Diskusjonen hardner til, Sæland får svar på sitt innlegg av to Trøndere. Disse to innleggene stod i Landbrukstidende (nr 48-1937, side 379-381). Neste - Sæland svinger pisken...
C. B. Alfsen
Når man leser statskonsulent Sælands svar til hr. Olav Brønstad i dette blads nr. 16, kan man ikke undgå å få en flau eftersmak, og man vil uvilkårlig sende et spørsmål til de herrer videnskapsmenn og forskere som har arbeidet med avlslære, om alle gamle teorier og erfaringer har slått feil for sauens vedkommende i Norge.
I gamle dager lærte vi, at den rene rase var den sikreste og beste å arbeide med for den almindelige opdretter, og at opdretteren sørget for et nøiaktig utvalg ved tillegg av avlsdyr, samtidig som han sørget for å likvidere de mangler han fant hos sine dyr ved innkjøp (helst handyr) fra andre opdrettere som hadde samme rase. Men grunnlaget for et godt og sikkert resultat var den gang, at man holdt sig til de rene raser.
Kryssingsavlen anså man mere som et videnskapelig og kostbart arbeide som den almindelige opdretter ikke måtte befatte sig med. Det vilde gi for mange skuffelser, og skuffelsene vilde som regel gå utover interessen, og så - ja så vilde man få den ukontrollerte blandingsavlen som man inntil nu har ansett som den mest forkastelige form for avlsopdrett av et hvilket som helst slag av våre husdyr.
Nu kommer hr. Sæland og sier: «Blanding? Ja eg rår til det.»
At han rår til blanding av sjeviot i dalasauen kan ikke være noe å si på. Dalasauen trenger visstnok en hel del god innblanding enda før den kan skaffe sine elskere noen hygge. Bare bland dalasauen videre i Sælands navn og på Sælands ord.
Det er et gammelt ord som sier: «Kjærlighet gjør blind.» Men at sauekjærligheita skulde ta på voksne mannfolk så de for en helt ukjent blandingssau vil ødelegge hele sauebestanden i landet, da går det for vidt.
Når Sæland rår sjeviotopdretterne til å bruke dalavær til sauene sine, må det være for å ødelegge rasen så det kan bli bedre plass for dalasauen.
Det hele minner mig om en krigslist som var forsøkt i en av småstatene i Asia for ca. 200 år siden. Den erobrende stat vilde gjøre sin seier fuldkommen ved å utrydde den beseirede. Man fant at den beste og humaneste måten å utrydde dem på var å blande ut folket, derfor stasjonerte den en soldat for hver husstand og gav ordre om at husets kvinne hadde å ligge sammen sammen med denne soldat i nermere bestemt orden. Forsøket lyktes ikke den gang fordi mannfolkene svor sig sammen, og når den øvrige hærstyrke forlot landet, blev alle fremmede soldater drept.
Jeg rår sjeviotopdrettere som har fått dalavær i sauefjøsene sine, til å gå hen å gjøre likeså.
Vår nidkjære statskonsulent i saueavl har nu arbeidet i vel 20 år med å tilintetgjøre Oxforddown-sauen i Norge. Og det har næsten lyktes for ham. Jeg kan så godt forstå hr. Brønstads beundring for den unge gårdbruker fra Skogn som var modig nok til å møte på utstilling med Oxforddown. Han kunde ikke være ømtålig for ukvemsord om sig selv eller sauene sine når han møtte på utstilling med denne rase, for jeg har ikke hørt statskonsulenten så veltalende som når han skal sjikanere Oxforddown.
Vi som ikke har forelsket oss i den «noko skrumlin og hengslute dalasauen», men ser mere forretningsmessig på sauavlen, finner ingen stor sau som gir penere slaktekropper og penere ull enn Oxfordsauen. Vel å merke, den raserene sauen som blir godt stelt.
Statskonsulenten har som sedvanlig en liten fint til oss trøndere. «Me vil gjerne vera store sjølve» og «stort vil storum fylgja.»
La det bare gå troll i ord, så vi tar saueavlen i egen hånd før det blir forsent og vi sitter igjen med bare dalasauen, som ingen kjenner ætt og æle på. Det synes for mig som om saueavlslag nu er det eneste som kan bringe saueavlen iTrøndelag på rett kjøl, og som stillingen er, vilde det bli opgaver nok å løse. Rasespørsmålet vilde bli mere distriktsvis, mens en mere tilfredsstillende ordning med bedømmelsen av sau på utstillinger vilde være tjenlig for hele landet og alle raser.
Det må nu påen eller annen måte arbeides for at opdretterne får et ord med når sauen skal bedømmes, såvel som ved bedømmelsen av andre husdyr.
C. B. Alfsen
Olav 0. Brønstad
Herr statskonsulent Sæland var grei til å svara meg i alle spursmål, og hens rettleiing vil alltid væra god å taka fram i sauavlen, og det er me takksam for alle sauavlara. Med det er ein ting i hans svar til meg i dette blads nr. 46 som eg vil setta finger`n på. Og det er når han tilrår blanding av sjeviot og dalasau. Ikkje for det, eg trur statskonsulent Sæland meiner det slik som han skriv. For den vanlege mannen som ikkje møter på sauesjå og ikkje sel alsdyr. Det er so det, men me skal ikkje vera for trygg på den vanlege mannen, når det gjeld ei fin fortjeneste på sal av alsdyr. Då er det ofte ikkje samspel millom hjarta og samvit.
Hadde det vore millom foredla raser som sjeviot og oxforddown eller svartfjæs, då var saken grei, for med slike blandingar kan ingen fuska seg fram på sauesjå og take premier. Men blanding millom sjeviot og dalasau som sjølv er ein blanding, nei! og atter nei!
Det fyrste ledd i alle blandingar blir store og snarvoksande, og høver godt i slaktebauna heime. Men ikkje alle blandingar vert slakta. Dei beste søyelamma vert gjerne spara, del som hev arva ein tett god kropp og stutte føtter etter sjeviot, dei vert para med ein dalaver og avkjøme arvar dei daudlynde hovud, store slakke øyro og grov ull, so møtar dei på sauesjå og fær både 3dje og 2nen premie som fine dalasøyer.
Når alarne hev fenge tak i ein ver som so vidt hev rett til namnet dalaver, so greier det seg um del aldri hev kjøpt eit hodyr, det blir dalasau likevel. Dette er noko som gjeng fyre litt her og der i dalasauavlen. Det er ikkje noko som særpreger dalasauen, anna enn den grove ulli og dei store slake øyro, og litt henghovud; dette er lett å apa etter i andre blandingar. Eg kan ikkje lika desse henghovud i sauavlen, det tyder lite energi og livsmot, kanskje dårlegt samvit og. B 1 a n d t knyte never skal det vera rake hovud og godt samvit.
Difor vekk med fuskeavlen og blandingar; sjølv um dette er manns vilje, kan det ikkje vera manns himerik
Snåsa den 28/11 1937
Olav 0. Brønstad