Rasestrid i Trøndelag - Alfsen forsvarer Oxford Down sauen og angriper Sæland. Dette innlegget stod i Landbrukstidende (nr 51-1937, side 403-404)
C. B. Alfsen, Strinda
Ja jeg har nok forstått at det er statskonsulent Selands store mål å få bare en saurase å arbeide med i landet, og som opdretternes formynder forlanger han altså at det må bli stilt om oxfordsauen.
Jeg synes derimot at vårt land er så vidstrakt og forskjelligartet at det er plass for forskjellige raser, det er endog en viktig betingelse for at sauen kan få den plass i landets næringsliv som naturforholdene tilsier. Ja det forekommer mig noget eiendommelig at ledelsen for sauavlen ikke har ofret mere på å finne ut hvilken rase som passer best i de forskjellige strøk og under de forskjellige forhold. Nei - Dalasauen greier sig bedre. «Han gjer det» og dermed basta.
I statskonsulentens forsøk på å avlive mig og oxfordsauen for godt kommer han selvfølgelig frampå igjen med dalasauen og skriver: «Men likevel hev han då på dei 10-15 åri han hev vore til, greid å vinna seg minst l00 gange so stor plass i landssens saueavel som oxforddownsauen.» Dette høres jo godt ut og såfremt interessen for sauehold har øket «100 ganger» og sautallet i landet har øket «100 ganger» så kan jeg forstå den store expangsjonstrang.
Imidlertid er det ting som tyder på at det er plass nok for oxfordsauen også enda, og det er nok mange som har hatt interesse av et sammenlignende forsøk mellem dala og oxfordsau under like vilkår, f. eks. i Oppdal eller på Hjerkinn. Ta en periode på 10 år, under tilsyn av en upartisk komité, så får vi da litt mindre skrik og mere ull i sauepratet vårt.
«I kring 80 år hev denne (oxfordsauen) m.a. havt den finaste staden (Landbrukshøgskulen) som nokon sau kunde få i landet. Men alt hev vore til fånyttes», skriver statskonsulenten. Jeg vil la 0. L. Bærøe fra Landbrukshøiskolen svare for mig, da jeg går ut fra at «han er komen ut or staldøri». Han skriver i Aftenposten for 15. nov. 1935:
Vi føler oss ikke helt sikker på at dette saueslaget er mindre skikket i vårt land enn somme andre raser. Men så har oxfordshiredownsauen heller ikke nydt nogen særlig bevåkenhet fra avlsledelsens side. Det heter at den er mindre hårdtør og temmelig kravfull. Hvor har en nu det fra ?Vi har ikke sett annet enn at den klarer sig på det foret andre nøiet sig med, og. at næringsbehovet stemmer godt med den erfaring og forsøk vi vet om sau. Men en ting er sikkert: oxfordsihiredownsauen er større enn de andre saueslag vi har i landet, den er lett å fete kanskje kommer den ofte f o r fet hjem fra beitet om høsten, det er en rolig sau, som er lett å holde innenfor gjerdet og lett å komme nær, og den har bra ull,, sikkert vel så fin som andre raser her i landet har, og den har meget ull. Hvad fruktbarhet angår, så står den vel tilbake for lite foredlet sau, men i gjennemsnitt får den da 1.5am eller vel så det pr. år. (Siste året hadde vi her i besetningen 1,73 lam i gjennemsnitt).
Videre er der referert fra Johan Hjerkinn i samme nummer: Her på Hjerkinn har vi nu hatt oxforddown i henimot 30 år. Hjerkinn ligger 986 m. over havet og sauen beiter om sommeren i Knudshø, 1690 m. o. h. Oxforddown tar sig godt frem i fjellet lammene blir store og svære og passe fete, men de voksne søier vil bli for fete på beite. Vi har ofte trillinglam og søia klarer alle 3 uten kluss og lammene blir like store som tvillinglam.
Dette må vel tyde på at det er flere enn jeg som ikke finner oxfordsauen «radt rådlaus» heller så får avlsledelsen allikevel ta skylden for at der er gjort næsten «um inkje i landet». De kan forresten forsøke å tenke Dem at statskonsulenten i sin funksjonstid hadde arbeidet like meget f o r oxfordsauen som han nu har arbeid imot den.
Forstår jeg statskonsulenten rett skal-det nu bli en forandring til det bedre, for det er mig bekjent første gang i sauealens historie i Norge at oxforddownopdrettere er bydd «Velkommen» i så fint selskap som statskonsulent og dalasau. Hvorvidt det er opriktig ment får stå for egen regning, men vi er ikke så sta som De tror. Ri bare videre på Deres dalarase, så kommer vi på tilbørlig avstand efter med en liten stamme oxforddown fra den kjente skotske saueopdretter mr. Templeton, som i de siste 17 år har beholdt «Champion» - den ihøieste utmerkelse for sauer i Skottland. Her kan forresten bladets lesere få se et saulam fra mr. Temipleton,, som i 1936 fikk denne utmerkelse.
Det er ikke mig imot å gå litt nærmere inn på denne rase, men planlus krysning er like drepende på andre raser efter min mening, og i «Nidaros» for 25 nov. d. a. får jeg støtte for denne mening for gamlesauens vedkommende.
Jon Hjelde skriver fra Sør-Frøya: «Millom anna mykje plaga av sjukdom, so at i staden for å gå fram, har sauehaldet gått tilibake hos dei som har fått mest sjeviotblod inn i det gamle saueslaget».
For 38 år siden kjøpte min far en pen stamme sjeviot, og den holdt sig godt de første 15 år. Siden blev de sendt på felleshavning og blev der blandet med den gamle norsksauen og andre blandinger. Efter 18 års forløp var det bare skrap.
Det er vel omkring 70 år siden den første stamme Oxforddown blev innført til Strinda. Forholdet. var selvfølgelig der som ellers i landet at når væren var stemplet kunde de slippes i felleshavningen, så bare de saueeiere som hadde egen havning kunde regne med å holde stammen ren.
Man får kanskje det sikreste billede av forholdet ved å referere tall og dato fra «Forhandlingsprotokollen for vædermønstringskomiteen i Strinda». I 1900 blev det fremvist 35 værer for mønstringskomiteen, derav var 6 stk. betegnet for ren Oxforddown og resten blandingsrase. Årene fremover kommer Oxfoddown mer og mer i skuddet og i 1907 var det fremvist 30 værer. Derav var 2 betegnet som blanding og resten Oxford, og fra nu til 1912 er det ikke fremvist blandingsrase (?).
Imidlertid blev avlsstasjonen for sjeviot oprettet på Edøy og agitasjonen for denne rase blev så sterk at allerede, i 1909 kjøpte Strinda 5 par sjeviot som blev utdelt enkeltvis undtagen et par, og fra nu til 1915 utdelte «Det Qvamske legat» bare sjeviot, og vet mønstringen i 1912 fremvistes bare 6 oxforddown, mot 15 sjeviot. Resultatet, uteblir heller ikke men viser sig ved mønstringen i 1914 hvor der fremvistes 5 oxforddown, 8 sjeviot og 14 blandinger.
Værmønstringskomiteen klager nu over de dårlige dyr og den fallende interesse i sauavlen. Samtidig ber den legatstyret om a gå over til oxforddown igjen. Dette var lettere sagt enn gjort, for det er vel for meget forlangt, selv av en oxfordsau at han skal holde sin sti ren i et sådant miljø, og når det i 1918 fremvises 26 oxforddown, 10 blanding og 2 sjeviot, så skjønner vi at denne oxforddown var sekunda. Dessuten ser det ut til at et eksemplar av leicestertypen, ja til og med merinos har vært med i denne blandingen. For å gjøre blandingen fullkommen har vi selvfølgelig hatt pavens hellige dyr «dalasauen» de siste 5 a 6 år og enda venter statskonsulenten at oxforddown skulde bite sig såpass fast at den beholdt rasens. gode egenskaper.
Studerer vi det som er tilgjengelig av arvelighets og arvelære vil man finne at de dårlige egenskaper alltid har lettest for å gjøre sig gjeldende og mest fremtredende vil dette forhold bli hvor man har mangedobbel blandinger uten kontroll.
Statskonsulenten spør om jeg «kan påvise landslutar som øydelegginga alt er fråseggjort» så ser det dessverre ikke sådan ut, siden han i nr. 46 rår til å bland meir. Men at ødeleggelsen er for langt kommen for Trøndelags vedkommende er det vel ikke tvil om. Jeg har pekt på forholdet i Strinda. Så kan vi ta for oss kyststrøket som er blitt velsignet med en iherdig innblanding av sjeviot inntil gammelsauen holder på å dø ut. Så skal avlsstasjonen flyttes og kystbefolkningen får betale omkostningene. Det blir vel ingen annen råd enn å forsøke sporet op gamlesauen og begynne forfra igjen.
Når statskonsulenten også her er ute med sin dalasau og sier den greier sig bedre der ute så er det et almindelig forsøk på frieri for sitt hellige dyr.
Videre skulde vel utstillingen på Steinkjer være en pekepind på forholdet i Nord Trøndelag. «Dalasauen er soleis den dominerande. men frå mykje ringe kvalitet. Den hev ingen fast form enno. Somme høgføtte som reinssimbor, skranglebygd med mange hjørner o.s.v.» Og den som har sett de dyr av dalasauen som slipper igjennem til en 3. premie hos statskonsulenten, kan lett gjøre sig op en mening om kvaliteten der oppe, når bare 5 av 20, fremviste resbitværer smatt igjennem til 3dje premie.
Hvad ønsker De mere av ødeleggelse hr. statskonsulent? De har også ridd dalasauen for hardt., så nu bør De ta en liten pust i bakken og la «folket som er verkelig kunnig i saueal ta sig av den, så kan det muligens plukkes ut noget godt der også. I mens kan De fordrive tiden med å skrive en videnskapelig avhandling om dalasauens, tilblivelse og dens rasemessige egenskaper o.s.v. - Jeg må jo ha lov til å tro typen har antatt en bestemt form og bestemte egenskaper i Deres egen fantasi om den ikke er nådd frem til sauene. Da først kan vi også få et grunnlag for å sammenligne det krysningsarbeide som har frembragt det røde Trønderfe og andre krysningsraser i landet, som idag trer frem naed et fast rasepreg og faste arveegenskaper.