Beitekonsulent Bjarne Sakshaug. Landbrukstidende side 65, 1942
Beitekonsulent Bjarne Sakshaug
Konsulent Sakshaugs foredrag på siste representantmøte i Selskapet for Norges Vel:
Som det går fram av den trykte melding fra utvalget, inntatt på side 13 i. flg. i Selskapets beretning, er utvalgets konsulentvirksomhet betydelig utvidet i det året som er gått. Etter overenskomst mellom Landbruksdepartementet og Selskapet for Norges Vel ble det overlatt utvalget å gjennomføre det arbeid som departementet i fjor høst vedtok å sette i gang for å fremme beitesaken. I den anledning vedtok departementet midlertidig å opprette 3 nye konsulentstillinger, en for fylkene fra og med Telemark til og med Rogaland, en for resten av Vestlandet og begge Trøndelagsfylkene, og en for de tre nordligste fylker. Dessuten ble det tilsatt midlertidig en assistent ved beiteforsøkene. De 3 konsulentene ble ansatt og begynte sitt arbeid i begynnelsen av mars, så fra den tid har utvalget altså 4 konsulenter.
Vi har alle 4 arbeidd etter den plan som utvalget i sin tid satte opp, og som senere er godtatt av Landbruksdepartementet. Denne plan er det gjort rede for før, bl. a. er den trykt i Tidsskrift for Det Norske Landbruk i år s. 4-9, og jeg skal derfor ikke komme nærmere inn på den her. Hvorledes arbeidet har vært drevet på dette område vil ellers gå fram av meldingene fra de enkelte konsulenter som er inntatt i Selskapets beretning. I overensstemmelse med de retningslinjer som er trukket opp, er det arbeidd både for å få de beitene vi alt har, til å gi større avlinger, ved at de blir satt bedre istand og bedre nyttet, og samtidig for at det blir laget mer beiter.
Forsøksarbeidet er fortsatt omtrent på samme måte som før. Som det går fram av den trykte meldingen, har tallet av forsøksfelter gått noe ned i det siste. Grunnen til det er vesentlig at en del mindre gjødslingsforsøk har måttet gå ut før det var meningen, og at vi må anlegge vesentlig større felter. Det er særlig dyrkingsforsøk vi anlegger på slike større felter, men også av gjødslingsforsøkene blir det nå anlagt en del så store at vi kan bruke kyr som beitedyr. I de siste år er det i mange fjellbygder blitt interesse for å få undersøkt mulighetene for dyrking av beiter i fjellet. Det klages fra mange trakter over at belegget på setrene er for stort, og at det er for dårlig beite der til melkekyr. At det på mange setrer er for dårlig beite til kyr som skal melke noe vesentlig, er det ingen tvil om. Et bevis for det har vi, mener jeg, i at da kraftforet var fritt, ble det i mange setertrakter gitt et betydelig tilskudd av kraftfor til seterbeitet. Nå når kraftfor ikke er å få til dette, blir det enda mer en før spørsmål om dyrking av beiter også i fjellet. I de distrikter det her er tale om, er det jo lite med jord i bygdene som passer og med fordel kan tas til beiter.
I fjellet er det jord nok, og det er faktisk et spørsmål av meget stor interesse å få undersøkt mulighetene for beltedyrking også der. Det er så langt andre forhold for beitedyrking i setertraktene enn nede i bygden, at vi kan i hvert fall ikke uten videre overføre de erfaringer vi har derfra. Vi vet ennå for lite om dyrking av beiter i fjellet først og fremst når det gjelder den økonomiske side av saken til at vi kan råde til at det blir gått i gang med slike tiltak i noen større stil. Vi har imidlertid nå i gang 3 større forsøksfelter med beitedyrking i fjellet, ett på Røros, ett i Gudbrandsdalen og ett på Voss. Og vi arbeider med planer for nye slike forsøk, som det er meningen å få i gang i Hallingdal, Gudbrandsdalen og Nord-Trøndelag. Dessuten har også statens forsøksgård for fjellbygdene forsøk med dette i gang. Det er derfor vår tro at vi om ikke altfor lang tid skal være i stand til å gi sikrere veiledning på dette område enn vi dessverre kan idag.
Av andre forsøk som blir anlagt nå, nevner jeg forsøk med dyrkingsmåter i forskjellige deler av landet.
Jeg nevner at det i det året som gikk, ble gitt ut to publikasjoner fra utvalget, den ene Årbok for beitebruk nr. 14, og den andre en liten brosjyre med titelen "Gode beiter øker produksjonen", som ble trykt i et opplag på 35.000 og utgitt sammen med Det norske Skogselskap.
Med hensyn til beitesaken i sin alminnelighet under den situasjon vi er oppe i nå, kan jeg si at det er stor interesse for saken, sikkert større interesse enn det har vært noen gang før. Overalt har mange som før enten ikke hadde beiter eller hadde utilstrekkelig med beiter, gått i gang med å lage til beiter eller har planer om å gå i gang. Men det er greitt at de arbeidene som er satt i gang nå siste året, har hittil ikke resultert i nevneverdig mer beite. Beitespørsmålet kan i det hele naturlig vis ikke løses som et tiltak under krisen, det er et arbeid som må legges an på lang sikt.
Men vi må naturligvis arbeide for at det også under den situasjon vi nå er oppe i, blir laget til så mye beiter som det i det hele tatt på noen måte går an, og der det ligger slik til rette at det er forholdsvis lettvint å få til beitene, kan også de beiter som er påbegynt de siste årene, allerede ha vært til nytte.
Arbeidet med å lage til beiter ville sikkert ha vært drevet i langt større omfang det siste året, dersom det hadde vært bedre tilgang på arbeidskraft til jordbruket til priser som det ser seg i stand til å betale. I store strøk har det jo vært så lite arbeidshjelp i år, at det har vært de aller største vanskeligheter med å få utført de ordinære jordbruksarbeider. Dette gjelder først og fremst innhøstingen. Det er klart at under slike forhold må arbeidet med å lage beiter utsettes. Vi må også være oppmerksom på at de knappe rasjonene som er å få av fosfatgjødsel kan - om dette fortsetter lenge - bli en alvorlig hindring ikke minst for beitedyrkingen.
Tross vanskelighetene som i øyeblikket uten tvil hindrer at det blir laget beiter i den utstrekning som var å ønske, er det sikkert av den aller største betydning at opplysnings-, veilednings- og planleggingsarbeidet fortsatt blir drevet i det omfang som det har vært mulig etter det vedtak som er gjort av Landbruksdepartementet. Når de vanskeligheter vi når har å kjempe med er borte, når f. eks. tilgangen på arbeidskraft til jordbruket igjen blir bedre, skulle det da være utsikt til forholdsvis raskt å få utført nye arbeid på dette område.
Jeg for min del ser det iallfall på den måte at det er om å gjøre at alt som kan gjøres blir gjort, så vi er forberedt på beste måte til å nytte en situasjon m. h. t. tilgang på arbeidskraft, som er slik at det går an å få gjort et stortak på dette område.
Det er også mange andre hindringer som må ryddes av veien før beitedyrkingen kan få det omfang som vi nå vet den må få. Jeg vil i denne sammenheng nevne at det haster bl. a. med å få vedtatt mange av de lovendringer og andre tiltak som beitekomiteen av 1935 foreslo i sin innstilling som kom for snart to år siden. Lovendringene er bl. a. nødvendige for å få ordnet beiteforholdene i almenningen. Etter forslaget fra beitekomiteen får styrene både for statsalmenninger og for bygdealmenninger stor myndighet til å ordne beiteforholdene i almenningene, bl. a. på den måten at det kan tas skikket jord i almenningen til anlegg av dyrkede beiter. Etter de lovbestemmelser som gjelder nå, er det ikke adgang til å lage til dyrkede beiter i statsalmenning. Og i bygdealmenninger kan de som har beiterett hindre at noe av almenningen blir gjerdet inn for dyrking av beiter. Det er også nødvendig å få lettere adgang til avløsning av bruksrettigheten for den som har bruksretten.
Videre er det i mange distrikter nødvendig i stor utstrekning å få skiftet ut jord i sameie, før beitedyrkingen kan bli så alminnelig som den må bli. Riktignok er det etter jordloven adgang for flertallet til å fatte vedtak om at det kan lages beiter i sameie, både til enkelte og til flere i fellesskap, men dette er noe som iallfall hittil har vært svært lite praktisert. Og så lenge de som vil gå i gang med beite i sameie er i mindretall, kan de ingen ting få gjort etter den bestemmelsen i jordloven.
Etter Seter- og beiteutvalgets mening vil det være av stor betydning at de beiterådene i bygdene som beitekomiteen foreslo blir opprettet. Det er mange arbeidsoppgaver for slike beiteråd. Bl. a. vil det være nødvendig for en fullstendig løsning av beitespørsmål å få rede på hvorledes det ligger til rette i de enkelte bygder for å skaffe nok beite på hvert eneste bruk. Dette er det nødvendig å få oversikt over om vi skal nå det målet som vi nå setter oss i dette arbeid. Dersom det ikke blir beiteråd utover bygdene, må jordstyrene ta seg av også denne oppgave.
Når det gjelder utnyttingen av fjellbeitene, mener Seter- og beiteutvalget at det er nødvendig å få full oversikt over de fjellbeitestrekninger som nå ikke er fullt nyttet. Vi må få oversikt over hvor disse strekninger er, og litt orientering om hvor stort belegg de kan greie. For å få en planmessig utnyttelse av beitet i fjellet blir det etter hvert sikkert nødvendig med en slik oversikt.
Det er riktignok gjort en god del arbeid før også på dette område. Jeg nevner f. eks. de undersøkelser som forsøksleder L. Funder i sin tid foretok og som ble lagt fram i 1916 i en publikasjon "Om fjellets utnyttelse". Landbruksskolebestyrer Gravir har gitt en beskrivelse av fjellbeitene i Telemark. Statskonsulent Sæland har i flere publikasjoner behandlet også dette spørsmål. Videre har fjellbeitekomiteen av 1909 (var det visst) i sin innstilling om utnyttelsen av Hardangervidda behandlet beitespørsmålet. Også enkelte landbruksselskaper har arbeidd med dette. Dette er således tilfelle i NordTrøndelag, hvor det i løpet av de siste 2-3 år er utført et betydelig arbeid m. h. t. dette. Det mangler likevel ennå mye før vi har fått en slik oversikt over dette , som det etter utvalgets mening er nødvendig å ha for å få nyttet beitet i fjellet fullt ut. Foreløpig er det så mye fjellbeite som er unyttet at det er lett å skaffe dem som har bruk for slike beiter, opplysninger om hvor de bør søke etter beite. Men det vil være av betydning så snart som det er råd å få en orientering om hvor mye dyr - av de slag fjellbeitene passer for - som kan skaffes beite i fjellet. Utvalget er av den mening at det må gå an å få en slik oversikt uten særlig store ekstrautgifter. Utvalget går nemlig ut fra at de som nå arbeider der, skal kunne utføre i hvert fall en del av dette arbeid.
Som det går fram også av det jeg har sagt her, står vi når det gjelder ordningen av beitebruket i landet i fremtiden, overfor en dobbelt oppgave: På den ene siden å få tilstrekkelig med beiter som er gode nok til melkekyr, og på den andre siden å få nyttet på beste måte de strekninger av naturlig arbeid, vesentlig fjellbeite, som nå ikke blir utnyttet. Det er veldig langt igjen til målet er nådd, for begge disse oppgaver, men om vi vil og det blir arbeidd planmessig, da kan vi uten tvil nå dette mål i en fremtid som er overskuelig.