Harald Skjerevold, Landbrukstidende nr 1-8 1944. Fire artikler er her slått sammen til en.
Avkomsundersøkelser som et ledd i avlsarbeidet
Denne artikkelen er fyrste delen av ei litt større utgreiing av landbrukskandidat Harald Skjervold om avkomstgransking i Raudt trønderfe. (Sauesia: fire artikler er her slått sammen til en)
Et godt økonomisk resultat av storfeholdet avhenger i høy grad av dyrenes avkastning, og en øket avkastning må derfor bli den viktigste oppgave i storfeavlen.
I avlsarbeidet er det forøvrig ikke dyrenes ytelse som har betydning, men derimot deres yteevne, de anlegg for ytelse som kan overføres til avkommet.
I likhet med andre egenskaper er kyrnes melkeproduksjonsevne et samspill mellom arv og miljø. Hermed forståes på den ene side dyrets arvelige produksjonsanlegg, og på den annen side alle de øvrige faktorer gom kan innvirke på dyrets avkastning. Nå kan imidlertid vi bare iaktta sluttresultatet av dette samspill, og derav følger at vi her står overfor et problem med to ukjente, hvor løsningen fordrer kjennskap til hver av disse to størrelser som skjuler seg bak begrepet arv og miljø.
Skal en velge en hensiktsmessig utvalgsmetode i storfeavlen, må en altså kjenne til hvor stor del av forskjellen mellom dyrene det er som er arvelig betinget, og samtidig burde en også ha kjennskap til de lover som arven her følger. Beror ulikheten bare på forskjell i miljø, tjener det ikke noen hensikt å foreta utvalg for å få forbedret vedkommende egenskap. Finnes det derimot en arvelig (genetisk) betinget variasjon, og det er i regelen tilfelle, vil et rasjonelt utvalg kunne gi resultat. Problemet i avlsarbeidet blir derfor, på hvilken måte skal utvalget av avlsdyr gjøres for å gi den beste, sikreste og samtidig hurtigste virkning for den arbeidsinnsats som gjøres på dette virkefelt.
De metoder en kan bruke for å nå fram mot disse mål er få, og de fleste er lite pålitelige. En av årsakene herfor er at avkastningen, den som en vil forbedre, så lett dirigeres av de ytre kår. En annen vanskelighet er at egenskapen melkeavkastning hører til de kjønnsbegrensede karakterer, den viser seg jo bare hos kyrne. Dette vil i høy grad innvirke på de metoder som avlsarbeidet må bygges på
Den metode som utvalg av avlsdyr vanlig skjer etter, er som regel sammensatt av tre forskjellige utvalgsmetoder.
1) Utvalg etter framtoningspreget (eksteriørbedømmelse)
En søker her å danne seg en mening om dyrenes anlegg for avkastning på grunnlag av deres ytre utseende. Noen bestemt sammenheng mellom kroppsbygning og avkastning er vel enda ikke konstatert, men fordi må en selvsagt ikke forsømme eksteriørbedømmelsen. Utvalg alene etter utseende byr likevel ofte på skuffelser, dels fordi dyrenes ytre egenskaper ikke alltid samsvarer med deres indre, og dels fordi en ikke kan bedømme melkeegenskapene hos hankjønnet. Dette gjør at en nødig vil nøye seg bare med utvalg bare etter framtoningspreget, etter individet, men samtidig komplettere metoden ved å ta andre utvalgsmetoder til hjelp.
2) Utvalg etter aner (foreldre, besteforeldre osv.)
Anetavlen gir, som vi vet, ofte verdifulle opplysninger om et dyrs anlegg for avdrått. Brukt i lag med eksteriørbedømmelse er dette en bra metode. Her må en selvsagt legge størst vekt på foreldrene, og ikke overvurdere betydningen av aner som ligger langt tilbake.
3) Utvalg etter slektninger i sideledd (hel- og halvsøstre osv.)
Denne metode er av like stor betydning som den foregående, når den bygger på sammenligning mellom nære slektninger som t.d. hel- og halvsøstre. Det er endog bevist at likheten er større mellom ei ku og hennes helsøster, enn mellom samme ku og hennes mor, dette har ikke før vært vanlig oppfatning blant praktikerne.
Felles for disse tre utvalgsmetoder kan en si er at de er lettvinte å gjøre bruk av, men at ikke resultatet alltid blir så godt som en skulle ønske. Ellers er de forsvarlige å bruke, og er imange tilfeller de eneste anvendbare utvalgsmetoder vi har.
4) Avkomsundersøkelser
Hermed forståes et avlsdyrs innflytelse på visse egenskaper til avkommet. Forskjellen i denne utvalgsmetode fra de andre er at mens en ved avkomsundersøkelser bedømmer selve dyrets resultat i avlen, bedømmer en ved de andre metoder bare sjangsene for resultat i avlen. Dette viser oss med en gang hvilken utvalgsmetode en må foretrekke i et planmessig avlsarbeide, der en vil oppnå et sikkert resultat av arbeidet.
Grunnen for at avkomsundersøkelsene er av større pålitelighet enn de andre utvalgsmetoder, ligger deri at i og med at vi bedømmer selve avkommet til vedkommende dyr, danner vi oss samtidig et bilde av dyrets arveegenskaper, og får derigjennom grunnlaget for et framgangsrikt avlsarbeide.
I praksis er det først og fremst oksene som det blir aktuelt å avkomsbedømme, mens kyrne derimot i mindre grad. Grunnen herfor er for det meste at for kyrne kan en få foreta et utvalg etter framtoningspreget, i dette tilfelle ytelsestallene, mens en hos oksene selvsagt ikke kan se denne egenskap.
Nå er denne utvalgsmetode imidlertid ikke helt uten svakheter. Den kan nemlig ikke gi oss svar på en okses avlsverdi før oksen er 6-7 år, og innen denne tid kan en okse ha fått gjort mye galt, eller kanskje i andre tilfeller kan en god okse da allerede være utslått.
Dette "tidsmoment" er her en stor svakhet, men hvis en har en dårlig avlsokse stående, vil en også senest i 7 års alderen kunne få fastslått dette, og derved få den isolert fra avlen. Videre kan en da ha en ganske sikker formening om avkommet. Dette skulle særlig bli aktuelt ved bedømmelse av ungokser etter en slik "negativ" okse.
De okser som blir utslått før de er gamle nok for en avkomsundersøkelse, er det likevel av betydning å få bedømt. Har de virket uheldig er det av like så stor betydning å kjenne til det, som om de har virket heldig, i begge tilfeller får en et fingerpek om avkommets arveanlegg. Dette mere her enn ved de andre utvalgsmetoder fordi en her altså kjenner til samtidig både farens arveegenskaper og morens framtoningspreg (avdråttstall).
Har en gjennom avkomsbedømmelse funnet en virkelig god avlsokse, kan en også da få nyttet den i stor utstrekning. En kan da uten risiko sette mere på ett kort, og på denne måte komme hurtigere framover. Dette særlig fordi en gjennom avkomsbedømmelse blir oppmerksom på en matador enda mens den lever.
Måten som avkomsundersøkelsene blir drevet etter er ganske enkelt den at regnskapsresultatene for døtrene til en okse blir sammenlignet med regnskapsresultatene til deres respektive mødre. Har døtrene under likeverdige forhold med mødrene gitt større avdrått, er oksen av høyere kvalitet arvemessig sett enn de kyr den har vært parret med. Er derimot døtrenes avdråttstall lavere enn mødrenes, har oksen virket uheldig. Selvsagt må en ta hensyn til det nivå som mødrenes avdråttstall ligger på. Er det to okser som begge har hevet melkefettmengden t d. 10 kg hos døtrene i forhold til mødrene (dattermødrene), behøver likevel ikke disse to okser å ha like gode arveanlegg for melkeavkastning. Den okse av de to som er brukt til de kyr med de høyeste avdråttstall, vil selvsagt være den beste, fordi den tross kyrnes høye arveegenskaper likevel klarer å heve avdråttstallene til sine døtre.
I Sverige er det - helt siden 1930 drevet systematiske avkomsundersøkelser og de er på dette område kommet lengere enn noe annet land. De ledende menn på storfeområdet der er da også enige om at dette er årsaken til at avlsarbeidet har gitt så gode resultater i Sverige.
Når oksene blir avkomsbedømt etter hvert som de får stort nok antall døtre (8-10), får en således en meget god kontroll over avlsdyrene. De okseholdslag som etter hvert får sine okser bedømt, vil da med en gang få et fingerpek om oksens avlsverdi, og kan handle deretter. De okser som er avgjort negative blir det bare å slå ut, og de som en får vite er avgjort positive, kan en konsentrere seg om. Når oksen senere får et større antall døtre (minst 20), kan en så foreta en definitiv bedømmelse av dem, og får på denne måte et sikkert svar på avlsverdien for alle okser.
Slike systematisk avkomsundersøkelser krever imidlertid på forhånd ganske omfattende statistiske undersøkelser innen hver enkelt rase, før en kan begynne. Den slags undersøkelser er allerede utført for SRB-rasen i Sverige av professor Ivar Johansson og Artur Hansson. Fra Finnland er det nå nettopp av T. Lonka offentliggjort lignende undersøkelser for finsk Ayrshire-boskap. Også her i landet er det gjort opptak til slike undersøkelser.
I vårt land har det ellers vært gjort noen spredte forsøk på avkomsundersøkelser innen de forskjellige storferaser, mest nede i Rogaland av E. Kullerud. Imidlertid mangler det mye på planmessigheten. Skal det bli noen virkelig framgang, må alle avlsokser etter hver som de blir gamle nok avkomsbedømmes.
Disse undersøkelser er foretatt på grunnlag av de kontrolloppgaver som er innsendt til Statskonsulentkontoret. Innsending av slike oppgaver fikk en først i 1932, og i flere tilfeller faller mødrenes tilsvarende ytelsesår med de døtre som er bedømt, i tidsrommet før 1932. I slike tilfeller ble det sendt spørreskjemaer enten til regnskapsførerne eller til oppdretterne selv, for derigjennom å få tak i disse opplysninger.
De skjemaer som regnskapsførerne hvert år sender inn til Statskonsulentkontoret, har de rubrikker som det kan være bruk for ved en alminnelig avkomsundersøkelse. Stort sett er også disse rubrikker ganske fyldig utfylt, men dessverre hender det ikke så sjelden at en finner skjemaer som er så mangelfullt utfylt at de ikke kan danne grunnlaget for en avkomsundersøkelse. Hva angår riktigheten av de utfylte rubrikker, er det vanskelig å uttale seg om, da det er så ytterst få tilfeller hvor en har noen kontroll på oppgavene. Dessverre hender det ikke så sjelden at en finner oppgitt forskjellig fødselsdatum og år og endog forskjellige foreldre til en og samme ku, men på skjemaer til forskjellige år.
Å diskutere årsakene for all denne tilfeldighet i kontrollregnskapene, hører ikke med her, men en skylder å gjøre oppmerksom på at det aller første grunnlag for et rasjonelt avlsarbeide ikke er så solid som en, kunne ønske det burde være.
De okser som her er avkomsundersøkt er uttatt fra de steder hvor kontrolloppgavene er fyldigst, og tilsynelatende nøyaktigst utfylt, og det kan således ikke være noen grunn til å tvile på brukbarheten av materialet. Innenfor disse steder er igjen de okser uttatt som en på forhånd mente var av de betydeligste for avlen, og som samtidig hadde stort nok datterantall for en slik undersøkelse.
Nedenfor vil det i all korthet bli gjengitt resultatene av disse undersøkelser.
Bremer 2466
Bremer 2466 er født den 23/11 1930 hos Johan Bretting, Ørland, solgt 29/4 1932 til Sigv. Bragstad, Inderøy, solgt 1/11 1932 til Rolsgrenden feavlslag, Inderøy. Premier: 2. pr. Steinkjer 1933, 2. pr. Inderøy 1934, 1. pr. Levanger 1936, 3. avkomspremie Inderøy 1940.
Bremer virket hele tiden i Rolsgrenden feavlslag, Inderøy, og kom således til å bli brukt til en del besetninger som hører til fylkets aller beste. Som dens anetavle viser, er dens avstamning så god at en neppe finner den bedre innen rasen. Moren Rødokk 2809, og mormoren Raudyr 2699, kunne en gjerne sidestille med mange av de "50-tonns kyr" som omtales fra Finnland. Da Bremer også fikk 1. premie var det selvsagt at alle hadde store forventninger til oksen, dette medførte at den ble brukt til en del gode kyr fra andre besetninger på Inderøy, og endog ofte for utenbygds kyr.
Dette at en hadde store forventninger til oksen ilag med at den ble benyttet i avlen i svært mange år har bevirket at undersøkelsesmaterialet er meget fyldig, og skulle gi ganske sikre holdepunkter om oksens avlsverdi.
En sammenstilling mellom de tilsvarende ytelsesår for døtre og dattermødre er gitt i tabellen nedenfor.
På grunn av at det er foretatt korreksjon for antall sammenlignbare ytelsesår for hvert mor-datterpar avviker disse middeltall fra den virkelige (aritmetriske) middel.
Som en ser er døtrene lavere i fettprosent i alle år, og forskjellen viser endog antydning til å stige med alderen. Derimot har døtrene i middel for alle år gitt omtrent den samme melkemengde som mødrene. Døtrene ligger avgjort høyere i det første ytelsesår, men senere har de vanskelig for å greie mødrenes tall.
Middeltallene viser at Bremer 2466 ikke har klart å øke avkastningen til sine døtre i forhold til datter-mødrene, men tvert om har senket melkefettytelsen med 3,3 kg. Dette skyldes først og fremst senkningen i fettprosenten, mens melkemengden er omtrent den samme for begge grupper.
Dette stemmer også med det resultat som W. W. Christie kom til ved en avkomsundersøkelse av samme okse i 1940 (før den ble utstilt med avkom). Disse undersøkelser ble gjort over et mindre antall mor-datterpar, og med ikke så mange sammenlignbare ytelsesår. Det var også her en senkning i fettprosenten, men derimot en liten økning i melkemengden.
Da Bremer 2466 virket i et strøk med svært gode kyr, kan dette være en del av forklaringen for dette noe sørgelige resultat. Det er gjort en beregning over hvordan den har virket i de forskjellige besetninger. Resultatet av dette er gjengitt i følgende tabell:
Denne tabell gir et ganske godt bilde av det velkjente forhold at en okse kan bli tatt for å være en god okse når den virker i strøk hvor dyrene har lave ytelsestall, men kanskje blir tatt for en dårlig okse hvis den virker i gode besetninger. Dette viser (som nevnt i forrige nummer) at en også må ta hensyn til det nivå som ytelsesutfallene til dattermødrene ligger på.
Samtidig viser denne tabell oss at en ikke kan foreta avkomsundersøkelser bare på grunnlag av gjennomsnittstallene til døtrene. Denne okse ville da om den bare var brukt i de første besetninger, bli tatt for en god avlsokse, mens den brukt i de siste besetninger, ville bli tatt'for en dårligere avlsokse.
Tabellen viser ellers at i de besetninger med høyeste melkefett-tall til mødrene, der er det et minus for døtrene, mens det derimot er et pluss i de lavere" besetninger. For et par av besetningene er endog senkningen så stor at det vil kunne ta tid for å få besetningene opp på det gamle nivå.
Bremer 2466 hadde sommeren 1942 35 godkjente sønner, hvorav én, nemlig Frøyson 3423, hadde 1. pr., 12 stykker hadde 2. pr., 13 stykker hadde 3. pr. og resten hadde bevaringspremie.
Det en kan slutte ut fra disse undersøkelser, er at Bremer ikke var noen absolutt dårlig avlsokse, men dens arveanlegg for avdrott var ikke (stort sett) på høyde med arveanleggene for de kyr den ble brukt til. Bremer har, i hvert fall i første omgang, ikke svart til de store forventninger en hadde til den som avlsdyr.
Balder 3310
Balder 3310 er født den 7/11 1931 hos Andreas Lund, Uthaug, Ørland, solgt 1933 til Central feavlslag, Ørland. Premier: Bev.pr.. Ørland 1933, 3. pr. Ørland 1934, 2. pr. Ørland 1935 og 1937.
'
Også Balder 3310 som har stått på Ørlandet, har virket i meget gode besetninger, og avdrottstallene til de kyr den har vært brukt til, ligger meget høyt. I tabellen nedenfor er det gitt en framstilling over hvordan avdrotten har vært i de forskjellige år hos døtrene i forhold til datter-mødrene.
Som en ser ligger melkeytelsen omtrent likt i de to første ytelsesår, mens døtrene derimot ligger noe lavere i de følgende år. For fettprosenten ligger døtrene noe over mødrene i alle år. Sluttresultatet viser et minus på 1,8 kg melkefett for døtrene. Dette resultat får en stort sett være fornøyd med når en tar i betraktning de høye ytelsestall til mødrene. Arvemessig sett har den likevel ikke stått fullt på høyde med de kyr som den har vært brukt til. Balder 3310 hadde 5 godkjente sønner, hvorav to hadde 2. premie.
Frøygus 2420
Frøygus 2420 er født hos Fridtjov Veie, Skogn, solgt 1931 til Håve feavlslag, Skogn. Premie: 3. pr. Levanger 1932. Denne okse virket hele tiden i Håve feavlslag, Skogn.
Hvordan avdrotten har vært i de forskjellige ytelsesår for henholdsvis mødre og døtre, er vist i tabellen nedenfor.
Som det fremgår av denne tabell er det på tross av at oksen er så pass gammel, ikke svært mange døtre etter den. Avdrotsstallene til mødrene er heller ikke svært høye, selv om det her er brukt relativt mange sammenlignbare ytelsesår for hvert mor-datterpar, noe som vil gjøre ytelsestallene noe høyere enn de ellers ville ha blitt.
Når en ser bort fra 4. regnskapsår, hvor tallmaterialet er i knappeste laget, har døtrene til Frøygus 2420 hatt en raskere utvikling enn sine respektive mødre, hva avdrott angår. Det ser med andre ord ut til at den har gitt tidlig "modne" døtre. Fettprosenten ligger klart og endog temmelig høyt over mødrenes, og denne pluss på 9,6 kg melkefett for døtrene, må regnes for å være en stor og ganske sikker forskjell.
Nå er som nevnt ikke datter-mødrenes avdrott særlig overbevisende, så oksens avlsverdi behøver ikke å være så absolutt stor som disse tall gir uttrykk for. Men oksen har arvemessig sett, vært. i stand til å gi de besetninger hvor den har virket et "puff" framover, noe som skulde være bragt på det rene enda mens den levde.
Hauge-Øfsti 3412
Født den 14/5 1933 hos Anders I. Haugum, Bynes, solgt som kalv til Jonas Stene, Frosta, solgt den 10/11 1934 til Øfsti feavlslag, Stjørdal. Premier: 2. pr. Stjørdal 1935 og 1938, og 3. pr. Stjørdal 1939.
Hauge-Ofsti er som vi ser født så sent som i 1933 og det var av den grunn relativt få døtre som hadde mere enn to regnskapsår sammenlignbare med sine mødre. Dette medfører at avdrottstallene til både døtre og mødre blir relativt små, men når en tar dette i betraktning, har de kyr som denne okse har vært brukt til, vært dyr med god avkastningsevne.
I tabellen nedenfor er det gjort en sammenstilling mellom avdrottstallene for tilsvarende ytelsesår til døtre og dattermødre.
Med unntak av første regnskapsår har døtrene gitt noe mindre melk enn dattermødrene.
Fettprosenten ligger betydelig høyere for døtrene, og når de relativt høye avdrottstall til mødrene er tatt i betraktning, sier dette oss at oksens avlsverdi er stor. Denne okse hadde i 1942 18 godkjente sønner, hvorav 5 hadde 2. premie.
Eirik Raude 2454
Eirik Raude er født 24/9 1930 hos Hilmar Buccholdt, Frosta, solgt til Støre feavlslag, Skogn. Premier: Bevaringspr. Levanger 1932, 3. pr. Skogn 1934, 2. pr. Stjørdal 1935.
Denne okse virket hele tiden i Skogn. Om mormaterialet til dens døtre kan det sies det samme som de for Frøygus, nemlig at avdrottstallene bare er av middels størrelse. Det viser seg her at over halvparten av dattermødrene har avdrottstall som ligger under 100 kg melkefett, ellers gir tabellen nedenfor oversikt over resultatet.
Det er her ingen grei sammenheng mellom melkemengdene i de forskjellige ytelsesår til mødre og døtre. Det ser nærmest ut til at døtrene har nådd senere opp i melkemengde enn mødrene, men materialet er for lite til å uttale seg om dette forhold.
Fettprosenten til døtrene ligger jevnt over mødrenes, og en må gå ut fra at denne forskjell er sikker. Den pluss i melkefett som døtrene har på mødrene er nærmest usikker, og oksens genetiske (arvelige) anlegg for avdrottsevne ser nærmest ut til å ligge på dattermødrenes nivå, som igjen ligger relativt lavt.
Frøyson 3423
Frøyson er født den 12/8 1933 hos Petter Skjervold, Inderøy, solgt den 3/1 1935 til Byneset feavlslag.
Premier: Bevaringspremie Byneset 1935, 2. pr. Trondheim 1935, 2. pr. Byneset 1936 og 1938, 1. pr. Trondheim 1938.
Ved undersøkelsene for denne okse var det enda få sammenlignbare ytelsesår for døtrene og mødrene. Middeltallet her er bare 2 år, men antallet av datter-morgrupper er ganske stort og undersøkelsene skulle derfor kunne gi oss ganske sikre resultater.
Hvordan avdrottstallene har vært i 1., 2. og 3. regnskapsår for døtre og dattermødre er gjengitt nedenfor.
Døtrene ser her ut til å ha gitt noe større melkemengde særlig i de to første år enn sine respektive mødre. Derimot er forholdet med fettprosenten nærmest uforandret. Det er da også vanskeligere å få hevet såvidt høye fettprosenttall noe videre. Dette plusss på 3,4 kg melkefett som døtrene har på mødrene er ganske stort, og må vel kunne regnes for sikkert.
Frøyson hadde sommeren 1942 22 godkjente sønner, hvorav en, nemlig Brågutt hadde 1. p r., 13 hadde 2. pr., 6 hadde 3. pr, og 2 hadde bevaringspremie.
Aron Rostad 3461
Aron Rostad er født 5/12 1933 på Rostad gård, Inderøy, solgt 1936 til Frosta feavlslag. Premier: 3. pr. Frosta 1936, 2. pr. Frosta 1937, 2. pr. Stjørdal 1939.
For denne okse er de anntall av sammenlignbare ytelsesår mellom døtre og mødre noe knapt, men antallet av mor-dattergrupper er så pass stort at avkomsundersøkelse skulle kunne gjøres.
Ved en sammenstilling av tallene fra denne undersøkelse får en følgende resultat:
Det framgår av disse tall at oksen ikke har greidd å holde melkemengden på et så høyt nivå for sine døtre som for deres respektive mødre. Derimot har døtrene et sikkert pluss i fettprosenten. Sluttresultatet viser likevel et minus på hele 6,6 kg melkefett, et tall som er så vidt stort at en med sikkerhet kan dra den sluttning at oksens arveanlegg m.h.t. avdrottsevne ikke står på det plan som de gjør hos de kyr den er brukt til.
Aron Rostad hadde i 1942 4 godkjente sønner, herav en med 1 pr., nemlig Tyr, to har 3. pr. og en hadde anbefaling.
Dette var altså et lite forsøk på avkomsundersøkelser av okser. De aller fleste vil sikkert stusse over hvorfor ikke flere av de betydelige okser er medtatt, og isteden heller holdt utenfor flere av de mindre kjente. Grunnen for dette er alt nevnt. Det gjalt nemlig her om å finne det fyldigste og tilsynelatende sikreste materialet, da disse undersøkelser også skulle tjenestgjøre som en oppgaveløsning.
Til slutt vil jeg takke Avlsforeningen for Raudt trønderfe for den økonomiske støtte som de ydet til dette "forsøk" med avkomsundersøkelser.
Harald Skjervold.