Endre Haugen. Landbrukstidende s 358, 1934 + N. B. Herlofson
Vi gjengir nedenfor. en artikkel av Endre Haugen under "Fritt ord" i Adresseavisen, og har forelagt den for herr Herlofson, som har sendt oss sitt svar.
Statsutstillingen i Soknedal og dalasauen.
Hr. N. B. Herlofsen er i nr. 44 av Landbrukstidende ute med en omtale og kritikk over statsutstillingen i Soknedal, til hvilken jeg skal tillate mig nogen bemerkninger.
Vi føler oss selvfølgelig i høi grad smigret over den anerkjennelse som både av hr Herlofsen og andre er uttalt over utstillingsarrangmentet som - i parentes bemerket - er anlagt efter mønster fra Voss. Og statskonsulenten uttalte sin beundring for den interesse folk hadde vist utstillingen, ved å gi all den masse materiale og alt arbeide helt gratis.
Både materiale og arbeide er forresten gitt innenfor en engere krets av bygden, og disse vil nu nyte den fordel at de kan disponere fritt en del binger i forhold til den ydelse hver enkelt har gitt. Mens de som lite eller intet har gitt, må betale en avgift pr. binge ved fremtidige utstillinger, og således på den måte bære en del av de utgifter en slik utstilling medfører.
Det var forresten hr. Herlofsons uttalelse om dalasauen som en uferdig blandingssau jeg skal hefte mig en smule ved. Jeg skal selvfølgelig ikke være så ondsinnet hverken å mene eller si at uttalelsen er fremkommet med vilje for å skade dalasauen, men må vel nærmest betegnes som et ubetenksomt uttrykk.
Alle som overvar denne utstilling måtte legge merke til med hvilken fenomenal gløgghet statskonsulenten rensket ut storparten av blandingssauen. I så henseende er det vel neppe nogen utstilling hittil i Trøndelag folk har lært så meget av som nettop av denne utstilling. Visstnok slang det igjennem enkelte dyr som blev beæret med sløife, som f. eks. ktl.nr. 141 og 192; dette er til skade for avlen av dalasauen og tjener utstillerne til liten ære.
Dalasauen foreligger idag som rase betraktet helt ferdig, retningslinjene for avlen er allerede optrukket, og de egenskaper som særmerker rasen, er anerkjent som konstante. At det innen rasen er en nokså stor variasjon i eksteriør mellem de enkelte dyr er jo helt forklarlig. Rasen har jo en ganske kort tilblivelseshistorie og er ved hjelp av noen ganske få Leichesterværer opbygget på restene av var gjennem generasjoner mishandlede gammelnorske sau.
Det er vel knapt nok nogen rase i landet som i så høi grad behøver en individuell utrenskning som en statsutstilling gir. Forresten fantes det på utstillingpn her ikke så ganske få dyr som må betegnes som typiske representanter for den vordende dalasau.
Soknedal, 8. november 1934.
Endre Haugen
Svar fra N. B. Herlofson
Efter den rosende omtale av statsutstillingen i Soknedalen jeg fremkom med i Landbrukstidende nr. 44 hadde jeg ikke ventet å få en slik påpakning som Endre Haugen gir mig i ovenstående artikkel.
Jeg forstår Endre Haugen slik at han er forbitret over at jeg skrev at dalasauen er en uferdig blandingssau. Jeg tror jeg har mine ord i behold og fastholder hvad jeg skrev. Det var jo først i 1919 at dalasauen blev fremvist på enkelte utstillinger på Vestlandet og alle saueopdrettere må vel være enig i at det er umulig i et så kort tidsrum å frembringe en noenlunde ensartet sauerase. Når man dessuten vet at dalasauen er en blanding av så uensartede saueslag som leicester, sjeviott og norsk sau, med andre ord en blanding av sauer med hvit, grå, svart og brun ull og med lange og korte romper, så må enhver forstå at det vil ta mange år før man kan snakke om at dalasauen er en ferdig rase som Haugen vil ha det til.
Statskonsulent Sæland skriver i sin "Ny Sauebok" om dalasauen, vel a merke så sent som i 1930, at dalasauen er en leicesterblandings-sau. Jeg har inntrykk av at dommerne, antagelig for ikke å skremme bort utstilleree av dalasau, er meget mild i sin bedømmelse av dalasauen, og Sæland skriver i en av sine sauebøker at man ikke tar det så nøie med brune flekker i ansiktet og på bena og heller ikke lys nese og lyse klover, men best om ikke disse feil var tilstede. Kom man på en utstilling med en sjeviott med disse feil, vilde den neppe nå kanten av utstillingsringen før den blev avvist.
En annen merkverdighet ved dalasauen er at den av og til optrer som sålegjenger i likhet med bjørnen uten at jeg derfor tør påstå at den også har bjørneblod i sine årer. Jeg vil ikke i denne forbindelse nevne soknedalsutstillingen. At dalasauen har fått stor utbredelse i Trøndelagen er lett forståelig da den i motsetning til sjeviott er rolig og gir et stort slakt omenn ullen ikke er førsteklasses, men det kan jo rettes på ved utvalg av avlsdyr.
Endre Haugen skriver at han beundret statskonsulentens fenomenale gløgghet ved å utrenske storparten av blandingssauen. Jeg er enig i det, men man skulde da tro at statskonsulenten rensket ut all blandingssauen. Han skriver videre at der visstnok slang igjennem enkelte dyr so blev hedret med sløife som f. eks. ktl.nr. 141 og 192. Efter dette må man jo få inntrykk av at det er vanskelig endog for Sæland å skille klinten fra hveten, med andre ord: vanskelig å bedømme om det utstilte dyr er dalasau eller blandingssau. Noe som aldri vil hende ved f. eks. bedømmelse av sjeviot.
Trondhjem 10. november 1934
N. B. Herlofson.