Redaksjon. Landbrukstidende s 388, 1933
Redaksjon. Landbrukstidende
Rogaland Landbruksselskap tok ifjor op til behandling sauekjøttet, dets mildest talt tilfeldige omsetningsform og dårlige utbytte for produsentene. Selskapet for Norges Vel nedsatte efter denne foranledning følgende komité: Konsulent Hans Overaae, direktør Gunnar Sollid, statskonsulent Kvadsheim, gårdbruker Hans Askeland og sauavlsgårdsbestyrer Engdal.
Organisert omsetning og produksjon av jordbrukets forskjellige produkter har jo sett dagens lys - det ene efter det annet i de senere år. Smør, ost, egg, melk, flesk -alle disse eliteprodukter, hvis fremstilling har tatt slik svær fart at overproduksjonens elendighet lå over bøndernes hoder, er det blitt tatt hånd om. Det er ikke hyggelig å tenke på hvordan en fortsatt ukontrollert utvikling vilde sluttet.
For sauen har vi jo ypperlige naturlige betingelser i dette landet. Rikelig med beiter som kan benyttes både tidlig og sent, ja i enkelte strøk kan sauen mest året rundt livnære sig direkte fra mor jord. Dette er altså en kjøttproduksjon som i høi grad står på nasjonal grunn. At bestanden ikke er større (ifjor 1,736,000 dyr), at 1/4 av forbruket importeres, at produksjonen tross billig opdrett og større forbruk enn produksjon, skriver sig vesentlig fra at sauekjøttet har vært utpreget sesongvare. På høsten ved innsetningstider kommer flommen veltende, oversvømmer markedene og prisene drukner i den megtige bølge. Dette har derfor betatt produsenten lyst og trang til utvidelser av bestanden.
Ovennevnte komité klarlegger i sin innstilling fylkesvis saueholdets størrelse, dets omsetning, dets markeder. Resultatet er at Vestlandsfylkene - Rogaland først naturligvis - samt Nordland, frembringer de store overskudd. - Kystdistriktene med det milde klima. Trønderfylkene, de to sørlandsfylker og de to lengst i nord, balanserer omtrent. Hedmark, Opland har salgsoverskudd, ellers er østlandet m a r k e d e t.
Det pekes på de ovenfor nevnte forhold om manglene ved nuværende omsetningsmåter og hvad som kan nåes om produsentene kan formå å rasjonalisere sin omsetning.
Naturlig vil sauekjøttet måtte være sesongvare, men det det gjelder er å skjære hodet av bøygen, d. v. s. toppen av høstbølgen, og utjevne den over lengst mulig tid. Dette kan opnåes ved nedsaltning i overskuddsdistriktene, særlig de som av transportmessige årsaker har vondt for å nå ferskkjøttmarkedene i kvalitetsmessig god kondisjon. 100,000 saltede skrotter er vårt forbruk om året og dette kommer for størstedelen fra Island. Efter handelsavtalen vil dette gradvis minke så her blir et gap å fylle.
Ellers er Oslo avtakeren. Kan man regulere dette marked vil det også gi sig utslag på de andre markeder. Dette blir en av en event. organisasjons vigtigste opgaver. Skulde engang landenes restriksjonsmurer smuldre bort er også mulighet for eksport tilstede.
Til å formidle sauekjøttomsetningen foreslåes Norges Fleskecentral benyttet. Den har et innarbeidet salgsapparat og tilslutning over det ganske land. Fra tidligere medlemmer behøves da ingen ny tilslutning, man kan greie sig med at de typiske saueholdere som før ikke har vært med i centralen, går inn.
Komitéen avgir et forslag som omfatte følgende:
Fleskecentralen har 20/5 1933 vedtatt å utvide medlemmers og tilsluttede forretningers leveringsplikt til å omfatte sauekjøtt.
Skal centralen løse markedsreguderingen må tilslutningen bli fullstendig. En stor del er altså gjennem flesket alt tilsluttet centralen, men det er allikevel endel distrikter - og det typiske saueområder - hvor det er nødvendig å få tilslutning. Dette er serlig Nord-Norge, enkelte strøk av Vestlandet, deriblandt Rogalands mest typiske sauedistrikter samt fjellbygdene på østlandet.
Reguleringen av dette vareslag er så iøinefallende påkrevet at man skulde vente at den tilslutning man nu ønsker nokså lett skulde innfinne sig.