Redaksjon. Landbrukstidende s 393, 1933
Redaksjon. Landbrukstidende
Ullprisen vil da kunne bli 10-20 pct. høiere enn nu. Mens det er vanskelig å få omsatt den norske produksons 3 millioner kilo ull - innfører vi 2 millioner kilo!
Der har i den senere tid vært nedlagt et betydelig arbeide for fremme av sauavlen her i landet, særlig har dette resultert i en jevnere og bedre vinterforing, og dessuten et strengere og me're målbevisst utvalg av avlsdyr. Dette har gitt en bedre og mer ydedyktig saubestand og et bedre resultat både hvad kjøtt og ull angår.
For å skaffe omsetning for de henimot 3 millioner kilo ull som ullproduksjonen nu er kommet op i, har det vært arbeidet for å skaffe nye anvendelser for den norske ull og å gjøre publikum interessert i å kjøpe tøier og andre ullvarer av norsk ull. Men dette har vist sig vanskelig tiltross for at det nu årlig innføres henimot 2 millioner kilo ull, shoddy og ullgarn til en samlet verdi av vel 10 millioner kroner, foruten betydelig kvantum ferdige ullvarer.
Søker man efter årsaken eller årsakene til disse vanskeligheter, kommer man ikke forbi motens luner og krav, men ikke mindre rolle spiller den måte hvorpå den norske ull har vært behandlet på hos sauholderne og den måte den er bragt på markedet på, d. v. s. omsetningsmåten.
For å få spørsmålet riktig belyst er det nødvendig å se på hvad ull er og hvad den brukes til.
Ull har i uminnelige tider vært det fornemste og beste råemne til fremstilling av klær på våre breddegrader. Men der er mange slags ull, der er hvit ull og svart ull, der er grov ull og fin ull, og alle avskygninger mellem disse. Der er stor forskjell mellem den groveste og den fineste ull -selv om begge innen sin gruppe kan være av beste kvalitet. Anvendeligheten er derfor også høist forskjellig. Stort sett kan man si, at den groveste ull fortrinsvis brukes til tekniske ullvarer som filt og til tepper og lignende, den mellemfine ull til ytterplagg, både vevede og strikkede, og den fineste ull til drakter og undertøy.
Klær er mer og mer blitt avhengig av moten. Det er et faktum man ikke skal lukke øinene for. Og moten for tiden krever finulls varer. Det er ikke bare ull av Merinostypen som det spørres efter, men også blandt Crossbred-typen, hvortil den norske ull kan regnes, er de finullne mest eftertraktet og benyttet til både garn og tøier. Å gå til en omlegning av saueholdet til de finullne slag som Merino, må ansees som ugjennemførbart og ihvertfall utilrådelig. Først og fremst vil de klimatiske forhold stille sig ivegen. Dernæst kommer at saueholdet hertillands ikke bare er avhengig av ullen. Det er kjøttproduksjonen som har vel så meget å si. Det er en kjensgjerning at de saueraser som leverer den fine ull, ikke alltid er de beste når det gjelder kjøttproduksjonen. Hvad man hertillands må tilstrebe er at begge hensyn søkes tilgodesett så langt råd er.
Hvad ullen angår har der vært klaget over at meget av den norske ullen er befengt med dødhår, ofte i sterk grad.
Dødhår i ullen nedsetter dennes verdi, fordi anvendeligheten av ullen derved innskrenkes, og fordi ull hvori der forekommer dødhår alltid er av mindreverdig kvalitet. Her kan utrettes meget ved riktig valg av avlsdyr.
Men det har også, og det med rette, vært anket over at ullen leveres altfor uensartet til fabrikkene, så sorteringen blir omstendelig og altfor kostbar. Dertil kommer at sammenrotet ull så å si ikke lar sig ordentlig sortere, så de gode deler av ullen kan ikke utnyttes for hvad de er, men må gå sammen med de ringere kvaliteter. Det er derfor ikke topp-pris man kan opnå for sådan ull.
Som det nu er betrakter mange av ullprodusentene ullen som et biprodukt ved sauholdet, og selger ullen sammenrotet og som samfengt vare. I mange bygder er det således ennu et særsyn å finne en sammenhengende feld. Under klipningen blir ullen plukket dott for dott og ofte blandet sammen fra hele saueflokken, således at det i en og samme sekk kan finnes ull i alle mulige farver, samtidig som fin lammeull er blandet sammen med grov og skidden raggull, eller vårull og høstull er blandet om hinannen.
Det skulde være innlysende at jo mer ensartet og velstelt et ullparti er, jo høiere pris vil det betinge. Mens det nemlig vil være en forholdsvis lett sak å sortere ullen under klipningen, er det en kostbar affære senere å sortere sammenrotet blandingsull.
En godt klassifisert vare i partier av noenlunde størrelse vil kunne opnå en pris som antagelig vil ligge 10-20 pet. over den som ullen må selges for i den forfatning den leveres idag.
Den måte hvorpå ullomsetningen foregår har også sin del av skylden. Fremdeles omsettes nemlig en stor del av ullen på den måte at ullprodusentene enten selger ullen til opkjøpere eller landhandlere, som samler i haug ullen fra mange saueholdere, eller de bytter ullen i varer. Man kan lett tenke sig hvordan ullen er når den tilslutt gjenneni. flere mellemmenn kommer til fabrikkene.
Ved denne omsetningsform blir ullen ofte ikke betalt efter kvalitet, men god og velstelt ull og dårlig ull betales ofte med samme pris. Som følge herav mister ullprodusentene interessen for å stelle pent med ullen. Ja, det kan likefrem være en fristelse for mange til å levere ullen så skidden og tung som mulig.
Det som først og fremst trenges er ved silden av en bedre behandling av ullen en bedre organisasjon av ullomsetningen og tilveiebringelse av standard sorteringsregler, som kan sikre at ull fra forskjellige produsenter kommer frem til fabrikkene i visse standard sorteringer.
Især i Rogaland har det i de senere år vært arbeidet meget med disse spørsmål, og man er også gjennem et samarbeide mellem produsentene og ullvarefabrikkene kommet et betydelig stykke på vei. Det er opstillet sorteringsregler og dannet ull-lag og opnådd resultater som skulde opmuntre til et tilsvarende arbeide på bredere basis.
Med støtte av landbruksdepartementet har derfor Norges Bondelag tatt op et arbeide for tilveiebringelse av standardsorteringsregler som skulde gjelde for det hele land.
For å utarbeide sorteringsregler for ull har standardiseringskomiteen for jordbruksprodukter i samarbeide med Norges Standardiseringsforbund opnevnt en sakkyndig komite bestående av følgende medlemmer:
Bestyrer Sigurd Bell (repr. for standardiseringskomiteen for jordbruksprodukter), agronom frk. Signe Bruenneck (repr. for bondekvinnelagene), stortingsmann Johan Garnes (repr. for Norges Bondelags avsetningsutvalg), ing. Kåre Heiberg (repr. for Norges standardiseringsforbund), disponent Harald Kruge (repr. for Norges Bondelags ull-utvalg), sekretær Jens Lunde (repr. for standardiseringskomiteen for jordbruksprodukter), fylkesagronom Olav T. Lyngstad (repr. for Norsk Bonde- og småbrukarlag), grosserer Oscar Midtskau (repr. for Norges Handelsstands forbund), bestyrer A. Molven (repr. for Norges kooperative landsforening), disponent H. C. Nilssen (repr. for De norske tekstilfabrikkers hovedforening), husflidsinspektør M. S. Nilssen (repr. for husflidsorganisasjonene ved husflidsstyret), statskonsulent John Sæland (repr. for standardiseringskomiteen for jordbruksprodukter), professor Per Tuff (repr. for standardiseringskom. for jordbruksprodukter).
Da det å sortere ull er et meget vanskelig arbeide som krever spesiell innsikt og som de færreste saueholdere vil ha betingelse for å utføre, har denne komite under sitt arbeide måttet se bort fra en ordning hvorefter de enkelte ullprodusenter selv foretar klassifiseringen av ullen. Dette arbeide mener komiteen i almindelighet vil måtte utføres av spesielle klassifiserere, som knyttes til f. eks. ull-lagene. Opgaven for standardiseringskomiteen skulde derved bli å skaffe regler som kunde sikre at disse klassifiserere i forskjellige distrikter såvidt mulig sorterte og klassifiserte ullen likt.
Man har videre ment at det bare kunde komme på tale å gi regler for en grovsortering eller klassifisering av ullen, idet det ikke vil være mulig, og heller ikke vil være praktisk, å gi regler som kunde gjøre en endelig sortering ved ullvarefabrikkene overflødig. Også av den grunn at man allerede ved klipningen vil måtte ta hensyn til klassifiseringen er det nødvendig at reglene ikke er mere kompliserte enn at saueholderne flest vil kunne forstå dem.
Selv om reglene kun vil bli direkte brukt av ull-lagenes klassifiserere og av ullvarefabrikkenes, vil det mest praktiske være å medta og utgi reglene som en for hvem som helst tilgjengelig Norsk Standard. Som sådanne vil de forøvrig også kunne benyttes av ullprodusenter i distrikter hvor ull-lag ikke er opdrettet, hvis disse skulde ønske å arbeide efter dem.
Komiteen har funnet at de sorteringsregler som i noen tid har vært brukt i Rogaland stort sett tilfredsstiller de krav som måtte stilles til almindelige standardregler. Det skulde kun være nødvendig å foreta endel mindre forandringer i disse før de kunde gjøres gjeldende for hele landet. Komiteen har derfor lagt Rogalandsreglene til grunn for sitt forslag til Norsk Standard for regler for klassifisering av ull innen ull-lagene.
Det av komiteen utarbeidede forslag offentliggjøres herved for offentlig kritikk for at også de som ikke direkte har deltatt i utarbeidelsen av det skal kunne bli.bekjent med det og fremkomme med sine bemerkninger før en standard blir definitivt vedtatt.
Idet det henvises til standardiseringsforslaget anmoder komiteen enhver interessert om å gå forslaget igjennem og å avgi en uttalelse om det. Man er like interessert i å motta uttalelser fra dem som er enig i forslaget som fra dem som har bemerkninger å gjøre til det. Komiteen ber om at uttalelsene innsendes til Norges Bondelag eller til Norges Standardiseringsforbund innen 15. januar 1934, hvor også standardiseringsforslaget fåes utlevert.