Walter Engel. Landbrukstidende nr. 40. Sidene 312-313, 1941
I dansk Politiken har professor ved Danmarks tekn. høiskole, dr. fil. Walter Engel en kronikk om de former hvorunder jordbruket kan få det fulle utbytte av den moderne teknik, som vi gjengir etter Bondevennen. - Her i Norge med så å si bare småbruk, er spørsmålet selvsagt ennå mer brennende enn i Danmark, hvor selv bruk på opp til godt 100 mål dyrket jord betegnes som husmannsbruk. Vi tillater oss å gjengi følgende av kronikken (1 td. land = 5,5 mål) :
"Landbrukets langt overveiende kraftkilde er hesten. Den er nødvendig, da markarbeidet ikke kan overkommes ved håndarbeid, som også ville være enda dyrere. Det er her i landet det alminnelige, at der i landbruk på
| 10 td. land | holdes | 1 hest. altså | 0,1 hest pr td. land |
| 50 " " | " | 4 hester " | 0,08 hest pr td. land |
| 100 " | " | 6 hester " | 0,06 " " " |
| 400 " | " | 16 hester " | 0,04 " " " |
Man ser herav at husmannen må holde 2 1/2 gang mer hester enn proprietæren. Men det er jo ikke blott anskaffelsen og amortisasjonen av hestene som veier her, men både den omstendighet at hvert spann hester krever en mann, og at såvel mann som hester kun arbeider en kort tid av året, men skal ha kost og losji hele året. Dertil kommer at et spann hester f. eks. pløyer en td. land om dagen, mens en traktor pløyer 10 td. land. - Den økonomiske forskjell på de to kraftkilder er så mange ganger regnet ut at det er velkjent. Dessuten varierer tallene en del for de forskjellige egne og gårder, mens prinsippet blir det samme. En utregning her ville kun føre til ørkesløse diskusjoner om detaljer. Det kommer kun an på å erkjenne at den moderne teknikk er den nåværende landbruksteknikk så overlegen at man må bli betenkelig, og at der må gjøres noe hvis man ikke vil bli stikkende bakut. Den moderne teknikk har nemlig også sine økonomiske lover som sier, at den teknikk som kan fremstille samme produkt billigere eller bedre, ikke vil kunne oppholdes av eldre teknikk, men vil slå denne ut.
Denne prosess er forlengst i gang og forsøkt i stor stil, navnlig i Russland. Da den moderne teknikk krever så megen kapital, at den mindre, ja ikke engang en større landbruksbedrift kan betjene seg av den, kan den kun gjennomføres på fem forskjellige måter, nemlig:
Kun sådanne institusjoner, når de er tilstrekkelig store, er i stand til å gjennomføre landbruksarbeide med den tid enhver tid beste og mest moderne teknikk og med støtte av det nødvendige vitenskapelige laboratorie-, forsøks- og kontrollarbeid. Derfor må man regne med at på en av de fem måter vil landbrukets tekniske utvikling komme til å foregå, måskje på flere av dem samtidig, hvis man ikke rttidig griper regulerende inn.
Den første og annen måte vil sikkert ikke være tiltalende for den danske landmann, da den derved må oppgi sin selvstendighet og rådighet over egen jord, som dog de siste tre utviklingsveier lar ham ubeskåret.
Den under 1. nevnte konsentrering av landbrukskapital forutsetter en langsom utvikling over minst en generasjons liv, og dette vil utviklingen andre steder neppe gi oss lov til å avvente. Dessuten kjenner vi fra industriens utvikling både fordeler og ulemper ved disse kapitalkonsentrasjoner. De tillater ganske visst et meget rasjonelt arbeid; men kun inntil administrasjonsapparatet ennå ikke er blitt for stort. Dette er vanskelig å hindre, da veksten av kapitalkonsentrasjonen nesten ikke kan stanses. Derved legges også en urimelig økonomisk makt i hendene på enkelte få personer, uten at noen har rett til å gripe inn. Denne utvikling vil man neppe kunne ønske vårt landbruk.
Den under 2. nevnte kollektivdannelse kan enten skje ved en bolsjevikisk kommunistisk revolusjon, hvormed ville følge den ødeleggende terror, der er nødvendig for å gjennomføre så inngripende endringer ved tvang, eller ved en langsom gjennom generasjoner varende dannelse av kollektive virksomheter i likhet med middelalderens klostre. Begge disse utviklingsmuligheter ligger den danske landsmanns mentalitet så fjern, at man slett ikke kan tenke seg en frivillig kollektivdannelse innenfor de første generasjoner. Dessuten må jo også sådanne kollektiver kunne råde over store, frie kapitaler til å innrette den moderne teknikk, og hvor skal disse komme fra?
Det siste spørsmål er formodentlig også årsaken til at den under 3. nevnte utviklingsform ennå ikke er blitt forsøkt. Man har tusenvis av tilfeller hvor flere gårder er felles om et treskeverk, en potetopptaker, ja også en traktor, men dette er ikke en selvstendig teknisk virksomhet som leier disse maskiner ut sammen med kyndig betjening. Det er gårdenes egne folk som betjener maskinene, og gårdene får derfor ingen tilsvarende avlastning på sitt driftsregnskap. Fordelen ved dette utviklingstrin kommer først frem når landmannen selv sparer folk og hester, maskiner og vogner og i stedet for mot timebetaling eller pr. td. land får alt arbeid sakkyndig utført uten å behøve å frykte for dårlig utført arbeid. Derfor må den tekniske virksomhet være stor og sterk og være i stand til å løse sine oppgaver til landmannens fulle tilfredshet og erhverve hans ubetingede tillit. - Dette er en teknisk oppgave så stor og kapitalkrevende at landmennene selv ikke kan overkomme den, heller ikke i fellesskap som andelsselskap.
Nå kunne det naturligvis godt tenkes, at en privatmann eller et privat aksjeselskap tok denne tanke opp og innrettet en motorservice for omegnen, og vi hadde så den under 4. nevnte utviklingsform. Der ville utvilsomt være gode forretningsmuligheter. Der er ingen motsigelse i det at det både er økonomisk fordelaktig for landmannen som for serviceselskapet; ti begges fortjeneste betales lett av det meget store tekniske fremskritt som her er mulig. Når tanken til tross herfor ennå ikke er prøvet, så ligger det i det store risikomoment som følger av landmannens langsomme innstilling. Man kan tenke på hvor lenge det varte før han turde bruke kunstgjødsel. Der vil gå atskillige år før han tør avskaffe hester, folk og maskiner, og så lenge han har dem, er han også nødt til å bruke dem. Og når så forretningen er kommet i gang og har tatt omfang, er serviceselskapets fortjeneste lett å se, mens landmannens fordel ikke består av økete inntekter, men av sparte utgifter. Det kan lett fremkalle misunnelse, kritikk og svekke den nødvendige tillit. Dessuten må en privat virksomhet nødvendigvis begynne meget forsiktig og smått, og når det så går godt, vil mange andre ta samme virksomhet opp, og konkurransen vil ødelegge forretningen for pioneren. Dessuten vil det vare generasjoner innen landet ad privat vei er forsynt med servicestasjoner. Man kan derfor ikke vente at denne oppgave vil bli løst ved privat initativ.
Tilbake blir altså kun den under 5. nevnte eneste vei at staten tar denne oppgave opp, innen det blir for sent for vårt landbruk, og en rekke meget vanskelige etterkrigsår har ødelagt den konsolidering som den fornuftige landmann nå kan bringe i stand.."