Landbrukstidende nr 7, 1927. S 53-54
Innsenderen hadde i slutten av 1880-årene anledning til å opholde sig på denne sagaø et års tid. Mitt ophold falt i denne tid mest i og omkring den lille by Isafjord.
Byen Isafjord (Isafirdi), Islands dengang næststørste by med et innbyggerantall av 720 innbyggere, ligger på en tange i en fjordarm som heter Skutilsfjord. Byen var sætet for sysselmannen, presten og distriktslægen som tillike var apoteker og postmester. Stedet var om sommeren godt besøkt av kjøpmannsfartøier og dessuten av utenlandske fiskefartøier. Der var flere kjøpmannsforretninger og et boktrykkeri. De forenede riker var representert ved sin konsul, hvis «union» fløi tiltopps ved ethvert skibs ankomst. To bakerier og klippfisktørkeplasser. Dampskibskai for de rutegående dampskibe. Kirkens interiør var ganske tiltalende med en Thorvaldsens Kristus-figur på alteret.
Den islandske jordbunn er fattig og mager. Det eneste som da dyrkedes på nordlandet var neper. En håndfull neve med bygg og havre fra Strinda blev om våren utsådd, og spiret både hurtig og kraftig i det islandske jordsmonn til stor forundring for befolkningen, som ikke tidligere hadde sett noget slikt. Men ak o ve! En sulten ku som nyss var utsluppet av sitt vinteropholdssted, forbarmet sig, i en håndvending over den importerte grøde som nok tilsynelatende bekom dyret meget godt. Gressveksten var tynn og glissen; jordsmonnet har aldri vært under annen bearbeiding enn den som naturens tilfeldighet har skaffet den. Den sparsomme gjødsling på det såkalte tun foregikk på den måte, at der fra husene blev kløvet gjødsel utover markene. Slåttonnen, som i sesongen dreves nokså intens blev den glisne gressvekst omhyggelig sammenraket med river, hvis - tinder var flate og stod svært tette. Hjemføringen av høiet foregikk naturligvis på hesteryggen i dertil innrettede greier, -som for den uøvede ikke var så lett å håndtere.
Jordbrukets store inntektskilde var den store og vakre sauavl, en fårebestand i utseende og kvalitet som visstnok i mange henseender raker over vår. Disse dyr var for det meste utgangsdyr og ullen blev revet av dem om våren, idet den løsnedes i store flaker.
Landets hestebestand er ganske betydelig, men disse dyr er små, men sikre på foten på de stier som finnes og som i århundreder er anlagt av sig selv. Da fjellene går helt frem til sjøen, blir det kun et forholdsvis smalt stykke som er tilgjengelig og skikket for drift.
Kvegavlen er ganske minimal og fjøsstellet derefter. da husene på landet for det meste er opført av'Iorv og kuppelsten skiftevis, gir jo denne bygningsmåte ikke rare hygieniske forhold. De islandske hus er -derimot sterk mot de herskende storme som til forskjellige tider hjemsøker øen.
Havets store fiskrikdom sysselsetter befolkningen i de store fisketider; likeledes hvalfangsten, som dengang for det meste dreves av nordmenn, sysselsatte ikke så få av landets folk. Nogen hjemmeindustri som vi har vært vant til å finne på våre breddegrader, var av mindre betydning utenfor den almindelige strikking av strømper og våtter; disse siste hådde alltid to tommelfingre. Islendingene utskibet sin utmerkede ull -og hjemførte tøier og sirts og annet skrap, som skibene om våren bragte dertil fra Kjøbenhavn. Islendingenes skotøi var hjemmelaget, men av ubarkede huder; det hadde form av en almindelig labb og var meget smidig i det ulendte terreng.