0. Th. Engdal. Landbrukstidende s 2, 1932
0. Th. Engdal, Edøy, 29/12-31.
Av Norges offisielle statistikk for 1931 fremgår, at sauetallet i landet er øket fra 1,588,186 pr. 20. juni 1930 til 1,692,466 pr. 20. juni 1931. Dette er en økning av 104,220 eller 6,6 prosent. Dermed har vi omtrent nådd det høieste sauetall, som landet har hatt, nemlig i,705,000 i 1865.
Fra 1865 til 1918 var det stadig nedgang i sauetallet her i landet, 1890 til 1,418,000, 1907 til 992,000, 1914 til 949,000 og 1916 til 903,000. Dermed var minirnumsgrensen nådd. 1 1918 var det opgang til 940,000 og i 1920 til 960,000. Siden har fremgangen vært jevnt økende og kulminerer iår med 1,692,406.
Fremgangen i antall er dog ikke så stor som tallene angir, idet tellingen tidligere tildels har foregått om høsten. Den absolutte fremgang er dog måskje større enn tallene viser, idet sauene er blitt større og foringen bedre.
En sammenligning med andre land viser at vi ved verdenskrigens utbrudd ikke hadde flere sauer enn 3 pr. km.2 Dette var det laveste sauetall i verden. Bare Sverige og Finnland stod like lavt; men disse er jo mer spesielle skogland, mens Norge i virkeligheten må karakteriseres som et beiteland. Samtidig hadde meierilandet Danmark 12 sauer pr. km.2, korn- og vinlandet Frankrike 20 og beitelandet Storbritannia og Irland - 92 En sammenligning med folketallet viser, at Island samtidig stod høiest i Europa med 7,1 sau pr. innbygger, mens Argentina hadde 10,6, Australia 10,8 og Ny-Zeeland 24. Norge hadde bare 1/3 sau pr. innbygger, og nu har vi altså godt og vel 1/2 sau for hvert menneske i landet.
Tydeligvis er det fremdeles et stort misforhold mellem sauetallet i landet og de naturlige betingelser, som vi i virkeligheten har for et stort sauehold. Det er ikke bare på fjellbeitene, sauene hører hjemme. Hverken kulturbeiter eller andre beiter kan hensiktsmessig utnyttes uten et større antall sau sammen med storfeet. Dette fremgår også av det store sauetallet pr. km.2 i Danmark og Bretland.
Det fylke her i landet som er kommet lengst i beitekultur, har også det største sauetall. Men ikke blott det. Økningen av sauetallet de siste år har også vært størst i dette fylke. 1 1917 hadde Rogaland 186,909 sauer. Dette var i 1929 øket til 270,466, og fra 1929 til 310,328.
Trøndelag og Møre hadde ved tellingen:
De to siste år er økningen knapt 1000 sauer i Nord-Trøndelag, men over 5000 i Sør-Trøndelag og kring 11,000 i Møre fylke.
Av bygdene står Bjerkreim i Rogaland høiest med 11,638 sauer i 1929. Time hadde 9800, Gjesdal 8280 og Høyland 6787. I Møre er det bare en bygd, som når over 3000 sau. Det er Herøy, hvor der i 1929 var 3328. - Mellem 2 og 3 tusen har disse bygdene: Sande, Volda, Hjørundfjord, Borgunn og Haram i Sunnmør, Bolsøy og Fræna i Romsdalen, Stangvik, Surnadal og Aure i Nordmør. I Sør-Trøndelag står Selbu høiest med 2867 sauer. Sør-Frøya har 2798 og Soknedal 2158. I Nord-Trøndelag er det bare en bygd, som står over 2000. Det er Verdal som har 2074. Nærmest kommer Skogn med 1866, Hegra 1804, Sparbu 1723 og Vikna 1677.
Selv de beste sauebygder i Møre og Trøndelag når ikke op imot halvparten av sauetallet i de største sauebygder i Rogaland. Dette skyldes ikke mangel på naturlige betingelser, men manglende utnyttelse av betingelsene.
Kystbydene i Møre og Trøndelag har like snebare vintre med anledning til utegang som Rogaland. Innlandsbygdene har minst likeså gode fjellbeiter som Rogaland, og kulturbeitene kan gjøres likeså gode her som der. Trøndelag og store deler av Møre har dessuten store mengder løvskog, som i langt større utstrekning enn nu kan nyttiggjøres som vinterfor til sau. Lauv blir i mange tilfelle også et billigere for enn høi. Ved mere lauvtaking vil man dertil opnå å få rensket hjemmebeitene for overhåndtakende lauvskog. Denne holder nemlig på helt å ødelegge hjemmebeitene mangesteds.
I kystbygdene kan lyngbeitene og myrene gjøres til langt bedre beiter vinter og sommer ved å brenne vekk den gamle vegetasjon på barfrost om vinteren, så det blir frisk ny lyng og myrvegetasjon i steden for den gamle fortreede og verdiløse. Så har man mange steder rikelig tilgang på tang og fare eller skjelsand og leirdynd i fjøra. Dette kan brukes som gjødsel, og dermed kan man på den billigste måte forskaffe sig kulturbeiter i kystbygdene.
Den største feil ved saueavlen i kystbygdene, synes å være denne at man ikke setter lamsauene inn på god foring siste måneden før lammingen om våren. I denne tid får utegangersauene den knekk, som bevirker at altfor mange stuper, eller avmagres i den grad at lammene ingen melk får, og kreperer av melkemangel.
En forandring i dette forhold vil gjøre saueavlen mere lønnsom. Alt for er nu så billig, at det vil lønne sig å gi lamsauene våren 1932 rikelig høi og 0,2 kg. kraftfor daglig siste måneden før lamming.
Håper at enkelte vil våge å forsøke.