Norges Bondelag. Landbrukstidende s 3, 1932
Norges Bondelags avsetningsutvalg fremlegger forslag til ordning av ullomsetningen.
Konsesjon om kjøpeplikt for importørene av ull og ullvarer.
I siste møte i Norges Bondelags arbeidsutvalg blev fremlagt avsetningsutvalgets innstilling om omsetning og handel med norsk ull. Avsetningsutvalget består av forsøksleder 0. Glærum (formann), dosent R. Mork, skolebestyrer Oddvar Lund og gårdbruker, stortingsmann Johan Garnes. Arbeidsutvalget besluttet å oversende innstillingen til landbruksdepartementet med sin fulle tilslutning.
Instillingen gir før først en kort historikk
Norges Bondelag har særlig fra 1910 av hatt sin opmerksomhet henvendt på spørsmål vedrørende vårt sauehold og vår ullproduksjon, og det første utvalg som behandlet saker i forbindelse hermed, var vårt fjellbygdutvalg. 27. februar 1919 blev opnevnt et spesielt ullutvalg, som avga innstilling samme år. Denne innstilling behandler omsetningsspørsmålet for ull, herunder innsamling, sortering, pakning og vaskning samt salget og foredlingen av egen produksjon. Videre drøftes spørsmålet,om minstepriser på ull m. v.
I 1923 blev spørsmålet om ullomsetningen tatt op på nytt ved fellesmøte mellem ullutvalget og fjellbygdutvalget. Der blev da fremlagt et forslag om konsesjon for importører av ull og ullvarer i forbindelse med oprettelse av en ullcentral for norsk ull. Forslaget blev sendt til Norges Bondelags kretser og til bondelagene til uttalelse, og der innkom en rekke svar, hvori man gav sin tilslutning til et sådant forslag. Enn videre blev foreslaget behandlet på Norges Bondelags landsmøte i Stavanger i 1923. Her blev spesielt drøftet spørsmålet om organisering av underavdelinger under en oprettendes ullcentral.
Imidlertid fant ullutvalget og fjellbygdutvalget ved drøftelse av saken i et senere møte å burde utsette en videre behandling inntil videre, idet man mente at kornsaken, som da var oppe til løsning, burde fremmes først.
Senere har Norges Bondelags tollutvalg fremkommet med forslag om toll på ull, og i 1928 blev tollforslaget vedtatt.
Senere har spørsmålet om ullomsetningen ikke vært behandlet før Norges Bondelag i 1930 mottok henvendelser fra jærens Smalelag, Rogaland Landbruksselskap m. fl. samt fra flere ullvarefabrikker vedrørende spørsmål om omsetning av ull og ullvarer. Saken besluttedes da på nytt tatt op dels av avsetningsutvalget, dels av ullutvalget.
Leser man våre forslag igjennern - sier avsetningsutvalget i innstillingen -vil man straks opdage et skille som forslaget setter imellem ullprodusentenes opgaver på den ene side og forretningsstandens og industriens opgaver på den annen. Ullprodusentene overlates å produsere ull og legge all sin dyktighet inn i denne produksjon, men de frigjøres for byrdene med ullens omsetning og de rene handelsmessige transaksjoner, når undtas den undtas den ene ting å utlevere ullen fra produksjonsstedet og inn i ullomsetningen. Herved er det klart at ullprodusentene får begrenset sitt egentlige og rette virkefelt, nemlig å produsere ull i sådanne mengder og, i så gode kvaliteter som produksjonsforholdene, deres egen dyktighet og kyndighet muliggjør, uten til stadighet også å optre på markedene som selgere og småspekulanter med sine små ullpartier. Det er gitt at i en moderne tid er dette også den riktige begrensning av arbeidsopgaver og interessesfærer. Vi vil også legge merke til ved gjennemgåelse lovforslaget at der åpnes tilstrekkelig og siker adgang til å fremme den norske ulls kvalitet, idet der ved de foreslåtte ullcentraler vil finnes en lovbestemt klassifisering av norsk ull. Herved vil ullprodusentene være undergitt rasjonelle og betryggende bestemmelser for de kvaliteter de produserer, og det ligger i enhver produsents interesse å arbeide for ikke alene en større masseproduksjon av norsk ull på grunn av det lettere salg, men også for bedre og bedre kvaliteter av ull på grunn av sine egne økonomiske salgsinteresser. Vi mener at loven hjemler adgang til og vil bevirke en øket produksjon av norsk ull og en betydelig høining av den norske ulls kvalitet, da alle produsenters interesser kan settes inn på disse områder, områder der er helt naturlige for den, og områder hvor ingen annen enn de kan arbeide.
På den annen side har vi omsetningsorganene. Disse vil ved lovbestemmelsene få sig overdratt å kjøpe norsk ull og få den omsatt til varer av ull for salg. Dette er en opgave der helt tilhører omsetnings- og forretningsområdet. Det vil muligens kunne reises en innvending, at det er et inngrep i den enkelte persons frie valg av handelsnæring. Hertil kan bl. a. svares, at i dette spørsmål har ikke lenger samfundet og fordbruksbefolkningen råd til å undvære den norske handelsstands store innsikt, store dyktighet og kunnskaper på forretningslivets område. De må sterkere enn hittil ikke alene tas indirekte i samfundets tjeneste gjennem personlige innsatser, men de må også benyttes i de store økonomiske og nasjonale spørsmåls løsning i fellesskap. I lovforslaget vil man også legge merke til at det helt overlater forretningsstanden å ordne de forretningsmessige forhold, efter at ullen er gått inn i omsetningen, på den måte dens kyndighet og innsikt tilsier.
Det vil muligens fra forretningshold bli innvendt at den norske ull er vanskelig å kjøpe, fordi den ikke er anvendelig,til finere ullvarer. Avsetningsutvalget har imidlertid bragt på det rene gjennem oplysninger fra Norges Bondelags ullutvalg, at førsteklasses norske ull egner sig meget godt til kamgarn og kamgarnstøier.
Dette er tilfelle selv om den anvendes alene uten innblanding av utenlandsk ull. Efter disse oplysninger anser avsetningsutvalget at det må medføre meget små eller ingen ulemper å kunne fabrikere kamgarnstøi av norske ull.
Avsetningsutvalget finner derfor at handelsstanden må løpe en meget liten risiko ved de bestemmelser loven fastsetter med hensyn til innkjøp av norsk ull. Man må også være opmerksom på at loven gjør opkjøp av norsk ull til en felles opgave for vedkommende grupper av handelsstanden og muliggjør at alle innen disse grupper blir interessert i å kunne anvende norsk ull på en rasjonell måte i garn- og tøifabrikasjon.
Til de enkelte paragrafer i lovforslaget skal vi bemerke:
I § 6 foreslåes oprettet ullcentraler for å motta den norske ull. Utvalget har tenkt sig 3 centraler, en i Bergen, Oslo og Trondheim, med muligens en filial i Bodø eller Harstad. Man må her legge merke til at ull kun behøver å mottas ved centralene til to begrensede tider pr. år - høst og vår.
Utvalget har også tenkt sig, når ordningen er trådt i kraft, at ullcentralene bør etablere mindre lokale mottagerstasjoner i enkelte distrikter, hvor ullen kan innleveres i merket stand til forsendelse til ullcentralen. Ved disse små stasjoner foregår ingen klassifisering. Omkring disse mindre lokale mottagerstasjoner kan så ullprodusentene slå sig sammen til engere ull-leveringslag. Efter hvert som man vinner mere og mere erfaring på dette spesielle område, er det selvsagt intet til hinder for at det kan oprettes flere ullcentraler enn de som er nevnt i innstillingen.
Man forutsetter at staten skaffer lån til start av centralene og deres virksomhet i likhet med lånene til eksportslakteriene o.l. Senere er det forutsetningen i henhold til § 8 at ullomsetningen skal finansiere sig selv.
Forøvrig vil den foreslåtte ordning fremgå av de anførte bestemmelser, og vi vil kun tillate oss å tilføie at det efter avsetningsutvalgets opfatning neppe finnes noen annen ordning som løser ullspørsmålet enklere og mere effektivt og tillike rettferdig overfor de parter som her kommer i betraktning. Enn videre vil utvalget ha uttalt, at dette spørsmål ikke lenger kan og bør drive årti efter årti på den måte som hittil er skjedd, men at en gjennemgripende forandring i ullomsetningen gjennemføres hurtigst mulig.