NN, Landbrukstidende nr 1, 1924. Sidene 4-6 (mangler siste del)
Ser man på tilstandene i det korndyrkende Rusland og i de tilstøtende Balkanstater, viser det sig, at bondens stilling er nogenlunde den samme som før krigen. På en måte. Den væsentligste del av det produktive areal var i henderne på forholdsvis få grunneiere. Den del som tilhørte den store masse, landbefolkningen, den såkaldte «bondestand», var utilstrekkelig til å føde den. I Rumenien f. eks. tilhørte ca. 50 pst. av jorden et fåtall store grunnbesittere (ca. 5000), mens en adskillig mindre del av jordbruksarealet falt på den ca. 1 million sterke bondebefolkning. Der kom på den ca. 30 mål pr. familie, hvilket under daværende forhold var utilstrekkelig til å leve av. Landbefolkningen måtte således gjennem forpaktning og på annen måte søke å skaffe det nødvendige til livsophold.
Forpaktningskontraktene var som regel litet fordelaktig for bønderne. Ut på vinteren måtte de på grunn av nød og hunger i almindelighet ha forskud i korn eller penger, og da skulde også de nye kontrakter underskrives! Der utviklet sig efterhånden et raffinert utbytningssystem, som kun er tenkelig under forhold hvor grunneieren har mistet al forbindelse med jorden og kun betrakter den som et utbytningsobjekt. Det var som oftest jøder, armeniere og grekere, som ved hjelp av de store finansieringsbankers mellemkomst organiserte stor-forpaktningen og dermed også utbytningen. Der dannet sig efterhvert store forpaktningstruster. I Rumenien holdt en bekjent trust 70 pst. av forpaktningsjorden i sine hender og påtvang derved den utarmede befolkning de hårdeste betingelser.
Der er skrevet og talt meget om forholdene i Øst- og Sydøst-Europa, men det er mest handelens og industriens forhold som behandles. Dog er det på landbrukets område at hovedvekten må legges, når man riktig vil bedømme det som er skjedd. I Russland har forresten bolsjevikerne sågodt som tilintetgjort handelen og industrien! Det er ikke. deres sak å holde produksjonen igang eller sørge for folkets velferd. Tvertimot. Bak kommunismen står - efter alt å dømme strengt personlige og jødekapitalistiske interesser. Ifølge sovjetorganet «Isvestiga» og andre publikasjoner utgjorde produksjonen over hele industriens linje i 1921 bare nogen få prosent av hvad den var før krigen. Overfor landbruket måtte imidlertid de verste restriksjoner opheves. «Og vi skal vel merke oss,» sier A. Fjeldstad, «at det er på de russiske bondemasser kommunismens idéer er strandet, og det er fra dem at den nye kurs utgår».
Det som beveget bolsjevikerne til å endre kurs var altså i første rekke bøndeme. På det kommunistiske partis 10de kongress i mars 1921 uttalte Lenin: «Vi må innrømme at sociale former, som bønderne ikke ønsker, ikke kan eksistere - handelens frigivelse betvr tilbakevenden til kapitalismen. Programmet: handelens frigivelse og innkaldelse av nasjonalforsamling viser at kjernen i Kronstadt-bevgelsen er oprør fra småborgernes side. Overfor denne magt er vi nødt til at gjøre indrømmelser, likesom vi må inngå på kompromiss med omverdenens kapitalister» (kfr. Ivan Skobka: «Sovjetmaktens evolusjon», Samtiden 1922).
Våren 1921 meldtes derfor «ny kurs». Det regnet med dekreter, likesom i slutningen av 1917. Dengang het det: «fra kapitalismen til kommunismen!» Men nu blevdet omvendt: «fra kommunismen til kapitalismen!» Resultatet var ophevelse av kontingenteringssystemet for landbruksprodukter og innførelse av naturalskatt istedet. Kornmonopolet blev ophevet. Den 24. mai innførtes fri handel, den 7. s.m. var der utstedt et dekret som frigav kooperasjonsrett og småindustri o. s. v. Men disse innrømmelser hjalp dog ikke som man hadde ventet, og så lenge det russiske gull anvendes til bestikkelser blant utenverdenens arbeidere og destruktive talehelte, vil neppe nogen innrømmelse være istand til å hjelpe det russiske folk ut av ulykken.
Der er ikke her plass til å komme nærmere inn på den side av saken; men for de som interesserer sig derfor -vil jeg anbefale å lese Radeks rapport til sovjetmyndighetene angående anvendelsen av bestikkelser blant de tyske arbeidere, (kfr. tidsskriftet «Vor Verden» nr. 4).
Hr. Anders Fjeldstad redegjør i sin beretning fra Rom for hvordan omveltningen har virket på jordbrukets driftsforhold. Følgen er blitt stagnasjon i produktiviteten, de land som tidligere hadde korn å eksportere (i denne forbindelse Russland og Rumenien) kan på grunn av de stedfundne forandringer ikke produsere nok til å dekke eget behov. Samtidig er de amerikanske markeder overfylt av kornvarer, men de nødlidende europeiske folk er - på grunn av mangelfull kapital -avskåret fra å nyte godt derav.
I Amerika er heller ikke mere de ubegrensete muligheters land. Der er ingen tvil om at innvandringen i såvidt stor målestokk som hittil, tillates fordi - storkapitalen derigjennem får desto bedre leilighet til å senke produksjonsomkostingene. Man har visstnok ennu igjen omkring 370 millioner acres som kan dyrkes, men derav er meget sump, myr, skog, sandjord og bakkeland. Og meget er så tørt at det kun tas i bruk efter gjennemførelsen av så kostbare vandingsanlegg at rentabiliteten vil stille sig tvilsom Dessuten er omsetningsforholdene allerede så vanskelige på grunn av den gamle verdens fortvilte finanser og revolusjonære kriser, at man neppe har oversikt over hvad fremtiden vil bringe. Det er i forståelse av dette at Amerikas bønder reiser krav om statenes inngripen i den europeiske konflikt for å sette Europa istand til å kjøpe deres produkter.
I følge den offisielle statistikk steg landprisene mellem mars 1919 til mars 1920 med over 21 prosent, mens stigningen for hele 40-årsperioden 1860-1900 kun utgjorde 20 prosent. Anskaffelse av en farm med nødvendig inventar m. v. blir derfor en stadig vanskeligere sak. Overgangen fra forpakter til eier, hvilket i tidligere år var så almindelig, er under de nuværende forhold vanskelig. I de mere fremskredne jordbruksdistrikter med utviklet husdyrbruk, f.eks. Wisconsin og Minnesota, regner man at der behøves en kapital på 50-100,000 dollars for å kunne kjøpe en farm. Det samme forhold vil også fremgå av stigningen i produksjonsomkostningene sammenlignet med produktprisene. Av tabellen fremgår at den gjennemsnitlige lønn for landbruksarbeidere i 1921 var steget nøiaktig 92 prosent sammenlignet med 1913. Den gjennemsnitlige pris for landbruksprodukter viser derimot en stigning av 22 prosent i samme tidsrum. Ser man nærmere på tabellen fremgår det at landarbeidernes gjennemsnitlige lønn i de fleste kriseår ligger mange prosent høiere enn stigningen i produktprisene.
Men derover, likesom hos oss, har der foregått en stedse stigende, innvandring fra landet til industricentrene. Nedenstående tabell vil illustrere forholdet:
Av den samlede landbefolkning var beskjeftiget i landbruket:
1820 .......................87.1 pst.
1870 ...................... 47.5 pst.
1900 ...................... 35.7 pst.
1910 ........... ...........32.9 pst.
1920 ...................ca. 30.0 pst.
Herav vil sees, at nedgangen er minst i de siste ti år.