H. O-e i "Samvirke", Landbrukstidende nr 37, 1930. Sidene 277-278
Det lyder næsten som et eventyr når vi idag kan konstatere at vårt landbruk har nådd det mål å dekke landets behov for anirnalske levnetsmidler. Det er skjedd i løpet av få år takket være anvendelsen av stadig større fond av kunnskap og en høit utviklet produksjonsteknikk. Men samtidig som landbruket med en viss tilfredsstillelse kan konstatere dette faktum melder der sig vanskeligheter som man tidligere nok anet, men først nu har fått føle. Jeg har tidligere ved flere anledninger vært inne på dette i flere artikler i «Samvirke» og skal derfor ikke berøre det noe nærmere denne gang. Jeg sikter til salget og dets organisasjon. Det står vel klart for oss alle at salget av et beskyttet landbruks produkter volder få og små vanskeligheter. Vi kan næsten uttrykke det slik at salget og dets organisasjon er en sekundær funksjon sammenlignet med produksjonen. Derav kan vi også slutte oss til den forholdsvis ringe opmerksornhet salgssamvirket vakte tidligere sammenlignet f. eks med innkjøpssamvirket. Og i alle tilfelle vil vi forstå at salgssamvirke under en utelukkende nasjonalt innstillet produksjon må organiseres og utvikles og preges rent lokalt. Vi har lokalt bygget op våre meierier, våre slakterier og våre egglag og eggcentraler og dette var tilfredsstillende til en tid.
Som nevnt er den animalske produksjon ikke lenger nasjonalt avpasset, idet den dekker behov utover det innenlandske. Dette medfører en endring i produksjonsteknikkens anvendelse fra den nasjonalt og til den internasjonalt innstillede. Som jeg tidligere har uttrykt det. Det er verdensøkonomien som idag bestemmer kurs og vilkår for den norske bonde. Det er den nye tid. Og den nye tid stiller andre krav bl. a. til salget og dets organisasjon.
Det er morsomt å kunne konstatere at landbrukets ledende menn er fullt opmerksom på dette nu. De nye opgaver er tatt fatt på med en iver og tro som lyser over fjell og dal og gir forhåpninger om gode resultater. Det var merkelig nok en del av eggprodusentene som først tok opgaven op og som systematisk løste denne ved oprettelsen av Norske eggcentraler. Dernæst kom turen til smør- og ostprodusentene (meieriene). Disse tok dog bare en del av opgaven nemlig en ordning av utenlandssalget ved oprettelsen av Norske meieriers eksportlag, mens den innenlandske markedsregulering som tidligere overlotes til sig selv.
Man blev dog snart opmerksom på at vår eksport ennu ialfall er hvad jeg vil kalle en reguleringseksport, men skal denne lykkes helt ut, må man også arbeide på Oslomarkedet som jo i første rekke er det marked som må reguleres ved eksport av overskuddet, slik som Norske eggcentraler har ordnet det.
Som følge av det endrede syn har Norske meieriers eksportlag på siste årsmøte foretatt endringer i sine vedtekter som åpner det adgang til ialfall for smørets vedkommende å utnytte Oslomarkedets regulering.
Dernæst kom melken. Her lå opgaven noe anderledes tilrette idet det ikke først og fremst gjaldt markedsregulering ved eksport av melk, idet denne jo skjedde ved eksport av smør og ost gjennem eksportlaget og i form av kondensert melk fra fabrikkene.
Opgaven gikk her ut på en regulering av konsummelkmarkedet og en utjevning av melkeprisen til leverandørene slik at det blev like gunstig å levere til foredling som til konsum. For Østlandets vedkommende er planen realisert ved oprettelse av Østlandets melkecentral med praktisk talt alle melkeprodusenter innmeldt som medlemmer.
Den fjerde store opgave som foreligger, gjelder flesket i første omgang og dernæst kjøttet, først og fremst sauekjøttet.
Opgaven blev endelig tatt op på et møte av representanter fra samtlige slakterier og salgslag den 21. januar iår på foranledning av samvirkeutvalget i Selskapet for Norges Vel. Her drøftet man blandt annet spørsmålet om «organisering og rasjonalisering av, omsetning og eksport fornemmelig av flesk» og i den anledning opnevntes en komité med direktør Fritz Låtcherath som formann til b.l a. å utrede dette. Allerede i det første møte blev komitéen enig om å søke staten om et billig lån på 400 000 kroner til opførelse av et eksportslakteri. Likeså søkte den om at der ved lov blev gitt adgang til selvbeskatning f.eks. av I kr. pr. gris som passerte offentlig kontrollstasjon.
Dette er som bekjent senere vedtatt i stortinget, lånet riktignok redusert til kr. 300 000. Forutsetningen for komiteens arbeide blev altså tilrettelagt, og den har i flere møter arbeidet sig fremover til et standpunkt i spørsmålet bygget på foreliggende erfaringer.
Senere er der på foranledning av Norges Bondelag opnevnt en annen komité, som har i opdrag å utrede spørsmålet på bredt grunnlag. Hermed siktes til å få dannet en fleskeprodusentforening formodentlig omfattende det hele land, noe i likhet med melkecentralen, altså med forutsetning av at 70 -80 % av produktene er med .
Om denne «brede vei» fører frem, skal jeg for nærværende intet ha uttalt.
Som det av ovennstående vil fremga er det et efter våre forhold respektabelt organisasjonsarbeide som i løpet av vel et års tid er prestert i det norske landbruk. Vi kan videre med stor tilfredshet konstatere at alle organisasjonsplanene bygger på bøndene selv, uten innblanding av fremmede «hyrder» som jo beredvillig og «uegennyttig» har meldt sig til tjeneste både enkelt og i organisasjon. Det som det i fremtiden vil avhenge av er disse organisasjoners videre utvikling og vekst. Alle er vel klar over de mange vanskeligheter som vil melde sig. Det vi populært kaller barnesykdommer.
Noe serum mot disse finnes ikke utenom det som organisasjonens ledere og medlemmene selv kan frembringe i form av tro, omtanke og arbeidsinnsats. Såvidt jeg kjenner til, er det dyktige for ikke å si de dyktigste som er satt til organisasjons- og driftsledere. De vil sikkert prestere det beste. Det beror da på medlemmene selv, hvordan det endelige resultat skal bli.
De har ansvaret, skriver
H. 0-e. i «Samvirke».