O. Th. Engdal. Landbrukstidende s3, 1926.
Det er cheviotsauene som er mest utsatt for å få dekkhår. På lam eller risbiter kan ullpelsen være helt fri, eller dekkhårene innskrenket til noen få hår i bukullen omkring navlen eller under bringen og nederst i lårullen. Men selv om dyrene er aldeles fri for dekkhår i ullen, når de er unge, kan de senere vise sig i ullen langs hele rygglinjen. Dermed er dekkhårene kommet inn i de finere og verdifullere ullkvaliteter av ullpelsen og forringer dens verdi, skriver bestyrer Engdal i beretningen for 1924.
At dekkhårene således innfinner sig og øker når dyrene blir eldre, er uomtvistelig, og dette ansees som bevis for at været har skylden. Men har været (klimaet) skylden, eller bare en del av skylden, skulde ullpelsen eller rygglinjen på hver eneste gammel sau herute være mer eller mindre befengt med hvite dekkhår. Ikke en eneste gammel sau her på gården kunde være fri.
Dette har man undersøkt iår. Alle cheviiotsauer fra 1 1/2 og opover helt til 9 1/2 år gamle er undersøkt, ialt 56 nordskotsk og 81 sørskotsk. Antallet av sauer "fri" -for hvite hår efter hele rygglinjen er optellet for hver årsklasse, likeså antallet av dem som har hatt "litt", "noe" eller "meget". Det sees, at der for hvert enkelt år ikke kan utledes noe bestemt. Derfor har man delt sauene i 2 aldersklasser, under 4 1/2 og over 4 1/2 år.
I de yngre klasser hos nordskotsk er der 69.7 pst. sauer, og hos sørskotsk 71.4 pst. fri for dekkhår, og i de eldre klasser 56.5 og 64.0 pst. fri.
Over 2/3 av såvel nordskotske som sørskotske sauer er derfor fri for hvite dekkhår i den yngre alder. Blandt de gamle og eldre er også over halvdelen nordskotske og næsten 2/3 sørskotske fri dekkhår i ullpelsen, henholdsvis 56.5 og 64 pst. Forholdet er således omtrent likedan både for unge og gamle.
Enda merkeligere er det, at der blandt såvel vngre som eldre sauer av begge slag er like få sauer med "meget" dekkhår, bare 3-4 pst. Dette kan vel for en del komme av, at eldre sauer med dekkhår utrangeres. Men av 48 sauer fra 5 1/2 til 9 1/2 år er der bare 2 med "meget" dekkbår, og blandt disse er der ingen av de aller eldste. Disse er endog helt fri. 46 av de 48 gamle sauer har til tross for klimaet ikke fått "meget" dekkhår. Påstanden om klimaet som årsak til dekkhår i ullen kan derfor ikke være holdbar.
En gammel lærdom og "praktisk erfaring" er det også, at de egentlige ullhår (ullen) skal bli grovere i rått og koldt klima. Men det er et spørsmål, om ikke også dette er delvis et feilaktig dogme. Det er ulike vanskeligere ved undersøkelse å bevise dette. Ullen av samme dyr måtte i så fall undersøkes helt fra de yngre år til den høie alderdom, og antagelig til samme årstid, og under like ernærings- og værforhold hvert år. Tykkelse eller finhet måtte dertil måles under lupe eller mikroskop. Skulde det så vise sig at ullen -om bare på enkelte dyr var like fin i alle aldre, måtte klimaet ha liten eller ingen innflytelse på ullens grovhet.
Ved undersøkelse av besetningen her viser det sig, at endog mange av de aller eldste sauer har så fin ull (ullhår) efter rygg, hals og sider, at den neppe kan ha vært finere dengang dyrene var unge.
Man er derfor tilbøielig til å anta, at begge disse ullfeil (grov ull og dekkhår) i langt høiere grad enn hittil almindelig antatt er arvefaktorer. Forekomsten av begge deler her på gården kan i -de fleste tilfeller føres tilbake til bestemte han- og hundyrlinjer.
Men under arbeidet med å utrangere disse er man støtt på den vanskelighet, at disse ullegenskaper finnes fortrinnsvis hos de største, kraftigste og mest vellbyggede dyr. Det kan derfor være, riktig, når folk påstår at de hårdføreste dyr har den groveste ull.
Dermed har man forklaringen på, hvorfor disse ullfeil så hyppig forekommer i sauebesetninger, og kanskje brer sig. Men nettop derfor blir det også så meget nødvendigere i disse spørsmål å bringe klarhet over hvad som skyldes arv.