N. B. Herolfsen. Landbrukstidende s 375, 1932

Litt om sauhold og saubeiter i kystdistriktene i Trøndelagen

 

N. B. Herolfsen

Nogen inngående kjennskap til ovenstående emne har jeg ikke, men da De gjerne vil ha litt saueprat i Landbrukstidende, vil jeg skrive litt om sauavlsgården på Nærøya.

Det er nu ca. 15 år siden vi begynte å holde sauer på Nærøya, og kjøpte da inn nogen sjeviotsauer. Til å begynne med gikk det ikke rart da hverken bestyreren eller jeg hadde greie på sauehold. Sauene var stadig plaget av sykdommer, så vi mistet flere dyr hver vinter. Dette skrev sig fra de vannsyke beiter, som man nok har overalt langs kysten. Beitene blev i løpet av nogen år drenert, og sundhetstilstanden hos sauene blev bra. Dyrene har derfor i de senere år ikke vært plaget av sykdommer. Sauene var også til å begynne med befengt med utøi, men efter at vi innførte sauvask ( 2 % eresol) to ganger om året med 14 dagers mellemrum, er vi blitt fri utøiet. Da sauen er et høilandsdyr, som er skapt til å leve i tørr luft og på fjellbeiter, er den vel egentlig ikke skikket for kystdistriktene. Beitene langs kysten er for en stor del myrlente og passer dårlig for sauehold, men de kan i betydelig grad forbedres ved grøfting og ved gjødsling med kunstgjødsel og tang. På Nærøya kjører vi hver vinter op tre å fire hundre lass tang som spredes utover beitene. Vi har også gjødslet enkelte beiter med trollmjøl; hovedsakelig de beiter hvor mose og lyng har fått overtak. Der er brukt 50-75 kg. trollmjøl pr. mål tidlig om våren. Det har dog vist sig at trollmjøl sammen med allsidig kunstgjødsel har virket best.

Har man interesse for sauen og vil drive opdrett med henblikk på salg av avlsdyr, må man arbeide i mange år før man når et nogenlunde tilfredsstillende resultat. All den litteratur om sauer man kommer over, må slukes, og de dyr man har må studeres, men en vil allikevel kun få et ensidig og overfladisk blikk for hvorledes en sau av de forskjellige raser skal se ut. Min erfaring er den at hvis man skal lære å forstå sig på sauer, så må man møte frem på Statens saueutstillinger for å se de dyr som andre utstillere møter frem med, og for å høre dommerens kritikk. Vi er så heldige her i landet å ha statskonsulent Jon Sæland som dommer, og han viker ikke tilbake for høilydt å påpeke feil og gode sider ved de fremmøtte dyr. Statskonsulentens kritikk i alle folks påhør kan virke noget nedstemmende når den går ut over de dyr man selv utstiller og som man selv tror er førsteklasses, men man høster lærdom og erfaring ved hans kritikk. Jeg husker det første år vi møtte frem med sauer på utstillingen på øya. Vi hadde plukket ut de dyr vi syntes var de beste i hele sauflokken, som da bestod av ca. 100 dyr, men nådde ikke høiere op enn til 3. premie. Tross skuffelse og en smule bitterhet fortsatte vi å møte frem på utstillingene med dyr. I år var vi så heldige av 7 utstilte dyr å opnå 2 tredje-, 4 annen- og 1 førstepremie.

Vår hensikt med sauavlsgården på Nærøya er å forsøke å fremelske kraftige typiske dyr av de raser vi arbeider med, og ved salg av avlsdyr kun selge premierte dyr, eller dyr som godkjennes av fylkesagronomen. De raser vi hittil har arbeidet med, er sjeviot og oxforddown, og iår har vi kjøpt inn en liten stamme norsk svartsau. Jeg tillater mig nedenfor å fremkomme med mitt personlige syn på ovennevnte raser. Sjeviotsauen er jo som bekjent gjentagne ganger innført fra Skottland og har fått en stor utbredelse på bekostning av den norske sau, som er blitt mer og mer fortrengt. Jeg tror de fleste er enig med mig at sjeviotsauen er en trivelig, hurtigvoksende og nøisom sau med et vakkert utseende, men det kan jo ikke benektes at den er svært sky og vill, især hvis den ikke stadig står i kontakt med folk. Her på Strinda er det få bønder som holder sjeviot på grunn av dens villhet og derfor er vanskelig å fange inn om'høsten. Sjeviotlammene på Nærøya som blev født omkring 1. mai iår, veiet i høst gjennemsnittlig 40 kg.

Foto 1 er et billede av sjeviotværen "Pelle" som vi kjøpte inn i høst og skal i vinter benyttes til avlsvær. Den er 11/2 år gammel, fikk 2. premie på utstillingen i Trondhjem,i høst, og er sønn av 1. premieværen "Kyrran". Den er efter min mening en mer enn almindelig vakker sjeviotvær som jeg håper å få 1. premie for til næste år, hvis den utvikler sig som hittil. Den har forholdsvis lang kropp, men ryggen allikevel rak. Kryss, dybde, hals og bryst synes jeg virker imponerende. Jeg tror det er vanskelig å påvise nevneverdig feil på væren.

Foto 2 "Sølvi" er 11/2, år gammel og er født på Nærøya. Den fikk 1. premie på utstillingen i Trondheim i høst. Moren er efter statskonsulentens mening den beste sau vi har på Nærøya og faren er 2. premieværen "Hodne" 25. Når statskonsulent Sæland gav den 1. premie tross dens unge alder, må man gå ut fra at det er en mer enn almindelig vakker sau.

Oxforddownsauen har ikke på langt nær fått den utbredelse her i landet som sjeviotsauen. Den er som denne innført fra Skottland, og Landbrukshøiskolen og Jønsberg landbruksskole holdt stamme av oxforddown. Det kan ikke benektes at oxforddown er en ualmindelig vakker sau når den er typisk og godt holdt, men de dyr jeg har hatt anledning til å se på utstillinger i Trondheim, har som regel manglet typisk preg. Det er efter vår erfaring fra Nærøya langt vanskeligere å fremelske en typisk oxforddown enn en typisk sjeviot. Årsaken. tror jeg ligger i at vi har benyttet samme beite og samme vinterforing til oxforddown som til sjeviot, men det går ikke. Oxforddownsauen krever rike, lett tilgjengelige beiter og kraftig vinterforing skal den opnå stor vekt og typisk utseende. Det er forresten ikke vanskelig å opnå bra vekt på lammene, når de får godt høstbeite. På Nærøya hadde vi isommer endel oxforddownlam som fikk beite på kløverhå utover høsten. De gikk sammen med sjeviot utover sommeren og var da meget magre og skrale å se til, men da de hadde spist hvad de vilde av kløverhå i høst, veiet de fra 40 til 47 kg. i oktober. De var født omkring 1. mai. Oxforddownen vil gjerne bli høibent, få dårlig kryss, slapp rygg og smale lår, i det hele tatt et dårlig utseende, men det tror jeg kommer av at dyret ikke får leve under de livsbetingelser rasen krever.

Foto 3 "Castleman" blev innført fra Skottland i 1918 til Jønsberg landbruksskole. Som fotografiet viser, var det en ualmindelig vakker og typisk vær. Den fikk 1. premie på Tynset i 1922 og 1. premie på Hamar 1923. Den høieste vekt den opnådde var i 1924 da den veiet 131 kg., så den var ikke ualmindelig stor men pent bygget.

Foto 4 "Nærøygubben" av Nærøya fikk 2. premie pa utstillingen i Trondheim ihøst og veiet da 133 kg. Den er 2 1/2 år gammel så den vil nok komme op i en vekt av 140-150 kg. når den blir helt utviklet. Dens oldefar var "Castleman", og blev ihøst solgt til et sauavlslag ved Levanger.

Foto 5 "Svarteper" av Nærøya er 21/2 år gammel og av ren norsk rase. Den fikk 2. premie på utstillingen ihøst og veiet 65 kg., så den er ikke stor men spenstig og trivelig. Den blev innkjøpt til Nærøya ihøst sammen med tre svartsauer, også av norsk rase. Hensikten med innkjøpet av disse dyr er å forsøke å f å en stamme med fin ren sort ull. Det er nok ikke så liketil, da de fleste såkalte svarte sauer har brunlig eller grålig ull.

Det er sannsynlig at man for å fremelske en stamme med fin ren svart ull må ta den norske svarte sau som utgangspunkt. Om det vil lykkes, vil fremtiden vise.