O. Th. Engdal. Landbrukstidende s73, 1936.
O. Th. Engdal
Hr. statskonsulent Sæland har nok citert galt. Jeg har ikke skrevet at "dalasauen er rester av Border-Leicester." Den er selvsakt mer enn dette, og derfor skrev jeg at "de norske rester av Border-Leicester" finner vi igjen i dalasauen. Dette er noe annet, og jeg tror det må være riktig. Dalasauens størrelse (vekstenergi), kroppsform og ullform ligner denne type eller "HalfBreed"; men man bør jo heller sammenligne med det racerene utgangspunkt enn med blandingsproduktet (halvblodet).
Vi vet at det i 60-70-årene under statsagronom Lindequists ledelse innførtes ganske meget av såkalt "New-Leicesterfår", at han fant denne race velskikket og arbeidet for dens utbredelse. Han skriver således i 1865 bl.a.: "Hvor man har gode beitemarker, burde man velge Leicesterracen -" og i 1866: "- hvor man således som hos mig har bekvem og god.havnegang, er Leicesterfårene fordelaktigere enn noen av de fåreracer som jeg har prøvet." På sin avlsstasjon Koksengen holdt han i flere år en stor avlingstamme av disse dyr og spredte dem herfra både til Østlandet og Vestlandet.
Han nevner bl. a. T. Stueland i Kvinherad som har både "Cheviot, Southdown, Merino og Leicester". Garman på Utstein kloster hadde foruten stamhjord av Cheviot også Leicester. Han drev antagelig også kryssing mellem disse to og fikk half-breed. Videre nevner han flere jordbrukere bl. a. i N. Bergenhus og Romsdals amter som et år anmoder ham om å skaffe dem ca. 100 lam, "mest av Cheviot og forøvrig av Leicesterracen", utover hvad han har kunnet skaffe fra stamhjorden. Om utstasjonering og salg i 1865 nevner han Leicester bl. a. til kaptein Dahl og Th. Stueland i S. Bergenhus også til konsul Huitfeldt i Trøndelag. Samme år innførtes fra England ialt 270 "avlsfår", derav 18 saulam og 4 værlam av New Leicerterracen. 1867 har han 51 dyr av denne race og har levert til bl. a. hr. Sundt, A. Christie og I. Dahl i S. Bergenhus amt. Leicesterstammen hos mig har fremdeles "særdeles god trivsel", skriver han i 1870.
Dette sauslaget må således være spredt i årrekker fra disse og flere opdrettere. Det er derfor ikke å undres på at der ennu gjenfinnes rester av det. Intet annet sauslag i landet ligner det nu så meget som dalasauen. Dette viser sig også på de beste dalasøyer her på gården, hvorav flere er innkjøpt av hr. statskonsulent Sæland. Jeg tror derfor fremdeles at dalasauens ull og kroppsform m. v. tyder på innblanding av Border eller New Leicester, og jeg kan ikke forstå at dette skal være noen forkleinelse - snarere tvertom - hverken for dalasauen eller for hr. statskonsulent Sæland, som har æren for å ha arbeidet dalasauen frem til å bli et verdifullt storsauslag i landet.
Jeg har hverken ment, sagt eller skrevet at "sauealarane er so reint fåvituge". Heller ikke har jeg spurt noen om deres tro. Jeg holder mig til kjennsgjerningene når jeg ser hvordan beite og foring virker på store sauer utover bygdene, hvordan de forringes og går tilbake i størrelse mange steder, og da får jeg den tro at de store sauer får for lite mat, m.a.o. at det gjøres for liten forskjell på foringen av store og små sauer.
P.t. Lyngstad i Eide.
O. Th. Engdal