Endre Haugen. Landbrukstidende s 386, 1934
Svar fra Endre Haugen til hr. N. B. Herlofson
Mitt tilsvar til Dem, hr. Herlofson, i anledning Deres betegnelse av dalasauen som en blandingssau var aldeles ikke fremkommet i noen forbitret sinnsstemning, men kun et saklig innlegg i en meningsutveksling om et aktuelt emne mellem to interesserte sauopdrettere.
Mitt innlegg var forøvrig ikke så meget ment som et tilsvar til Dem, som en orientering om dalasauen for den interesserte opdretter av rasen i Trøndelag ellers. Tross det fremdeles er min mening å motbevise Deres påstand, som De så hårdnakket holder fast ved at dalasauen er en blandingssau, kunde jeg kanskje -rett betenkt - til en viss grad gi Dem medhold, dersom vi skal tale om dalasauen i Trøndelag under ett.
Jeg er nemlig vitende om at De ikke er alene om den opfatning, at man ved bruk av dalaværer sammen med hvilken som helst sauflokk kan ale op dalasau, for dalasauen skal være blanding. Men dersom dette har vært tilfelle, så har vi aldri fått annet enn en blandingssau, som har blitt bare mere og mere u f e r d i g desto lengere man har arbeidet med den. La mig nu engang få betro Dem, hr. Herlofson: denslags d a l a s a u har lite eller intet tilfelles med den ekte dalasau.
Når De som bevis for Deres påstand om dalasauen som blandingssau henviser til de kilder hvor også jeg delvis har hentet min viden, og sier at statskonsulenten så sent som i 1930 i sin "Ny sauebok" skrives om dalasauen som en leichesterblandingssau, er det aldeles riktig. Det er en leichesterblanding - eller en leichesterkrysning; men dermed ophører jo også enhver blanding.
Statskonsulenten skriver i innledningen til sin "Ættebok over værer av dalaslaget" efter å ha fortalt om kapteinene Christensen og Jens Tillisch innførte leichesterværer og parret med den gamle norske sau: "Seinare er det kanske blanda noko med sjeviott, men den har snart vorten utreinska att avdi folk tykte det vart for smått det som fall etter dei."
Da jeg høsten 1931 med stipendium fra Landbruksselskapet og Det kgl. selskap for Norges Vel besøkte statsutstillingen på Voss utelukkende med det formål å studere dalasauen, og opholdt mig en ukes tid blandt opdrettere på Voss og Vossestrand, benyttet jeg anledningen til å fritte ut om dalasauen, og fikk også her bekreftet at sjeviott tåltes det ikke i dalasauen.
For å forstå dette er det kanskje nødvendig å nevne noen av de egenskaper vi skatter hos dalasauen.
Det er en grovælt saurase (ålætt, som man også sier). Jeg bruker, som en stor del av vinterforsyningen, til mine sauer markahøi og halmhakk med litt sildmel på og det er små kvanta av halmhakken som går til spille, og jeg har lyst til å se den sauflokken som lar så liten prosent av kløver- og timoteiforingen gå tilspille som nettop dalasauen. Mulig er denne egenskap en arv fra leichesteren.Dalasauen holder godt sammen om bjøllesauen på beite, en egenskap som lett bortelimineres ved blanding av sjeviott.
Den nuværende dalasau er således i besiddelse av en forunderlig kombinasjon av egenskaper som særmerker leichesteren og den gamle norske sau.
De nevner enn videre i Deres siste artikkel den korte historie dalasauen har fra 1919. Dette er jo aldeles ukorrekt. Til dette tidsrum. fra 1919 til 1934 må også telles de ca. 50 år rasen har vært under opbygning og pleie hos bønderne på Vossestrand siden Christensen-Tillisch innførte sine leichesterværar.
Statsutstillingen i Soknedal må vel betegnes som et gjennembrudd for dalasauen i Trøndelag hvad kravet til raserenhet angår. De urene dyr nådde jo ikke stort lenger enn til kanten av dommerringen før de blev avvist.
Dalasauen har i det siste fått en voldsom vind i seilene over det hele land, vel mulig på grunn av de fortrinlige egenskaper den er blitt kjent for å være i besiddelse av, og i dens kjølvann følger jobbere som her øiner et spekulasjonsobjekt. Til Soknedal er den, ikke hitført med spekulasjon for øie; men kun for å rekruttere gårdens behov, og jeg tror heller ikke der er noen grunn for den praktiske bonde å følge med i spekulasjonsdansen, det være både opdretter og kjøper. Den utmerkelse som. en sløifes farve betinger, tilkjent dyr som er opvokset under vilkår som den almindelige bonde kan by sine dyr, må ha en betraktelig større verdi enn et annet som ved kunstige midler, såsom kraftfor og kulturbeite er preparert for den kvite sløife.
Saueavlens fremtid må være å finne de dyr som er i besiddelse av de beste evner til å konsumere gårdens simpleste får, og nyttiggjøre sig fjellbeitene.
Det er ganske sikkert også den tanke ved vårt sauehold som har besjelet statskonsulenten gjennem et langt livs arbeide for å vekke det norske folks syn for sauavlens lønnsomhet, og som tilslutt har bragt en nasjon til å lytte når han lar sin røst høre i eteren, med det velmente råd: "Hold mere sau. Spis mer saukjøtt."
Soknedal 26. november 1934.
Endre Haugen.