholdet.
Hr. Sælands inlegg kunde vistnok gi anledning til flere bemærkninger fra min side, men jeg finner at dette faar være nok i allfall foreløbig.
Stjørdal den 8. januar 1923.
0. H. Morseth.