N. B. Herlofson. Landbrukstidende s 79, 1934
Leserinnlegg fra N. B. Herlofson
I Landbrukstidende nr. 4 iår har jeg uttalt mig om denne sak og vil her få tilføie noen bemerkninger. I de siste tyve år har jeg møtt på saueauksjoner og saueutstillingen på øya og hatt anledning til å se hvorledes interessen for disse tilstelninger er gått tilbake år for år, så det er klart at noe må gjøres for å få interessen op. Jeg fastholder hvad jeg tidligere har skrevet at auksjonene av sau fra Edøy snarest bør ophøre, da de ingensomhelst betydning har for saueavlens fremme i Trøndelag, og det forbauser mig at ikke fagfolk er blitt opmerksom på det før. Salg av værlam til avlsdyr bør man slutte med, da ingen vet hvorledes et slikt lam kommer til å se ut når det blir voksent. Jeg har eksempler på at værlam innkjøpt på Edøy-auksjonen har vist sig helt ubrukbare som avlsdyr når de er blitt voksne. Det er blitt mig fortalt at saueavlslag som har kjøp inn værlam på statens auksjon, ikke har fått lammene godkjent når de er blitt voksne.
Jeg ser at spørsmålet har vakt interesse, idet flere har uttalt sig om saken i Landbrukstidende nr. 7 og 8. A. V. slutter sig i hovedtrekkene til hvad jeg skrev, og fremhever sterkt at det må bli slutt med lam-auksjoner og at man bør gå over til salg av 11/2-års gamle avlsdyr. A. V. går ut fra at der skal holdes en saueutstilling i Soknedalen og en i Trondhjem, men der er han nok på villspor. Utstillingen i Trondhjem skal simpelthen sløifes, en ordning som går over min forstand. Istedetfor å centralisere saueutstillinger som jeg tror er det ene rette for å opnå stor tilslutning fra hele Trøndelag, går man over til å pulverisere interessene ved å holde små lokale utstillinger.
Odd Amdahl er også i det vesentlige enig med undertegnede, men han finner at Edøy saueavlsgård fremdeles har en opgave som foregangs- og forsøksgård. Det kan jeg ikke være enig i. De saueraser som holdes i Trøndelag er sjeviot, dalasau og oxford-down. Gode avlsdyr av disse raser kan nu lettest skaffes fra private opdrettere, hvis der etableres fri konkurranse, som vil resultere i en kappestrid mellem opdretterne for å fremelske førsteklasses avlsdyr.
Hvorledes er situasjonen idag? Opdretteren har i de fleste tilfelle med ganske store omkostninger og med anvendelse av stor energi og interesse fremelsket en stamme bra dyr. Han velger ut de beste avlsværer og møter på utstillinger. La oss gå ut fra han får dyrene høit premiert. Når han efter utstillingen kommer hjem med disse høit premierte dyr, har han i de fleste tilfelle ikke annet å gjøre enn å slakte dem. Det har hendt mig og kanskje de fleste opdrettere.
Odd Amdahl skriver at en utstilling i Trondhjem for Trøndelag er for lite. Det kan jeg være enig i, men da bør vel utstilling for Nord-Trøndelag henlegges til Namsos og ikke til Steinkjer.
Statskonsulent Sæland skriver også en artikkel i Landbrukstidende om sauespørsmålet i Trøndelag, men da statskonsulenten er en av våre dyktigste fagfolk på området, tør jeg ikke innlate mig på en inngående diskusjon med ham, men kun tangere litt inn på hvad han skriver. Statskonsulenten skriver at de årlige saueauksjoner fra Edøy ikke influerer på salg fra private opdrettere, da der på disse auksjoner ikke selges mer enn 60 a 70 dyr. Jeg mener at nettop disse auksjoner og de små lokale utstillinger bevirker at saueinteresserte utstillere, kjøpere og selgere ikke kommer til å samle sig om et stort årlig stevne.
Statskonsulenten skriver at han gjentagne ganger foreslått Edøy saueavlsgård nedlagt. Det vilde derfor være av stor interesse å få høre hvorfor landbruksselskapene ikke har gått med på hans forslag, da jeg går ut fra som en selvfølge at forslaget har vært saklig motivert. Statskonsulenten skriver at vi i Trøndelag er så lite forståelsesfull når det gjelder sau, at vi ikke krever noe likere enn det som er, men det er nettop forholdene som de er vi opdrettere er utilfreds med og derfor ønsker en ganske radikal forandring som jeg foran har fremholdt.
Statskonsulenten finner at jeg tok munnen for full når jeg skrev at "der fra Edøy blir spredt utover bygdene en hel del skrap som gjør mere skade enn gagn, og at "en hel del" i det minste bør sløifes. Jeg kan ga med på å sløife ordet "hel", men da er jeg nok på den sikre side. Når der, som jeg tidligere har foreslått, efter utstillingen kun bortauksjoneres premierte dyr, vil kjøperne ha den beste garanti.
Trondhjem 4-3-1934
N. B. Herlofson