A. V. Landbrukstidende nr.11. Sidene 81-83, 1936
A.V (Arne Vardehaug?)
Efter å ha hørt statskonsulent Nesheims foredrag i Strinda Landbrukslag om det Røde Trønderfe og svensk Rødbrokig-Nøtboskap, er en del minner fra mine unge dager kommet frem av sitt hjemme. Statskonsulenten fremholdt i sitt utmerkede foredrag, at efter de nedskrevne tilgjengelige notater og beretninger, så stammer det Røde Trønderfe hovedsakelig fra to stammer Ayrshirefe som blev innført fra Skotland til Lundemo i Horg og Ree i Stjørdal i 1850 årene.
Disse to stammer Ayrshire er meget godt kjent, men hvad som er mindre kjent er at Trøndelag før den tid hadde rødt fe spredt over flere bygder. Statskonsulenten nevnte også i sitt foredrag det Røde Austråtfe som visstnok er innført til Trøndelag for flere hundre år siden.
Videre fremholdt han at Trøndelag muligens hadde endel rødt fe før Ayrshirestammene blev innført til Lundemo og Ree, men sa han, derom har vi ingen nedskrevne beretninger. Denne antagelse at Trøndelag i lang tid har hatt endel rødt fe spredt utover flere bygder må være helt riktig. Ayrshire er nu forresten mere kvit enn rød.
I mine guttedage hørte jeg omtalt at endel større handelshus i Trondheim i 1700 årene og begynnelsen av 1800-årene foruten stor handelsvirksomhet i byen også drev skibsredervirksomhet og innførte de varer de trengte fra utlandet med egne skip. Disse handelsmenn drev også gårdsbruk rundt byen og de nærmeste bygder. Til disse sine gårdsbruk innførte de på sine egne skuter utenlandske feraser. Har hørt nevnt engelske, hollandske og danske raser. Da endel av disse handelsmenn var innvandret fra Slesvig og Holsten, er det sannsynlig at de innførte av den sterkt utviklede melkerase, Anglerfeet.
Hvorfor den røde farve blev foretrukket kan jeg her nedskrive hvad jeg hørte som gutt, når interesserte gårbrukere snakket om feraser og raseegenskaper. Den røde rase skaffet feitere melk enn den svartflekkede, blev det sagt. I tilfelle det med de svartflekkede mentes innført hollandsk fe så var nok det riktig da det hollandske fe ifølge husdyrlæren gir mager melk.
I den tid blev det, på gårdene, av ku og oksehuder skåret en hel del reip og taumer, olreip og oltauma, het det i daglig tale. Av dem som skar disse reip, blev det sagt at en rød ku eller oksehud skaffet det jevnt tykkeste og beste reip. En kvit og rød hud kunde også gå an å bruke til reip, men en svart og kvit hud hadde en ujevn tykkelse og skaffet et dårlig reip. De svarte deler av huden var tynnere, sa reipskjærerne. De aller beste reip fikk man av en helt rød okse 1 1/2 a 2 år gammel.
Olreip var en stor bruksartikkel i gamle dage til lasskjøring og før Rørosbanens tid var det stor lasskjøring til Røros, ofte, 50 hest i følge, og veien var dårlig, så lasset måtte bindes godt fast på kjøreredskapet.
I den tid barket man også de huder man trengte til skotøi og sæletøi hjemme på gården.
Hvis det er riktig at en rød hud har en jevnere tykkelse enn en svart og kvit så er det naturlig at røde huder blev foretrukket når man skulde barke sitt lær til skotøl og sæletøy.
I den tid måtte således i feavlen røde kalver være særlig eftertraktet til livdyr, da de hadde ord på sig både til å skaffe feitere melk og en i bruk verdifullere hud. Den røde farve er således ikke fremelsket av smakshensyn, men av erfaringer i det praktiske arbeide.
Personlig tror jeg at det Røde Trønderfe's stamfe oprinnelig er innført fra Slesvig og siden innkrysset med Ayrshire som av statskonsulent Nesheim fremholdt i sitt foredrag.