Einar Schult. Landbrukstidende nr. 8. Sidene 57-60, 1942
Av brukseier Einar Schult
For snart 2 år siden vedtok "Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe" - forkortet: N. R. F. - sine vedtekter på årsmøtet på Gjøvik.
§ 1 lyder slik:
"Foreningens formål er å fremme avl av rødt og hvitt fe for å oppnå høg mjølkavkastning og høg fettprosent samtidig med en kraftig og kjøttsatt kroppsbygning. (Som mønster blir å regne middelstore dyr av S. R. B. type 3). Dette mål søkes nådd ved å stambokføre de dyr som er av den ønskede type, hjelpe medlemmene med å omsette avlsdyr, arrangere auksjoner, utstillinger m. m."
Av S. R. B.-besetninger ("svensk rød boskap") fantes der da en del og ennå flere okser her i landet, importert fra velrenommerte oppdrettere i Sverige til flere større gårdbrukere i Hedmark og Opland, en del også til Akershus og Vestfold - og denne rase går nå sin seiersgang særlig i de brede bygder rundt Mjøsa. Ved stats og fylkesutstillingen for okser og kviger på Hamar i sommer dominerte den fullstendig. I klasse I, okser 4 år og eldre, falt der 1 første-, 11 annen- og 8 tredjepremier på importerte okser. I kl. Il, 2-4 år, falt også 1 førstepremie samt 3 annen- og 8 tredjepremier; disse var på et par unntagelser nær oppdrettet etter importerte besetninger. I kl. III, 15 mndr. til 2 år, var utstilt 10 okser av S. R. B., som samtlige fikk bevaringspremie. Etter dette utstillingsresultat må N. R. F. sies å ha et godt grunnlag å bygge en ny rase på.
Det fremgår av vedtektenes § 1 at det er en kombinasjonsrase foreningen vil ha frem, en rase som kombinerer en høy melkavkastining og fettprosent med en sterk og kjøttrik kropp, som gir et verdifullt slakt. At dette mål kan nåes er S. R. B. et vitnesbyrd for, og jeg tror at N. R. F. har gjort en god start - og har betingelser for å nå målet. Fordi:
1. N. R. F. er sterk både ved sitt medlemstall (det var allerede for ett år siden 155, hvorav 14 feavlslag -- på Hedmark og Opland, 36 i Akershus, 18 i Buskerud, Vestfold, Østfold og Telemark i alt 209 og ved at så mange av medlemmene er ansett for fremragende oppdrettere.
2. Der stilles store krav ved kåringen til stamboken. Etter kåringevedtektene fordres derav oksene bl. a.:
Kuer kåres i 2 klasser: A. Kuer med minst 1/4 blod. B. Kuer med mindre blod. For begge klasser fordres en ytelse i 2 på hinannen følgende år, svarende 3. avdrottspremie. Også kuenes eksteriør bedømmes etter poengskala.
Avlsforeningen holdt i høst et møte på Hamar, hvortil var innbudt interesserte folk fra andre fylker, såvel landbruksfunksjonærer som privatmenn. Hensikten var vel å gjøre foreningens planer, om å samle alt lavlandsfe til en rase med felles stambok, kjent i videre omfang, diskutere saken og vise de fremmede prøver på avlsmaterialet på Hedmark. Om der kom noe resultat ut av møtet kjenner jeg ikke til. Men en av representantene fra Trøndelag kjøpte dog en S. R. B.okse med seg. Og av en avisnotis har jeg sett at Staten tenker på å anskaffe et par S. R. B.-okser for hvert av Trøndelagfylkene og utstasjonere dem i bygder med godt kumateriell og godt stell av båsetningene.
Etter hva jeg i de senere år har sett av R. S. B. og krysninger etter okser av denne rase og kuer av så forskjellige typer som Telemark og Trønder, er det min oppfatning at avlsforeningen N. R. F. er inne på den rette vei.
Rød Trønder og Rød Svensk -S. R. B. - står hinannen temmelig nær hva opprinnelsen angår. Begge er dannet av nærbeslektede landraser, som er innkrysset av Ayrshire; dog fins der også litt korthorn i S. R. B., men ikke i Trønderfeet. Begge er temmelig like av kulør, alminneligst ensidet rød, undertiden litt hvitflekket. Noen egentlig raseforandring vil Trønderfeet ikke undergå om man tilførte det S. R. B.-blod.
Spørsmålet er bare: er der noen fordeler ved slik blodblanding - og hvilke?
Jeg har hatt anledning til å se, og senere flere ganger gjense, en stamme S. R. B. som daværende eier av Hovindsholm på Helgøya i Mjøsen, Anders Forsberg, for 7 år siden kjøpte og hjemførte fra et for sitt oppdrett av S. R. B. landskjent gods i Sverige. Stammen besto av 2 okser og 26 kviger, alle store velskapte og vakre dyr. I årenes løp har der vært nokså mange uhell på den, flere er slaktet for "skarpt", andre for jurbetennelse osv., så nå er der bare 10 kyr igjen av de importerte kviger, men av avkom er der f. t. 23 kyr og en hel del kviger. Hva der særlig imponerer er den utmerkede eksteriør hos såvel de importerte dyr som hos den senere generasjon, men også melkmengden og melkfettmengden er meget respektabel. Vi skal først se litt på størrelsen og avkastningen. I kontrollåret 36/37 var levendevekten hos de importerte kuer - etter mål - 550 kg og de ga gjennomsnittlig 3800 kg melk med 3,85 %.fett, I 1940/41 ga 23 kuer av avkommet 3929 kg melk med 4,24 % fett - 166 kg melkfett (de 3 beste fra 229 til 273 kg melkfett), og deres lev.vekt var 570 kg etter mål. Avkommet er altså øket i kroppsvekt såvelsom i avkastning i forhold til mødrene. Avkommets iøynefallende store melkfettmengde saes å skrive seg stammens førstepremieokse.
De her nevnte tall viser at denne S.R.B.stamme består av store dyr med en meget god ytelsesevne. Men så er den jo utsøkt og sterkt drevet. Ikke nettopp med kraftfor. Dette utgjorde siste år kun 7,4 % av årsforet, 35,8 % av beite, 38,5 % silofor og rotfrukter, 18 % stråfor. - Enkelte trønderkyr og enkelte små besetninger kan nok også oppvise lignende resultater. Av siste års offentliggjorte kontrollregnskaper kan vi hos enkelte kyr finne melkytelser på - 6000 kg melk og fettmengder på over 200 kg melkfett - like opptil 280-285 kg. En enkelt -riktignok meget liten - besetning brillierer endog med 218 kg melkfett. Våre kyrs størrelse varierer svært meget, i de fleste kontrollforeninger regner man med en gjennomsnittlig levendevekt på omkring 400 kg pr. ku, ofte ligger den dog både lavere og høyere. Den er jo i så høy grad avhengig av opprettet. Fores kalven sterkt, vokser den seg hurtig stor - forutsatt den tåler en sterk foring. På Hovinsholm får kalvene en 8-9 l. helmelk i mange uker, de tåler det godt og vokser raskt opp til store ungdyr.
Det er en fordel at feet tåler og kan omsette et stort for - i kjøtt og i melk. S. R. B. kan det, sier man. De er ikke kresne, hverken på beitet eller i fjøset. Overalt roses det som et rolig, godt beitedyr, som ikke løper omkring og tar en jafs her og en der på kulturbeitet slik som Telemarkfeet - og i noen grad også Trønderfeet. Nei, S. R. B.-kua gir seg tid til å ete og flytter seg minst mulig før hun er mett. Den nytter altså beitet godt ut, beiter det godt av.
Hva bygningstrekkene angår, så står Trønderfeet avgjort tilbake for S. R. B.
Hos S. R. B. finner man en utmerket rygg, lend og kryss - en fin overlinje, sterk, muskelrik, velformet. Nettopp slik som vi kunne ønske Trønderfeet var i besittelse, men som det oftest mangler. Videre har S. R. B. dype, flate, kjøttrike lår og sterke velstilte ben. Det er utvilsomt det verdifulleste slaktefe vi har her i landet, og ved krysning med andre raser setter det et sterkt preg på avkommet. Det har jeg sett mange eksempler på.
Trønderfeet har hittil vært ansett for å være det beste bruksdyr for skiftefjøsene i Oslo og omegn -- vårt beste marked for levende dyr. Nå står vi i fare for å bli akterutseilt av Østlandet med sin nye kombinasjonsrase N. R. F. (Norsk rødt og hvitt fe). For kjøperne setter pris på ikke bare de beste melkere, men også på de beste slakt. Og det vil Østlandet snart skaffe, for krysningene er allerede i god sving ved de mange S. R. B.-okser som finnes over Hedmark, Opland, Akershus og Vestfold osv. - og hvis tall stadig øker. Det er på tide at de bedre feavlsdistrikter i Trøndelag slår inn på samme vel. Gjør vi det, skulle det ikke falle vanskelig å beholde lederstillingen på livdyrmarkedet - fordi vårt Trønderfe står nærmere S. R. B. enn noen annen norsk rase.
Og som foran anført: noen rasekrysning blir det ikke. Kun en raseforbedring ved blodoppfriskning med okser av en høyere utviklet sidelinje til vår egen rase.
Jeg tror N. R. F. er slått inn på rett vei, og samme vei kommer nok også trønderne til å vandre - før eller senere. Først i de sterkeste avlsdistrikter, hvor feet er best utviklet og foringen ute og inne best.
Foregangsmennene får begynne!
Einar Schult.