B. Herlofsen. Landbrukstidende s29, 1939
Spørsmålet er ikke nytt. Statskonsulent Sæland har i de siste tyve år arbeidet for at sauavlsgården flyttes inn i landet og da festet sig ved Opdal. Man må uvilkårlig gi Sæland rett i at en sauavlsgård som skal forsyne innlandet og da isærdeleshet fjellbygdene med avlsdyr ikke bør ligge ute ved kysten hvor man har å kjempe med en hel del ulemper som man er forskånet for i fjellbygdene. At man bør ha en sauavlsgård i en av våre fjellbygder tror jeg de fleste av sauopclretterne er enig med statskonsulenten i, men det spørsmål jeg tillater mig her å komme inn på er om ikke sauavlsgården på Edøy har opgaver å løse som vil ha stor betydning for sauholdere ute ved kysten. Jeg er fullt opmerksom påat det er vanskeligere med sauholdet i kystdistriktene enn inne i landet. Det er jo ganske rimelig når man vet at sauen av naturen er et høilandsdyr. Sauen ute ved kysten er med andre ord flyttet fra sitt egentlige hjemsted fjellet til kysten. Spørsmålet blir da om sauhold ute ved kysten har sin berettigelse eller ikke og om kystbefolkningen bør få støtte fra det offentliges side til fortsatt sauehold.
Vi har holdt sau på min eiendom Nærøya i over 20 år og forsøkt oss med forskjellige sauraser, men først nu kommet til noenlunde klarhet over hvilken rase vi bør fortsette med og hvorledes saueholdet bør drives for å bli regningssvarende. Jeg kan ikke i en kort artikkel komme nærmere inn på de erfaringer vi har høstet, men jeg er av den mening at det ikke er de private opdrettere som skal drive forsøkene, men statens saueavlsgårder. Det er uendelig mange problemer å løse for en forsøksgård ute ved kysten og ikke minst hvad beiter og saueraser angår. At kystbefolkningen er henvist til å holde sau for å utnytte de ofte spredte beiter og lyngheier er vel alle enig da hverken ku eller hest er så nøisom som sauen. En stor fordel ved sauehold ute ved kysten er at sauen praktisk talt kan gå ute hele vinteren og klare sig med 1/3 kost av det for som innesauen behøver når man bare sørger for sauen har et lunt hus å gå inn i om natten og på styggværsdager.
Jeg har med interesse lest de publikasjoner bestyrer Engdal har fremkommet med angående kystbeiter og deres behandling og jeg tror mange med mig har hatt nytte av det han har skrevet om dette emne, og vi mener Engdal bør fortsette for å opnå best mulig resultater på dette område.
Hvad angår kystsauens sykdommer synes jeg sauavlsgården i forbindelse med veterinærene bør forsøke å komme til klarhet i dette viktige spørsmål.
Man lever i villrede om hvilken saurase som er best skikket som kystsau. Spørsmålet har ofte vært drøftet i dagspressen, men noget sikkert resultat er man ikke kommet til. Der har også sauavlsgården på Edøy en stor og for kystbefolkningen viktig opgave å løse. Som bekjent drives der i England kryssning med de forskjellige raser og man har der opnådd gode og sikre resultater med kryssningsavl. Jeg vet ikke om man på Edøy har drevet slike kryssningsforsøk, men det er en stor opgave for en forsøksstasjon. Om Edøy er det mest skikkede sted på Trøndelagskysten til forsøksstasjon har jeg ikke kjennskap til, men nedlegges Edøy får man ikke staten til å kjøpe en ny gård. Det vilde være av interesse om sauopdretterne i kystdistriktene vilde uttale sig.
Trondhjem 16/1 1939.
B. Herlofson