Rasestrid i Trøndelag - C.B. Alsens svar på Jon Sælands innlegg . Hentet fra Landbrukstidende nr 6-1938 sidene 41-44.
C.B. Alfsen
Hr. statskonsulent Sæland
I dette blad nr. 4 er De ute med noget som antagelig skal være tilsvar til mitt innlegg i nr. 3. De fortsetter ganske diplomatisk å gå rundt omkring planen i norsk sauavl. De sidesprangene De gjør forekommer mig litt mislykket og helt blottet for realiteter.
De begynner som sedvanlig med den gamle klagesangen om «oxfordsauen som er utrøynt i 80 år og ikkje hev greid seg» ? Ja, klippe klippe sa kjærringa. Jeg anser mig foreløbig ferdig med dette spørsmål og vil la fremtiden avgjøre det.
Det er unektelig mere interessant når De lengre nede mener å ha funnet planen i den planløse kryssinga. La oss da først få se denne planen offentliggjort i dette blad, samtidig med bastardregister og redegjørelse for de forskjellige bastardtypers utslag. Dette vil gi oss et godt grunnlag for å diskutere de «sers gode resultater i praksis», og skape samarbeide og tillitsforhold mellem avlsledelse og opdrettere i sauavlen.
De synes å leve høit og føler Dem omstrålet av ærens glorie fordi sauetallet fra 1918 til ifjor er øket med 348,566, men De må undskylde at jeg plukker litt i blomstene Deres.
For å benytte pålidelig kilde så finner vi i «Ny sauebok» at det i 1917 var «939,940 smålag i alt» og i 1918 «1400,034 smålag i alt». Dette er en økning på 460,094 og vist det ikke skal betraktes som et tiltredelsesoffer av Dem personlig, må det vel forståes som at De kom dettende midt op i en krafttig opgangsbølge i sauavlen. Denne opgang stoppet imidlertid like brått som den kom, så økningen til 1923 utgjorde bare ca. 125,000. For 1924 viser det derimot nedgang igjen, og den totale økning i de 20 år De har fungert er 121,528 mindre enn økningen fra 1917 til 1918 alene. Det ser således ut som det er riktig når De i nr. 1 skriver «at ikkje rett lite av mitt arbeid hev gjenge ut på å stogga folk, so dei ikkje gjeng raskare fram enn rett er».
Men skal vi finne hvor megen ære De skal ha av denne økning må vi nok ta for oss hele jordbruksstatistikken for de siste 20 år og sammenligne økningen av andre husdyr som kyr og griser i samme tidsrum, og da vil nok den forholdsmessige økning i sauavlen bli ærelaus med en gang.
«og avdråtten hev auka etter måten endå meire» heter det videre. Men også her er det vel rimelig å beregne økningen i forhold til økningen i avdrått hos andre husdyr, som kyr og griser og høns i de siste 20 år. Vi går så videre ut fra at det er riktig det som står på side 386 f.å. dalasauen. Som «på dei 10-15 åri hev vore til, hev greid å vinna seg minst 100 gange så stor plass i landsens sauavl», nu utgjør storparten av avdråtten. Nu er dalasauen endog i «sers gode sauefylke som Nord-Trøndelag» (Ny sauebokside 14) karakterisert som «høgføtte, som reinssimlor, skranglebygd med mange hjørnor» (0. B. side 354 i Landbr.t. f. å.) og ellers i landet «høgføtte og tunne i låri» (Ny sauebok side 31). Det er vel da ikke for meget om vi reduserer den totale avdrått med 10 % for øket beinmasse i forhold til kjøttet, som forbrukeren naturlig regner med.
«Ulli hev til dessa jamtyver vori noko grovare end t.d. sjeviot, og daudhår i ullfeller, meir vanleg». (NY sauebok side 31). Dette har ført til at opkjøperne kjøper all ull samfengt og betaler produsenten som for sekunda vare. Å redusere avdråtten av ull med 10 % for kvalitets forringelse er vel forlite, men De kan regne med disse tall så skal vi se hvor stor «æra for aukingi» blir. Jeg tror ikke jeg vil misunne Dem det som blir igjen. Nei det forekommer mig å bli et magert selskap dette 20 års jubileum som De byr mig så hjertelig velkommen til. Det blir vist ikke annet igjen av avdråttsauket enn sylta saueføtter å gnage på, mens man snakker om den forfallne sauavl i Norge.
Imidlertid kan dette forhold gi oss så meget mere «grunn til å gleda seg yver» at statens tjenestemenn som (har med «dei andre husdyri t. d. mjølkenaut og gris» å gjøre, har forstått å samarbeide med opdretterne og skapt en næringsgren som er så god at «norsk landsstyring» finner det nasjonaløkonomisk forsvarlig å støtte den igjennern en krise.
At «norsk landsstyring ikkje hev hjelpt sauen fram tilsvarande dei andre husdyri» er vel en påstand som må taes med forbehold. I forhold til sauens andel i nasjonalinntekten, kjenner jeg ikke til at det er bevilget rnere til de andre husdyrslag, som f. eks. til innkjøp av avlsdyr fra utlandet. Studiereise til utlandet for avlsledelsen o.s.v. Det er også her bevilget til felles værhold og til utstillinger m.m. De har derimot ikke maktet å følge med i tidens utvikling. Vi har således enda en slaktesesong på 2 høist 3 mnd. for sau, og da er markedet så overfylt at det endog blir sauekjøtt for eksport. Dette er et forhold som gjør at stortinget med en viss berettigelse må gi tillatelse til næsten tollfri innførsel av islandsk saukjøtt i den lange tid tilførslen er for knap. At «landsstyringa vil hava det soleis» er jeg ikke så sikker på. Men en sjølvvis og sjølvgod statstjenestemann er der som bekjent ikke stort å gjøre med.
Ja jeg vet godt at De har vært i England flere ganger, og at De «ikje hev fenge lærdom -- hverken praktisk eller teoretisk kommer best tilsyne når De forsøker Dem på å bevise at den norske bastardsau, «fullt upp held mål med de høit foredlede slag i England». Så gammel og dog så enfoldig. Jeg kan efter dette ikke regne med at De er istand til å opfatte forskjellen mellem sent og tidlig slaktemodne raser, skjønt engelsk sauavl i lange tider har arbeidet med spørsmålet og nu har arbéidet sig inn et avlssystem så man hele året har et marked med jevn tilførsel av passende modent lam og sauekjøtt. Mange andre land som Australia, New Zeland, Argentina og Syd-Amerika har i det siste opdaget systemets fordel og gjort sig bruk av det både for hjemmemarkedet og for eksport. På denne måten arbeider de sig opp en lønnsom slauavl efter praktisk forretningsmessige prinsipper på videngkapelig grunn.
Det er mulig at den almindelige mann som driver sauavl for kjøttprodukion kan ha interesse av å se av forskjellen på sent og tidlig modne raser i England for å sammenligne med våre raser(?).
Fra Smithfieldauksjonen i London ser man at det moderne publikum krever mindre og finere skrotter av sau og lam såvel som av gris. Derfor har klassen lam på 28 lbs. og under gitt de beste priser, og mens prisforskjellen mellem 1. og 3. klasse innen denne vektgruppe f.å. var 6 d. (0.50) pr. stone (3.62 kg.) var prisnedgangen 12 d. pr. stone ifra vektklassen 28 Ibs. og til 43 lbs. ( 1 lbs.= 0.453 kg.).
Tar man så for sig de videnskapelige undersøkelser, viser det sig at et nyfødt lam av de lite foredlede raser som Welsh, Blackfaced eller Cheviot, så er dette då godt som bare hode, bein og skinn. Ved å følge lammets utvikling under opveksten har det vist sig at de storknoklede og sentmodne rasers lam inntil en alder av 3-4 mndr. avgir så meget av sin føde til benbygningen at det ikke blir megen overskuddsnæring til opbygning av muskler og fett. Det har således vist sig at av 100 kg. levende vekt av disse rasers lam i en alder av 3 mndr. bare gir ca. 32 kg. spiselig muskler og fett (derav 2% utvendig fett) og 16-17 kg. Bein. En helt uforedlet rase som Mouflonsauen gir som regel ikke mere enn 32 kg. muskler og fett pr. 100 kg. i voksen tilstand.
Ved sitt foredlingsarbeide har englenderne gått den motsatte vei av oss, og tar således sikte på å forkorte bena (samtidig som man ved god foring og utvalg av de dyr som har vist evne til å overføre mest mulig næring til muskler og fett på beinbygningens bekostning. Dette har ført til at i 100 kg. levendevekt av Suffolklam ved fødselen har 31,1 kg. spiselige muskler og fett og 17 kg. bein, altså samme forhold ved fødselen som hos de riindre foredlede ved 3 mndr., og de helt uforedlede raser i voksen alder. Jeg setter inn en tabell av dr. John Hammond, som viser en foredlet rases videre utvikling. (Tabellen er ikke tatt med her)
Denne tabell viser at et dyr skapt som Suffolklammet vil av 100 kg. l.v. i 3. mndr. alderen gi 42 kg. spiselige muskler og fett (derav 5 % fett på kroppen) men ibare 9 kg. bein.
Vi kan da først sammenligne disse 2 grupper fra et forbrukersynspunkt, og det er klart at lam av en tidlig moden rase som Suffolks med 42 kg. kjøtt pr. 10.0 kg. l.v. gir fyldigere lår og ben ogmed 5 % fett får man et mere godt og velsmakende kjøtt enn av de mindre foredlede med bare 32 kg. kjøtt, 16 kg. bein og bare 2 % fett pr. 100 kg. l.v. Forbrukeren vil også få mere kjøtt for pengene ved å kjøpe av de foredlede raser (hvor kjøtt og beinforholdet er 42 - 9 imot 31 - 17, og regner vi med kr. 2,55 pr. kg. (Osloprisen for juli 1937) vil tallene tale. Ja forholdet vil endogtil bli dårligere der hvor man legger sitt utvalg i retning av store tunge hoder og grov knokkelbygning som hos rygjasau og dalasau.
Som opdretter er det den forretningsmessige side som interesserer mig mest, og her viser det sig at Suffolk-lammene gir 11 kg. kjøtt mere pr. 100 kg. l.v. Dette blir efter kr. 2,55 pr. kg. kr. 28,15, som i det vesentligste er produsert på den verdiløse beinmasses bekostning. Regner vi med engelske markedsforhold, vil de uforedlede lammeskrotter komme i 3. klasse, og da får vi enda kr. 4,50 som tap pr. 100 kg. l.v. «Ja me er ikkje verre stelt enn at me gjerne kann bytta trettan med femtan her», sa De. Jo, velbekom hr. statskonsulent. Det Vilde efter engelsk markedsforhold bli belønnet med 12 d. pr. stone eller kr. 9 pr. 100 kg. l.v. i trekk for vektklasse. Regner vi fremdeles med kr. 2,55 pr. kg. vil de mindre foredlede raser pr. 3 mndr. gi sine opdrettere kr. 65,56 pr. 100 kg. 1.v., mens de foredlede raser som Suffolk vilde gi sine opdrettere kr. 107.10, pr. 100 kg. l.v. Og hvis dette faktum virkelig går op for saueopdretterne, (jeg regner ikke med noen utviklingsmuligheter hos statskonsulenten) vilde det på kort tid revolusjonere hele den norske sauavls grunnlinje fra filantropisk beinproduksjon til forretningsmessig kjøtt og ullproduksjon.
Det ovenfor nevnte innbyrdes utviklingsforhold mellem sent og tidlig modne saueraser vil fortsette fremover, men ved 9-11 måneders alderen vil prisforholdet forandres til fordel for de sent modne fordi de tidlig modne raser nu blir overmodne, og har for meget fett, mens de sent modne først nu har et godt utviklet lendeparti og det fornødne fett på kroppen.
Man vil av tabellen se at av 100 kg. 1.v. hos Suffolk 11 mndr. gir den 54 kg. kjøtt med 5 kg. bein, men av disse 54 kg. er 20 kg. fett og hos en voksen vær 22 mndr. er det endog 30 kg. f ett imot 32 kg. kjøtt. Man vil av dette skjønne at Suffolks og Southdown spesielt er beregnet på produksjon av små og tidlige lammeskrotter i renavl, men de har også sin store opgave i kryssingsavlen med de mindre og ikke foredlede raser, og skaper derved de milddels tidlige modne skrotter og utfyller derved markedet.
Jeg er opmerksom på at det ikke lar sig gjøre å overføre de engelske forhold på norsk grunn uforandret, men det er ting som jeg tidligere har pekt på som taler for en reform i norsk sauavl i retning av en lengere og fyldigere sesong av lammekjøtt. Og tar vi for oss Oslo markedspriser for 1937, så er prisen i mai kr. 2,40 juni kr. 2,52 og juli 2,55 pr. kg. Dette er priser som burde opmuntre updretterne til å forsøke å imøtekomme konsunientens ønske.
Skjønt statskonsulenten står i døra og stenger veien mellem statsmyndighetene og saueopdretterne, tillater jeg mig dog å foreslå at det må bli innført en stamme av tidlig modne sauer fra England til forsøksdrift. Det måtte da oprettes en foredlingsstasjon hvor man holdt stammen i renavl samtidig som man forsøkte sig med endel kryssning rned de mest raserene av norsksauen, cheviot og andre. Personlig har jeg mest tro på en kryssning mellem Southdown og gamlesauen fordi denne i ren rase er den mest nøisomme, samtidig er det et utmerket melkedyr. Det er selvfølgelig flere kryssningsformer man kunde ha interesse av, men her måtte det fra første tid legges en plan som tar sikte på det bestemte mål: Mere og tidligere modne lammeslakt for markedet i de første sommer måneder. Skulde ikke Norges Fleskecentral ha interesse av et sådant tiltak i reguleringsøiemed ?
Videre skulde jeg ønske at statsmyndighetene vilde bevilge et stipendium for en av våre unge og godt utrustede landbrukskandidater, så han kunde reise til England, lå studere både de videnskapelige og praktiske resultater i saueavlsarbeidet der nede. Det vilde sikkert være godt anvente penger vist vi fikk sauavlen inn i det rette spor. Jeg for rnin del skal villig innrømme at jeg på «nokre dagar» i England lærte mere om sauavl enn hvad jeg har lært av autoriteter her hjemme. Enda har jeg lest både den gamle og den nye saueboka av Sæland.
Skulde noen ha interesse av å kontrollere eller sette sig nærmere inn i forholdet med kjøttproduksjonen i England, kan jeg henvise til Hammond & Appleton: «Growth and the development of mutton qualities in the sheep». Oliver & Boyd Edinburgh, 1932 og Harzel: Factors affecting quality in mutton carcases. Thesis Univ. Pretoria, 1936.