0. Th. Engdal. Landbrukstidende s89, 1931.
Statens sauavlsgård, Edøy. 0. Th. Engdal.
Den høveligste lammingstid er april-mai, nærmest midten av april til midten av mai. Førstnevnte tid høver i de ytterste kystbygder, hvor våren kommer tidligst, og sistnevnte i fjord- og dalbygder. I fjellbygdene kan enda senere lammetid være å foretrekke. Som regel kan man si at ingen lam bør komme mer enn 14 dager før sauene slippes ut. Blir de stående inne lenger, får de lett en stans i veksten som vanskelig kan tas igjen, fordi de må venne sig til gammelt høi, og fordi morsmelken har så lett for å komme næsten vekk under vårknipa. Og så blir vinterforingen av sauer og lam for kostbare ved for tidlig lamming.
Enkelte mener at sauene ikke bør lamme før efter utslipningen om våren. Imidlertid er det mange ulemper ved å la sauene lamme ut i allslags vær. Metoden er nærmest amerikansk; men også i Amerika er mange gått over til å la sauene lamme i hus eller læskur og finner dette mest lønnende. Hertillands er dette det mest almindelige. I kystbygdene lammer dog mange sauer ute, og et stort antall lam og sauer kreperer. Men også hvor lammingen foregår inne, mister mange et stort antall lam. Andre mister ingen, mens somme taper 1/3-1/2, ja det skal være dem som mister optil 2/3 av alle nyfødte lam! Her må det være en eller annen stor feil eller undlatelsessynd som begåes. Et tap på inntil 5 pst. av alle fødte lam kan la sig høre, og det regnes for vellykket lamming når denne tapsprosent er lavere enn 5.
Den største årsak til uhell i lammingstiden er for trange og skitne binger. Dette siste forhold er man altfor lite opmerksom på. En sau med skittent jur og spener må nødvendigvis miste sine lam. Skitten ull, skitten strøelse, skitne vegger, for- og drikkekar virker på samme måte. Høneskit i saubingen er den rene gift for lammene. Smålammene har for skikk å slikke og bite alle steder og får derfor skitten i sig med sykdomsbakterier og snyltere, av mange slag. Krampe, forstoppelse eller magesjuke har de derfor lett for å få, om ikke alt er rent. På skitten strøelse får de lett infeksjon gjennem navlen, og blandt de lammede sauer kan man risikere jurbetendelser og jurbrand.
Den beste strøelse er rent halmhakk, småhalm eller hel halm. Hvor man forer med halm, kan de gjenværende grove stilker brukes til strø, og det må brukes så meget at juret, ja hele sauen holder sig både tør og ren i lengere tid før lammingen og hele tiden efter. Det bør også påsees at ullen kring juret er ren. Henger det små gjødselkladder, suger lammene på disse og får i sig gjødselbakterier av alle slag. Det må heller ikke være så meget av lang ull kring juret at lammene slikker i sig ull. Ullen vil tulle sig sammen i magen til runde klumper, som lett blir for store til å slippe igjennem. Mange, lam dør av denne årsak. Venner lam sig til å suge bakfra, får, de lett urin fra moren i øinene og betendelser som kan fremkalle blindhet.
Under selve lammingen er mangt å være opmerksom på. Derfor bør alle sauer iakttas før og under lammingen, helst både natt og dag. Den lammesyke sau må settes for sig selv. Er alle ting i orden, kan den lamme på mindre enn 1/2 time fra den begynte å skrape med framføtene og legge sig under de første veer. Men det kan også ta både en og to timer, uten at noe særlig er i veien om lammet er stort. Først kommer vannposen, og da gjør man rett i med en finger å kjenne efter, om lammet ligger riktig. Mulen skal ligge på oversiden av framføtene, og undersiden av klauvene skal vende nedad. Peker undersiden av klauvene op, ligger lammet på ryggen, eller det er bakføtene som kommer først. I siste tilfelle kan lammet fødes, men man må se å få frem rompen, så ikke, denne blir liggende fremefter ryggen og sinke fødselen unødig. Dernæst må man hjelpe til så lammet kommer fort frem efterat navlestrengen er kommet inn i morens bekken og kan bli sammenklinet. Ellers kan lammet kveles.
Kommer hode og bare en framfot, kan lammet fødes; men man bør hjelpe til om det trenges. Kommer bare hode og ikke framfot eller bare framfot og ikke hode, kan lammet ikke fødes før dette rettes. Likeså om det ligger på ryggen. Undertiden kommer intet efter 1-2 timers forløp. Man må da undersøke hvad som er iveien. Som regel er det en meget lett sak å rette på alle feilaktige foster stillinger, om det blir gjort i tide og på riktig måte. Vedkommende må ikke ha for store hender eller lange og skarpe negler. Så smøres fingrene og hånden med maskinolje, og lammet må tvinges lempelig tilbake, til man får hode og begge eller en framfot i rett stilling eller bakføtene og rompen frem. I sistnevnte tilfelle, eller om lammet ligger på ryggen, må man inn med hele hånden eller enda lenger. Det gjelder å være forsiktig, så ikke navlestrengen rives over eller blir liggende, så blodstrømningen stanser og lammet kveles, før man får det frem. Det er ingen sak å greie alle feilaktige lammeleier, om man ikke venter for lenge. Man behøver ikke å miste et eneste lam av den grunn.
Er lammet fra begynnelsen i riktig stilling, haster det ikke med å hjelpe til. Gimrer trenger meget lengere tid enn sauer, som har lammet før. Man kan derfor bli nødt til å hjelpe disse, om fødselen trekker for meget i langdrag. Når sauen har veer, trekker man i føtene, men minst mulig i hodet. Det er vanskeligst før skallen kommer utenom kjønnsspalten. Senere går det lettere.
Om alt er iorden og ser ut til å gå av sig selv, bør man likevel være tilstede, til lammet er kommet og fosterhinnene fjernet fra munn og nese. Er sauen meget syk eller av andre grunner ikke reiser sig, efterat lammet er kommet, kan det bli liggende i hinnene og kveles. Dette hender ikke så sjelden, hvor man undlater å passe på.
Store, velskapte lam er det som regel intet kluss med efter fødselen, fordi disse fødes av mødre i tilstrekkelig hold til også å gi megen melk. Med små lam efter magre mødre er det kluss og mas i dager og ukevis. Har man mange slike, kan lammingstiden bli en slem plage både natt og dag, og resultatet tross alt strev resultere i tap og tjon. Derfor lønner det sig å fore sauene så godt siste måned før lammingen, at man er sikker på å få store lam og mødre som gir rikelig melk.
Har moren ikke melk, er hundre og et ute. Det gjelder å få henne til å æte hel havre snarest mulig. Derved lykkes det ofte å få stimulert melkkjertlene til å gi melk. Lammet må nemlig ha råmelk i løpet av de første timer for å bli kvitt tarmbekket. Lykkes ikke dette med råmelk fra moren eller en annen nylammet sau, vil lammet i de fleste tilfeller krepere i løpet av første døgn. Medisin hjelper ikke. Undertiden kan det lykkes å redde lammet ved bruk av kumelk eller tross bruk av kumelk, fordi enkelte lam har så lite tarmbekk, at de greier sig uten råmelk. Har en annen sau mistet sitt lam, kan dette flåes og skinnet syes på det lam, som skal vennes under isteden. Skinnet bedrar lett; men ellers kan det være vanskelig nok - ja umulig - å få en lamløs sau til å ta et fremmed lam som sitt.
Efterbyrden ("greien") kommer som regel kort efter lammingen. Kommer den ikke av sig selv i løpet av første døgn må man flere ganger om dag forsiktig tøie i den uthengende ende rett bakover uten å slite den av. Tilslutt vil det som regel lykkes å få den ut på denne måte. Noen medisin hjelper ikke.
Skulde smålam få magesjuke, vil det som regel hjelpe å gi 2-5 g. kolerinedråper i vann. Mot forstoppelse hjelper det undertiden å gi sirupvann eller sette en større såpepille i endetarmen. Skulde lammene begynne å sjangle på bakbenene (racit), bør de snarest få en teskje almindelig tran daglig. Skulde lam krepere av ukjent årsak, bør man skjære op og se efter om de har fått ullklumper i magen eller tarmene.
Begynner en lammet sau å sture, er det tegn på farlig jurbetendelse (jurbrand). Den ene jurhalvdel er kanskje alt både hård og varm. Da er intet annet å gjøre enn å smøre hele jurhalvdelen godt inn med jodkamfersalve et par ganger daglig og spenen med tjære. Dette siste for at lammet ikke skal suge den syke spene og få i sig av giften så det kreperer. Den tynne gule vesken må heller ikke melkes ut, så smitten brer sig. Er det derimot bare godartede små klumper i juret, er ikke betendelsen så farlig og kan kureres med jodkamfersalve eller kamferspiritus. Enkelte lam har så skarpe fortenner at de gnager sår på spenen og juret omkring denne. Slike sår kan også opstå på annen måte og må i tide og ofte smøres med borvaselin, gjerne også mulen på lammene.
Er lammene over en uke gamle, begynner de å æte høi, får kløe i tannkjøttet av tannfrembrudd, og nu skal de gnage og bite i alt mulig: strøelse, skit, lort og ull m. m. Får man dem ikke ut i godt vær og på godt beite, risikeres lett at enkelte og helst av de fineste og sprekeste æter sig ihjel av et eller annet. Men er været for ufyse, sauene snauklippet og magre og beitet ringt, er også vågnaden stor ved å jage sauer og lam ut. Man trenger da erfaring for å kunne bedømme situasjonen rett.